Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 50 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 50 (Sune)

Sur vin fra Litauen

Estimert lesetid 7min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 50 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 50. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 50 (Sune): Sur vin fra Litauen

Jeg står ute i bakgården og røyker. Oda Juvik kommer presis halv elleve. Hun er eldre enn jeg trodde. Kanskje over førti. Hun vil hilse med albuen, men jeg takker høflig nei til moderne koronaleker. Vi ler, og bukker vennlig på japansk maner i stedet.

Hun presenterer seg.
Jeg lar det være. -Skal vi gå inn?
– Fint! Er Bjarte…
– Bjarte vil ikke snakke med deg. Ikke ta det personlig. Det er yrket ditt han ikke liker. Så dersom du ikke vil snakke med meg, er vi faktisk allerede ferdige.
– Nei, det er bra. Sune fra skogen er god nok.

Vi går inn. Agris spøker i bakgrunnen. Jeg ber henne sette frem noe vin. Så kan hun ta kvelden. Vi setter oss ved peisen. Jeg fyrer opp det ferdig oppstablede bålet.

– Jeg trodde du bodde i lavvo jeg, Sune? Så viser det seg at du har blitt hotelldirektør? Hva?
– Hva var det som fikk deg til å ringe nummeret til Bjarte?
– Det var noen som fortale meg at Bjarte og du spør dere litt for om Julia og forsvinningen. Det er en sak jeg også er opptatt av. Kanskje har jeg noe dere ikke har. Og omvendt. Høres det greit ut?
– Det kan jo hende.
– Hør her, Sune. Jeg lyver ikke. Jeg legger ikke ut feller heller. Jeg jobber i radio, og får stort sett lov til å gjøre det jeg vil. Det er klart at jeg godt kunne tenke meg å snakke med deg om en god del annet også, når jeg nå først har deg foran meg. For eksempel om forholdet ditt til Skute. Fikk du med deg at han lå ute i hovedleia og brisket seg med et nesten helt ekte vikingskip i ettermiddag? Ha, ha. Jeg har sans for ham! Det er det flere som har. Ellers hadde han vel rett og slett blitt stoppet? Tror du ikke?

– Stoppet? Jeg jobbet for ham noen år som en slags tilsynsmann. Han eide over hundre hytter i Sør-Norge, og mange lå langt fra folk. Det var mye å holde ved like, og en fin jobb for en som fartet mye rundt. Men nokså kjedelig radio, vil jeg tro.

– Det er jeg faktisk ikke så sikker på. Men det er klart. Disse unge mennene fra Afghanistan og Syria som tydeligvis forsvinner i løse lufta før de skal sendes ut av landet er kanskje enda bedre stoff. Tall fra 2017 viser at myndighetene mente at et sted mellom femten og tjue tusen var forsvunnet fra radaren bare her i landet. De aller fleste friske, unge menn. Jeg kan faktisk dokumentere at minst tolv personer har «lekket» fra mottaket her i Varangsvik, og at de har dukket opp i systemet til Stein Kristian Skute. Som arbeidere på ulike bygg og prosjekter.

Hun gir skuldervesken et lett dask.
– Jeg har et intervju med en av dem her. Han er god i norsk. Det han sier er ikke til å misforstå.
– Jeg vet ikke om noe slikt, sier jeg. – Men det høres ut som en fin idé. Opplæring som fagarbeider i Norge istedenfor å bli sprengt i lufta som et null i Kabul.
– Enig. Anstendig betalt også. Jeg vet om et par andre som ikke har vært like heldige. Som sagt: Vi er flere som har sans for Skute. Det kommer ikke til å være jeg som blåser ham. Men det er nok av andre som gjerne vil. Det er nok bare et spørsmål om tid. Hadde jeg vært tjue år, hadde jeg sannsynligvis vært villig til å hoppe bukk over hva jeg selv mener i en sak som dette. At jeg holder dette tilbake ville bli sett på som høyforræderi i redaksjonen. Det ER høyforræderi.

– I all verden. Så edel du er! Og jeg som har hørt så mye stygt om journalister opp gjennom årene.
– Alle klager over hva vi skriver og sender på lufta. – Ingen en opptatt av hva vi ikke går ut med.
– Jeg skjønner. Litt som å ha penger i banken.
Hun smiler. – Ja, litt.

Agris kommer med vinen. Hun liker ikke Oda Juvik. Jeg kan se det på måten hun trekker opp korken på. Og på hoftebevegelsene hennes når hun seiler innover i retning resepsjonen og fri for i kveld. Ja vel, tenker jeg. Oda Juvik har info i banken, og et stort hjerte for unge menn i en vanskelig situasjon. Hun kommer ikke til å blåse dette før hun kan få til en adskillig større smell. Et sånt kjempesmell som sender henne rett inn i VG eller TV2. Det er det hun egentlig forteller meg nå. Så hva har jeg egentlig å fortelle henne? Som ikke er farlig for noen? Finnes det egentlig noe som ikke er farlig for noen?

Hun forsyner seg selv med rødvin.
– Tar meg til rette jeg, Sune. Siden du er en fiasko som kavaler. Fikk du noe å tenke på nå? Har Julia bare tatt sin hatt og gått, eller har noen hjulpet henne? Du kjenner både henne og Jovan, skjønner jeg?

– Ja. Har du snakket med Jovan?

– Ja. Han sa nei. Det var det hele. Han har statistikken mot seg, ikke sant? Og ærlig talt – jeg synes han er en skikkelig guffen type. Det gjør ham selvfølgelig ikke skyldig i noe som helst, men han har nok dritt i seg til å ha noe med dette å gjøre. Jeg tror ikke de har kjørt ham noe særlig på dette heller. Rettere sagt, det vet jeg. Det nyåpnede lensmannskontoret i Saltun har måttet kjempe mot sparekniven fra dag én. De gjør ikke noe før noen legger et lik på trappa der borte.

– Hun forsvinner akkurat idet Otto Landsmark går av med pensjon, og lensmannskontoret forsvinner fra bygda, sier jeg. – Det kan jo selvsagt være en tilfeldighet. Kjenner du Landsmark?

– Selvfølgelig. Som journalist, vel og merke. Det ville ikke være naturlig å stikke innom ham med et stykke kake på en vanlig hverdag.
– Har du noe å gi meg når det gjelder disse brannene på Asylet? 2015. 2016…
– 2016. Ja. Men jeg bytter det ikke bort med et glass vin av denne kvaliteten. Hva er dette for noe svineri?
Hun studerer etiketten.
– Litauen?
– Sett det fra deg. Jeg skal finne noe annet.

Så forteller jeg henne om vår nylige visitt i kjellerstua til Otto Landsmark.
Da blir hun tankefull. –Tja. Det kan selvfølgelig bare ha vært en nevø, eller en tilfeldig…
– Loverboy?
– He, he, nei det tror jeg nok ikke. Og han virket ikke brydd, eller utilpass over at dere dukket opp?
– Nei. Bare fly forbanna. Helt trygg. Manglet bare et par ørepropper.
– Ørepropp-mann uten ørepropper? Vet du hva, den likte jeg.

Hun roter i vesken, og kommer opp med telefonen.
– Finn frem noe vin som er sånn halvveis drikkende, så skal du få høre på et opptak fra fortiden!

Det gjør jeg. Går i kjelleren og finner noe fransk med masse støv og spindelvev. 1974. Det får holde. Når jeg kommer tilbake, avslutter hun en telefonsamtale øyeblikkelig.