Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 47 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 47 (Sune)

Skyggen på badet

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 47 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 47. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 47 (Sune): Skyggen på badet

Mørket senker seg. Bjarte lirker bilen forsiktig nedover de bratte bakkene. Vikingskipet er forsvunnet. Fjorden ligger speilblank.

Bjarte sier: – Tror du det var ham?
– Nei. Egentlig ikke. Det er ikke helt hans stil.
– Er det ikke?
– Nei. Ikke nå lenger.

Bjarte ler.
– Vet du hva, han kler faktisk ganske godt å være edru.
– Jeg tror jeg har gitt opp å bli kjent med den mannen. Enten han er sånn eller slik. Hvor drar vi nå? Campingplassen?
– Neei. Jeg tenkte vi kanskje kunne ta en liten prat med gammellensmannen.
– Landsmark?
– Ja.
– Ikke faen!
– Kom igjen, Sune! Nå har du mast på meg om gamle onkel Otto opptil flere ganger, ikke sant? Hvordan er han? Hva slags fyr…
– Det vil ikke si det samme som at jeg kan tenke meg å møte ham.
– Du er så jævlig pubertal noen ganger! Ikke snakke med snuten, liksom. Prinsipp. Har du gjort så jævlig mye ulovlig i det siste, eller? Planta litt hamp utpå Odden. Kjørt en svindler over fjellet. Hallo! Vi er i Varangsvik nå. Nesten New York! Sånt plukk driver de ikke og etterforsker her borte. Dessuten har altså kisen gått av med pensjon. Men det er greit. Du kan jo sitte i bilen og bite negler mens jeg tar en prat med ham.

Telefonen hans ringer. Han kaster et blikk på displayet, og putter den tilbake i brystlomma.
– Hvem var det?
– Det var moren din som ringte for å høre om du har drukket melken din og tatt tranpillene, slik du har lovet. Hun ringer gjerne på denne tiden, men akkurat i kveld vil jeg altså heller snakke litt med Landsmark.

Når vi kommer så langt ned at vi har takene på Asylet rett under oss på høyre side, svinger han brått opp en sidevei. Gamle femtitallsvillaer på begge sider. Felt med plantet tuja.

– Oda Juvik. Hun er journalist i lokalradioen. Kanskje du har mer lyst til å snakke med henne? Det har ikke jeg.
– Ring henne tilbake!
– Hva?
– Bare ring henne tilbake!

Han hiver bilen inn i en oppkjørsel, og bråbremser så grusen spruter.
– Kom nå!

Bilen står på tvers foran en nylakkert smijernsport. På begge sider av porten løper en meterhøy hekk rundt eiendommen. En plen. Noen frukttrær. Langs hellene som fører opp til huset er det plantet blomster og grønt. Det er ikke så vanskelig å gjette seg til hva Otto Landsmark driver med på fritiden. Huset er mer moderne enn nabohusene. Jeg tipper tidlig søttitall. To store panoramavinduer og en bred veranda oppe. Kjellerstue og garasje nede. Innkjørsel fra en blindvei som også benyttes av naboen.

Det er lys på i stua. Lyden av bilen som bråbremset burde ha fått ham til vinduet, men det er ingen å se. Faktisk kan jeg føle på meg at han ikke er her. Jeg kan ikke forklare det. Noen ganger er det sånn. Jeg følger tett bak Bjarte, og plager ham ikke med slikt. Han er av det slaget som vil ha virkeligheten sin kjemisk renset for alt som ikke kan måles og veies.

Vi går rundt huset, der hovedinngangen befinner seg. Når vi passerer kjøkkenvinduet, kan jeg se at det står to krus og ei termokanne på bordet. Lys på over oppvaskkummen.

Bjarte tar trappa i to lange steg, og presser pekefingeren på ringeklokka. Et bløtt ding-dong forplanter seg innover i huset. Ingen reaksjon.

Bjartes telefon ringer igjen. Han åpner for samtalen og rekker telefonen videre til meg. Han ringer på en gang til. Lenge.
– Det er telefonen til Bjarte Vemork.
– Hei du, dette er Oda Juvik i Varangen radio. Er Bjarte Vemork innenfor rekkevidde?
– Nei, jeg beklager.
– Eh… Hvem snakker jeg med?
– Kan jeg ta en beskjed?

Bjarte går tilbake den veien vi kom, og runder hushjørnet. Jeg følger etter.
Så sier hun: – Det er ikke selveste Sune fra skogen vel? Hva? Eller er du bare en vanlig fyr som har rappa telefonen hans?

Bjarte gjør tegn til at jeg skal avslutte samtalen.
Jeg ber Oda Juvik om å komme ned på hotellet klokken halv elleve. Så bryter jeg forbindelsen. Bjarte passerer det mørklagte vinduet i kjellerstua. Kaster et likegyldig blikk inn, og fortsetter til en beiset dør. Banker på.

Jeg stiller meg ved muren og titter forsiktig inn i kjellerstua. En flatskjerm og en sittegruppe. Lenger inn, et bordtennisbord. Rommet ligger i mørke, men lyset fra stua oppe faller ned trappen, og legger seg i et svakt skinn over gulvet i retning en åpen dør. Badet. Det står noen inne på badet. I det svake lyset han jeg se en hengende hånd mot et mørkt bukselår.

Jeg vil varsle Bjarte, men han har funnet ut at døren er oppe, og har allerede tatt skrittet inn i gangen.
– Landsmark?
– Bjarte, vær forsiktig, det er noen der inne!
For sent. Bjarte hører meg ikke, og går inn i kjellerstua.
Da kommer skyggen fra badet mot ham i et voldsomt sprang.