Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 5 (Renate)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 5 (Renate)
Estimert lesetid 5min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 5 av Ingvar Ambjørnsen

Det kommer ei ungjente over jordene på en blå moped. Et stort rødt hår som farten og vinden herjer med. Sorte tights.
– Der er Hilde, sier han. – Jeg tror nok hun tenker at du skal i et bryllup i Ålesund i morgen. Hun er litt rar sånn.
Han smiler, og tenner en rullings. Askeflak av brent sigarettpapir faller ned i restene av eggeplomma. Jeg skyver fra meg bollen med havregrøt.
Hun parkerer borte ved arbeidsbenken, der motorsaga nå ligger under et flekket oppvaskhåndkle. Jeg kan se at hun har vært her før noen ganger. Det er noe med måten hun går av mopeden på. Hun har en hvit boks bakpå, som hun bærer med seg over gårdsplassen.
– Ikke for mye fjas, sier den navnløse. – Bare et tips.
Så smiler han pinadø enda en gang.
– God kaffe, sier jeg, og smiler tilbake. – Dette kan du.
Når jentungen kommer inn, forlater han rommet uten å hilse.

Hilde har en hel jungel på de nakne armene. Eksotiske fugler. Slyngplanter. Insekter. Hun klipper håret mitt med stort alvor. Jeg har sagt at hun kan gjøre som hun vil. Jeg vet ikke helt hvorfor. Sannsynligvis har hun fått det samme tipset som meg. Ikke for mye fjas. Men vi har blitt enige om å legge inn en rødtone etterpå.

Vi snakker om Oslo. Det er dit hun vil når hun er ferdig på frisørlinja. Eller ville. Helt til forrige uke.
Jeg hører meg selv si at det er fint i Oslo. Og at alt kommer til å ordne seg. Stol på meg.
Lyden av motorsaga som startes opp igjen der ute på gårdsplassen.
Hildes hender i det korte håret mitt.
En plutselig blyklump i magen.
Lotte.
– Her er det ingen ting, sier hun. – Nesten ingen ting.
– Men han der ute da, sier jeg. – Kom han drivende langs veien en tilfeldig formiddag i mai?
– Sune? Nei, han…
– Sune? Ja vel. Bryter han på svensk? Nei.
– Var det du som hadde laget lapskausen som sto her da vi kom i går kveld? sier jeg.
– Ja. Det er jeg som vasker her også.
– Den var god. Er det ingen som bor her?
– Nei. Ikke nå. Da jeg var liten bodde det en gammel mann her. Han døde. Så sto det tomt i mange år. Jeg vet ikke helt…
Jeg vifter henne av. Jeg skal ikke videre på denne stien. Det har jeg faktisk lovet.

Når vi er ferdige med klippingen, blir vi sittende ved kjøkkenbordet og drikke kaffe. Hodet virker lett og rart. Jeg tar en titt i speilet hennes, mest fordi det virker naturlig å gjøre det. Det korte håret gjør øynene mine større. Ørene også. Utenfor slipper sola seg gjennom skylaget. Hun sitter og fikler med snusboksen.
– Hvem er det som skal gifte seg?
– Datteren til en gammel klassevenninne, sier jeg.
Det bare renner rett ut av meg. Lett som bare det.
– Jeg vil ikke gifte meg, sier hun. – Hva har Gud med det å gjøre, liksom? At jeg vil bo sammen med noen?
– Jeg tror vi kan skylle nå, sier jeg. – Eller hva?

Når hun er ferdig, sier hun høflig nei takk til en tohundreseddel. Hun har allerede blitt betalt. Jeg gir henne seddelen likevel. Hun protesterer bare sånn passe.

Minutter senere ser jeg henne kjøre bortover langs jordene. Fremme ved hovedveien tar hun til venstre. Så er hun borte.
Nei, hva har Gud å gjøre med hvem man bor sammen med?
Ikke stort, så vidt jeg kan forstå. Og har han det likevel, skal jeg heretter ikke gi ham noe særlig å blande seg bort i.

Ute er det helt stille. Nei. Spinkel fuglesang. Noen meiser med lange stjerter leker i bjørka ved arbeidsbenken. Jeg legger hånden på motorsaga, som han igjen har dekket til med det flekkete kjøkkenhåndkledet. Varm.

På baksiden av huset er det en slags hage. Akkurat så mye hage som man med litt tålmodighet kan få til på et sted som dette. Mye skygge og sur jord. To møkkete stoler i hvit plast står skrått mot et falleferdig campingbord. Nede ved kanten av jordet er det et slitt uthus; det har en gang vært rødt. Den doble døren står på vidt gap. Det vanlige rotet. En ødelagt gressklipper og et par ihjelrustede sykler. Malingsspann. Fuktskadde pappesker.

Han står og stryker en twistdott over det doble løpet på ei hagle. – Se der, ja!
– Jeg kan ikke huske å ha hatt det så kort noen gang, sier jeg.
Det er ikke sant, så jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg sier det. Kanskje er det slik å være lystløgner.
En plutselig bølge av anger slår ned i meg. Nå har angsten for lengst nådd Erling. Han er ikke verre enn det. Nå ringer han hvert tiende minutt til den telefonen som ikke lenger finnes.
– Du kler kort, sier Sune. Men han sier det sånn som menn sier slikt. De bryr seg ikke. Sannsynligvis mener han bare at dette ikke er for mye «fjas».
– Når kommer Vemork? spør jeg.
– La oss gå inn, sier han.
Han lar dobbeltdøren stå åpen, men tar hagla med seg.