Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 49 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 49 (Sune)

Nesten som i gamle dager

Estimert lesetid 5min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 49 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 49. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 49 (Sune): Neste som i gamle dager

Klokken er halv åtte når vi kommer tilbake til hotellet. Vi forsøker å slippe unna med et par speilegg på kjøkkenet, men Agris pisker oss inn i den tomme restauranten. Fiskesuppe. Halv time. Basta. Den hvite vin i kyler.

Bjarte virker stresset. Slår en skvett vin i et glass, og setter seg.
Jeg drikker vann med isbiter fra kjøleren.

– Ok, Sune. Ta deg en prat med Juvik. Men ikke et ord på opptak. Bare finn ut hva hun vil, så tar vi det derfra. Og hvis det bare er generelt drittprat, er det full stopp. Ikke noe om oss. Ikke noe om…
– Hold opp! Det er selvfølgelig Julia saken dreier seg om.
– Å? Hvor selvfølgelig er det?
– Det er ingen ting å spekulere i nå. Jeg skal finne ut hva hun vil. Du behøver ikke å fortelle meg hva vi to ikke vil. Men jeg synes det er helt greit at vi er åpne på at vi gjerne vil vite hva som har skjedd med Julia. Og at vi kjenner Jovan.
– At du kjenner Jovan.
– Ok. Jeg kjenner Jovan, og jeg kjenner Julia. En venn av meg har forsvunnet. En annen av vennene mine sitter igjen og savner kjæresten sin.
– Selv om de strengt tatt ikke er vennene dine.
– Selv om jeg strengt tatt ikke har noen venner. Kjenner du henne?
– Oda Juvik? Nei, egentlig ikke.
– Egentlig ikke? Hva betyr det? At du har ligget med henne i fylla?
– Nei, faktisk ikke.
– Er det en spesiell grunn til at du ikke ville snakke med henne?
– Bare ren refleks. Presse. Du vet. Du hadde en liknende refleks en gang. Husker du?
– Er hun ny her? Innflytter? Eller har hun bodd her så lenge at hun kan vite noe om det som skjedde på Asylet den gangen? Jeg tenker på brannene.
– Det har hun helt sikkert oversikt over. Dersom hun sier noe annet, lyver hun. Hun var ikke i nærradioen da, men hun dekket saken for en eller annen avis. Jeg husker henne. Hun var her. Og hun var ikke på ferie. Hvor hun bor, har jeg ikke oversikt over.
– Fint. Da tar jeg en prat med henne.

Agris kommer med maten. Vi blir enige om at det er godt hun knuste speilegg-prosjektet.

Jeg sier: – Har du nummeret til Persson-Larsson?
– Selvfølgelig. Hva vil du ham?
– Be ham sende over noe hestedop. Men det må gå sammen med minst to flasker sprit uten at liv går tapt.
– Hæ? To flasker sprit er ikke nok i seg selv?
– Nei. Har du drukket seriøst med Jovan noen gang?
– Nei. Kunne ikke falle meg inn. Har du?
– Ja. Det var ikke noe som falt meg inn, men det skjedde. Det var en skremmende opplevelse. Litt som å observere et ekstremt naturfenomen.
– Blir han ubehagelig? Voldelig?
– Nei, nei. Det er mer som å drikke med et fjell. En vulkan. Gulvet rister, og det singler i glass. Men strømmen med lava uteblir. Eller du går i sort før den kommer. Du kan ikke holde følge med ham helt frem. Skal du overvinne fjellet, må du jukse. Det er ingen vei utenom.

– Er dette en sportsgren du har tenkt å begi deg inn på helt frivillig, Sune? Eller er det bare jeg som ikke skjønner noen ting akkurat nå?
– Jeg tror Maria har rett, sier jeg. –Vi må ta en titt på telefonen hans. Og den legger han aldri fra seg. Jeg skaffer mobilen. Du sjekker. Jeg er hjelpeløs med den nye teknologien. Dessuten kommer jeg til å være dritings.
– Mener Maria at vi må sjekke mobilen til Jovan Milankovic?
– Ja. Hun er bare ikke helt klar over det selv, sier jeg. – Jeg tror ikke at det er noen særlig sjanse for at det er noe på Netflix eller HBO som plager ham. Han har det på telefonen. Eller på pcen. Eller begge steder. Jeg tror det er noen som sender ham et eller annet.

– Ok… Jeg skjønner. Kan du arrangere en sånn alkoholhurricane uten at det virker alt for påtatt?
– Ja, sier jeg. – Men det er viktig å spille kortene veldig forsiktig ut. Bruke litt tid. Og så må han må aldri få vite hva som har skjedd. Derfor må du aldri snakke til noen andre om dette. Dersom Maria kommer på å foreslå noe slikt, vil vi avvise det. Bare si at det er umulig. Det må bare være deg og meg i denne saken. Ingen andre.

– Bare du og jeg. Nesten som i gamledager?

Ja, tenker jeg. Men bare nesten.