Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 48 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 48 (Sune)

En anonym kjempe

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 48 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 48. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 48 (Sune): En anonym kjempe

Bjarte og jeg har kjent hverandre siden vi var guttunger. Jeg har sett ham høyt oppe og langt nede. I alle mulige roller og situasjoner. Men når jeg kommer inn i kjellerstua til Otto Landsmark, får jeg oppleve ham i en splitter ny rolle.

Midt på gulvet står det en dresskledd fyr i femtiårene. Han har kort gråsprengt hår, og en hake av det slaget offiserer ofte er utstyrt med i tegneserier. Hendene hans er som store spader. Han holder Bjarte i en slags vridd skruestikke. Det ser helt surrealistisk ut. Halvt på kne, og med hodet inne i dressmannens armhule, stirrer min gamle venn på meg med utstående øyne. Som en uer som noen har trukket litt for raskt opp av dypet. Munnen hans er åpen, men det kommer ikke en lyd. Bare den fuktige tungen som beveger seg lydløst i gapet, og en fin strime av sikkel som renner ut over kjempens underarm.

– Så, så, sier jeg. – Jeg skal straks ta ham med meg. Det er ingen grunn til å overreagere. Bare slipp ham, så er vi borte før du får telt til tre. Vi har rett og slett ikke vært her. Det var bare en drøm.

Noen lange sekunder sleper seg av gårde. Så slipper han, samtidig som han sparker Bjarte i retning meg, han kommer snublende, og lander på kne ved enden av trappen.

– Her på landet er det vanlig å gå rett inn når døren er åpen, sier jeg. – Jeg bare nevner det.

Mannen med dressen sier ingen ting.
Bjarte kommer seg på beina, og rister på hodet.
– Kom, sier jeg.
Men jeg vet det jo. Det er ikke sånn Bjarte er.
Han sier. – Jeg ringer på oppe. Jeg banker på her nede til jeg får vondt i handa. Så ser jeg at døra er åpen. Jeg er engstelig for at det kanskje har tilstøtt Landsmark noe, ikke sant? Er det så jævlig merkelig at jeg går inn? Hva? Er det så jævlig merkelig? Hvor er han, forresten? Og hvem faen er du?

Fyren ser rett på meg, og ignorerer Bjarte fullstendig. Sier: – Du har rett. Det er bare en drøm. Ingen ting har skjedd. Dere var ikke her. Dere møtte aldri meg. Ta med deg kompisen din og forsvinn. Nå. Med en gang. Ingen av dere vil like å se meg når jeg våkner.

Jeg gjør som han sier, selv om Bjarte er klar for en runde til. Han river seg løs når jeg tar tak i jakka hans, men han går den rette veien. Ut av huset og ned gjennom hagen. Småbannende og fnysende. River opp bildøren. Når jeg setter meg inn, driver han og justerer nakken sin.

– Skal hilse og si at vi kom ubeleilig, sier jeg, og ruller en røyk. – Hvem tror du det der var? En fetter fra Chicago?
– Hold kjeft!
– Ro deg ned. Det var ikke jeg som prøvde å brekke nakken din. Forresten kunne du bare ha latt være å hisse ham opp. Han var nemlig veldig mye større enn deg!

Bjarte stryker begge hendene gjennom håret. Jeg tenner røyken, og gir ham den. Ruller en ny en til meg selv.

Bjarte begynner brått å le. Fin side ved ham. Sjelden langsint.
– Jeg tror du skal starte bilen, sier jeg. – Det er fint å sitte her og røyke, men jeg tror han mente alvor. Han vil rett og slett ikke ha oss her.
– Hvem faen var det der? sier Bjarte, og får start på motoren. – Hva i all verden var det for slags skapning?
– Tja, sier jeg. – Tydeligvis vant til å bli tatt på alvor. Lyttet til.
– Ja, men han luktet liksom ikke snut heller?
– Si ikke det. De finnes i den utgaven der også. Har du sett han som vitner i Jensen-saken? Han som ser ut som en diger gorilla i uniform?
– Samma det. Otto Landsmark har gått av med pensjon, men det ser ut til at han fremdeles omgås folk med en viss autoritet…
– Skulle bare mangle i grunnen, sier jeg. – Bare tenk på når du og jeg går av med pensjon. Vi kommer fremdeles til å leke med banditter. Tror du ikke det?
– Så du ham?
Ja. Han sto på badet.
På badet?
– Ja. Kanskje han sneik seg til en runk nå da Landsmark var ute et øyeblikk. Og så kommer du brasende. Lett å miste beherskelsen da. Kanskje han kommer fra et kristent hjem. Da kan en slik handjager være veldig skambelagt, ikke sant?
– Og Oda Juvik?
– Vi har en avtale med henne klokken halv elleve. På hotellet.
– Det kan du bare glemme, Sune.
– Du ville snakke med snuten, det ville ikke jeg. Nå vet vi hvordan det gikk.

Han røyker og tier.
– Ok. Da er det jeg som har en avtale med Oda Juvik på hotellet klokken halv elleve. Kanskje like greit at du går tidlig til ro. Man skal ikke ta lett på nakkesleng og knegang. Hvis man ikke passer seg, kommer gjerne den virkelige smellen etter noen dager.
– Men du kan da for faen ikke trekke pressen inn i dette, mann!
– Presse? Jobber hun ikke i lokalradioen? Det er jo bare helt folkehøyskole? Er det ikke det, da?