Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 51 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 51 (Sune)

Glimt fra fortiden

Estimert lesetid 9min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 51 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 51. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 51 (Sune): Glimt fra fortiden

Hun lar meg fylle glasset helt opp før hun fortsetter. Aner jeg en ørliten skjelving i skrivelanken når hun løfter det til munnen? En grådighet i de malte leppene? Det kan være det samme. Vi har alle vårt. Kjelleren er dessuten full av vin.

Hun drikker en solid munnfull og setter fra seg glasset.
– Dette er bare et klipp fra en podkast som aldri ble ferdigstilt. En av grunnene er at Julia Romtveit forsvant mens jeg satt og jobbet med dette. Dessuten har Landsmark jo gått av, så … Ja, og så den helvetes koronaen …
– Jeg forstår, sier jeg. – Kjør i vei!

Oda Juviks stemme: Varangsvik ligger ved Ramsfjorden. En utløper fra Kvermesfjorden, sør for Kristiansund. I tidligere tider har befolkningen her levd av sagbruksdrift og småindustri, i tillegg til fiske og jordbruk. Det meste av den virksomheten er nå avviklet, og befolkningen er sterkt redusert i forhold til glansperioden på femti- og sekstitallet. Når jeg ankommer Varangsvik en solblank novemberdag i 2019, er det registrert 2765 innbyggere i kommunen. Ca. syv hundre av disse er bosatt i og tett ved Varangsvik sentrum. En av dem er stedets lensmann Otto Landsmark. Når jeg etter en del prøving og feiling når frem til den adressen Landsmark har gitt meg over telefonen, finner jeg ham i hagen til en velholdt villa fra syttitallet.

Oda Juvik: – Hei Landsmark, det var jeg som ringte. Oda Juvik.

Otto Landsmark: – Jaha. Dama fra TV2.

Juvik: – Det var en gang. Nå er jeg her som freelancer. Og levende bilder er byttet ut med radio.

Landsmark: – Ok. Men jeg husker deg når jeg ser deg.

Det Landsmark sikter til, er at han husker meg som en del av det teamet som TV2 hadde her ute i de dramatiske månedene fra høsten 2015 til forsommeren 2017. Det er ikke rart han husker meg, for jeg var her ofte. Og jeg var ikke alene. Til tider var Hotell Neptun nede ved torvet stort sett belagt av journalister og asylsøkere. Jeg husker lensmannen som en vennlig kar som ikke lot seg vippe av pinnen av at bygda var blitt satt fullstendig på hodet. Nå byr Landsmark, som mistet kona for litt over et år siden, på nykokt kaffe og kjøpt bakverk. Jeg ber han beskrive hverdagen på lensmannskontoret her i Varangsvik slik det artet seg frem til våren 2015.

Landsmark: – Tja, hva skal jeg si … Vi hadde nok å stå i med. Men på et lite sted som dette, sier det seg selv at det ikke var mye kriminalitet av alvorlig karakter. Drap hadde vi for eksempel ikke registrert siden 1957. Lenge før min tid. Det handlet dessuten om en tradisjonell familiekonflikt som dessverre fikk en slik alvorlig utgang. Så da alt dette skjedde vinteren og våren 2015–2016, var nok det en ganske voldsom opplevelse for de aller fleste her inne.

Juvik: – Allerede på det tidspunktet var det sterke krefter i sving for å legge ned lensmannskontoret. Fikk det noen betydning for etterforskningen?

Landsmark: – Nei, det blir litt for søkt. Jeg har aldri lagt skjul på hva jeg mente om å legge ned kontoret her i Varangsvik, men vi drev på vanlig vis på det tidspunktet. Og hjelpen vi fikk utenfra ble naturligvis heller ikke farget av at det var lokal strid rundt dette.

Juvik: – Likevel var det enkelte stemmer som hevdet noe sånt, var det ikke?

Landsmark: – Hva som ble sagt og ikke sagt den gang … Det eneste jeg kunne gjøre, var å oppfordre folk til å holde tunga rett i munnen. Men det er jo klart. Manglende tillit til politiet var det siste vi trengte ettersom uroen spredte seg blant befolkningen.

Juvik: – Akkurat. Der ga du meg det stikkordet jeg søkte. Uro. At det spredte seg en uro blant befolkningen. Når begynte dette? Gikk det et skille et sted? Er det mulig å peke på noe konkret, eller var det bare noe «som skjedde»? En slags diffus utvikling?

Landsmark: – Varangsvikingen er ikke direkte konfliktsky. Tro du meg. En stor del av min tid som lensmann gikk med til å håndtere bråk i familien og ulike former for nabofeider. Så alt det der var jeg godt vant til. Men den splittelsen som vi fikk her inne høsten og vinteren 2015, var noe ganske annet, og av en helt annen kaliber. Nå er jeg i motsetning til deg så gammel at jeg husker EU-kampen i 1972. Da var det selvfølgelig harde fronter og tøft ordbruk. Men vi merket ikke så mye til det her inne i vårt lokalmiljø.

Juvik: – Fordi alle var enige om å stemme nei?

Landsmark: – Det var i alle fall ikke så langt unna. De meget få som gikk for medlemskap ble nærmest behandlet som litt eksentriske. Jeg kan i alle fall ikke huske det annerledes. Konfrontasjoner og utilslørte hatytringer av det slaget vi fikk se og høre her inne etter at de to asylmottakene ble opprettet høsten og vinteren 2015, var noe helt nytt. Og svært skremmende, etter min mening. Jeg syntes jeg fikk se enkelte av mine sambygdinger opptre på måter som jeg ikke hadde tiltrodd dem.

Juvik: – Så det du sier, er at her inne i fjorden hersket det i det store og hele fred og fordragelighet helt til den store verden banket på bakdøra høsten 2015?

Landsmark: – Ja, det kan det etter min mening ikke være noen tvil om. At det var da det skjedde. Akkurat det kan vel egentlig alle skrive under på. Diskusjonen om hvor mange som skulle tas imot, og hvor de skulle plasseres, gikk jo i alle medier, og på alle plan. Men temperaturen ble nok ekstra høy i de kommunene som måtte håndtere et stort antall i forhold til de som var bofaste på stedet.

Juvik: – Som her i Varangsvik.

Landsmark: – Vi befant oss vel sånn omtrent midt på treet, tenker jeg. Men mange av oss opplevde nok inntaket som temmelig massivt. Dertil kom jo det faktum at langt de fleste av de som kom var unge menn. Traumatiserte unge menn, er det vel riktig å si. Samtidig er det viktig å huske én ting. De fleste av de som satte seg imot dette, var ikke først og fremst negative til flyktningene. Det som gjorde enkelte eitrende forbanna, var måten de sentrale myndighetene håndterte det hele på. At vi rett og slett bare fikk beskjed om at sånn blir det.

Juvik: – Det første asylmottaket i Varangsvik ble opprettet på Hotell Neptun i september 2015. På denne tiden av året var det vanlig at hotellet stengte av hele østfløyen, og bare drev videre med de tolv rommene som er i hovedhuset. Mer kapasitet trengte man erfaringsmessig ikke i vinterhalvåret, og det var store penger å redusere på bruk av strøm og fyringsolje. Men akkurat dette året skulle det vise seg at det var betydelig flere penger å tjene på å holde østfløyen, med sine tredve rom, åpen. I løpet av måneden flyttet det inn søttito personer på disse rommene, de fleste fra Syria og Afghanistan. Med en statlig støtte på ca. tre tusen fem hundre kroner sengen per natt, ga det hotellets eier, Stein Kristian Skute, en meget pen fortjeneste. Det andre mottaket ble åpnet i midten av november. Nå var det det gamle sinnssyke-asylet Koppaberget som ble tatt i bruk. De tre bygningene hadde stort sett stått tomme siden asylet ble avviklet i 2013, og var temmelig medtatte. Bare det aller mest prekære ble utbedret før husene igjen ble fylt med rundt hundre og femti mann. Utbedringene ble betalt av staten. Døgnpris på sengene også. Og nå snakker vi om en pen formue pr måned.

Landsmark: – Vel. Det var jo ikke akkurat snakk om ren netto. Men det er klart. Det var mange her i landet som gjorde gode penger på den tiden. Men de fleste av oss var mer opptatt av de forferdelige bildene som vi så på skjermen hver eneste kveld. Likevel hadde varangsvikingene delt seg inn i tre grupper allerede før jul. De «snille», som ikke visste hva godt de skulle gjøre for disse menneskene som kom drivende fra krig og sult. Og de «slemme», som mente at bygda var blitt totalt overkjørt av den sittende regjering, og la mest vekt på den siden av saken. Den tredje gruppen var de som trakk seg inn i seg selv, og som i alle fall utad ikke mente noe som helst. Løsningen ble for enkelte å holde kjeft. Det er faktisk forståelig slik temperaturen hadde utviklet seg.

Juvik: – Ja. Og ganske snart fløt det over, ikke sant?

Landsmark: – Ja, det er vel riktig å si det på den måten. Det fløt over til slutt.