Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 52 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 52 (Sune)

Brannene på asylet

Estimert lesetid 7min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 52 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 52. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 52 (Sune): Brannene på asylet

Oda Juvik stopper opptaket.
Jeg sier: – Det er vel omtrent sånn jeg har fått presentert dette av andre. Med den forskjellen at jeg har fått inntrykk av at lokalbefolkningen sto sammen. Jeg har ikke hørt om denne splittelsen før.

– Nei, Byde er vel i grunnen mest opptatt av å se de store linjene i det han befatter seg med. Tror du ikke?
Når rødmet jeg sist? Jeg kan faktisk ikke huske det.
– Og brannene?
Hun holder meg på grillen i nesten et halvt minutt, med et ufordragelig flir på de rødmalte leppene.
Så setter hun snakkedåsa i sving igjen.

Juvik: – Kan du huske noen negative episoder før brannene på Koppaberget?

Landsmark: – Nei. Så vidt jeg vet ble aldri noen av de tilreisende utsatt for trakassering eller trusler av noen art. Slikt var forbeholdt naboen, for å si det på den måten. Og du må huske på at det var liten kontakt mellom bygdas befolkning og flyktningene. Og når det skjedde var det som regel snakk om lokale folk som oppsøkte mottaket med mat og klær og andre gaver. Altså den delen av befolkningen som ville flyktningene vel.

Juvik: – Men så. Den fjerde desember blir det registret et mistenkelig branntilløp på den gamle kvinneavdelingen på Koppaberget.

Landsmark: – Det er riktig. Det var vaktmesteren, Jovan Milankovic som oppdaget det rent tilfeldig.

Juvik: – Vi skal selvfølgelig gå grundig inn i hans rolle i det hele etter hvert, Landsmark. Det viktigste nå er å få de ulike hendelsene inn på sin riktige plass.

Landsmark: – Jeg kan forsikre deg om at det er en arbeidsmetode som jeg er vel vant med. Vel. Milankovic var for lengst ferdig på jobben den dagen. Klokka var nesten tolv, og han var i ferd med å legge seg, da han kom på at han hadde glemt en drill i vaskerommet oppe på den gamle kvinneavdelingen. Drillen var hans private, og litt for dyr til at han ville ha den liggende usikret over natta i et hus som på dette tidspunktet rommet nesten utelukkende unge menn. Fra huset hans og bort til mottaket er det bare fem, seks minutter å gå gjennom skogen, så han tok den turen for sin egen nattefreds skyld. Da han kom fram, så han at kjellerdøra inn til vaskerommet sto åpen. Det skulle den ikke gjøre. Samtidig kjente han lukta av røyk, og sånn skulle det heller ikke være siden hele anlegget har sentralvarme. Inne i selve vaskerommet finner han så en ulmebrann i en dunk med sengetøy. Den får han slukket. Han tar med seg dunken ut for sikkerhets skyld, og låser etter seg. Det hører med til historien at drillen hans er borte. Men det vet du vel.

Juvik: – Korrekt. Drillen er borte. Saken anmeldes til politiet dagen etter, men det kommer det ikke noe ut av. Så går det en uke. Rettere sagt en uke og en dag. Den 13. desember brenner det på Koppaberget en gang til. Denne gangen slår brannstifteren til i en sidebygning på mannsavdelingen. I dette bygget er det oppbevart en hel masse rot. Gamle materialer. Kartonger med tøy, og så videre. En brannstifters drøm. Han går også mye grundigere til verks. Det blir anvendt et stort kvantum brennbar væske. Tidspunktet er litt uklart, men så vidt jeg husker skal ugjerningen ha funnet sted mellom to om natten og halv fire om morgenen. Når brannvesenet kommer på plass, har ilden spredd seg til sørveggen på hovedhuset, og forårsaket store skader. Når de får kontroll over brannen, er fire rom og et dusjanlegg totalskadet. Til alt hell kommer ingen fysisk til skade, men det er jo lett å tenke seg hva en slik hendelse gjør med folk som har flyktet hals over hode fra krig og ufred.

Landsmark: – Ja, dette kunne ha gått riktig galt, det er det ingen tvil om.

Juvik: – Det var disse hendelsene, brannene på det gamle asylet, som for første gang satte Varangsvik på kartet rundt omkring i nyhetsredaksjonene i Norge. I Sverige hadde man allerede hatt flere stygge tilfeller av brannstifting på ulike asylmottak, og enkelte av dem kunne uten tvil knyttes til høyreekstreme grupperinger. Det var ikke så rart at man også i Varangsvik tenkte i slike baner, selv om åstedene her ikke var sprayet ned med slagord og symboler som pekte i en slik retning. For debattklimaet i bygda var imidlertid hendelsen fatal, og på sosiale medier kokte det. Alle nyanser forsvant. Fra venstresiden ble det bedrevet en utstrakt «hitling», der alle som i det hele tatt hadde hatt en kritisk bemerkning til opprettelsen av de to asylmottakene ble fremstilt som troende nazister. Og fra det tradisjonelle høyrefeltet ble det svært ofte brukt et språk som kunne tyde på at enkelte av dem faktisk var nettopp det. At politiet tilsynelatende ikke kom noen vei med etterforskningen, gjorde ikke saken bedre. Oppunder jul ble det arrangert fakkeltog både i Ålesund og Bergen til støtte for flyktningene i Varangsvik. Med appeller fra ulike antirasistiske grupper.

Men så tok saken en uventet vending. Og jeg skal nå forflytte meg fra kjøkkenbordet til Otto Landsmark, til campingplassen i Buvik, ca. fem kilometer sør for Varangsvik sentrum. Det er bonden Freddy Risnes, som sammen med kona Mona, eier og driver campingplassen. Jeg har en avtale med Mona.

Igjen bryter hun. Sier: – Så der har du brannene på asylet, Sune. Alt dette ligger jo på nettet, men dere finner ikke mer enn dette.
– Og fortsettelsen? Samtalen din med Mona? Er det nå jeg må begynne å betale for de nye episodene? For det var der de to polakkene bodde, ikke sant?
– Så sant som det er sagt, svarer Oda Juvik, og fyller glasset sitt igjen. Denne gangen med stø hånd. Flasken er tom.
– Jeg spiller fortsettelsen av for deg helt gratis, men først vil jeg høre det opptaket du og Bjarte gjør av deres samtale med henne.
– Med Mona Risnes?
– Ja. Freddy er nemlig død og borte, så det er henne dere må henvende dere til. Jeg er nysgjerrig på om hun sier det samme til dere som til meg. Er det urimelig?
– Nei, i grunnen ikke, sier Bjarte, og glir lydløst ut av mørket med en ny flaske vin. – Men hvorfor lot du Landsmark slippe så billig?

Oda Juvik ler, og tenner en sigarett.
– NÅ begynner det å koste penger, gutter!