Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 46 (Renate)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 46 (Renate)

En mulig venninne

Estimert lesetid 7min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 46 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 46. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 46 (Renate): En mulig venninne

I kikkerten ser jeg Maria og en langbeint jentunge komme nedover lia på den andre siden av fjorden. De har på seg lysende gulgrønne redningsvester. Når de kommer ned på flytebrygga, er det jentungen som trekker inn, og gjør klar den vesle seiljolla. De har en avtale. Mamma står med hendene i siden og betrakter det hele.

Litt senere setter de seil sammen, og blir liggende og vente på vind. Det er lett å se at de har gjort dette før noen ganger. Med det samme vinden fyller seilet, handler de helt automatisk. Jeg får en klump i magen. Tromøya for noen tiår siden. Lotte i lånt A-jolle. Latter og sinne. Jeg går tilbake til huset, og henger fra meg kikkerten på spikeren i gangen. Så tar jeg stien ned over beitet.

Jeg har allerede lagt meg til vaner. En av dem er å sitte på steinen nede ved flaggstangen. Det skjer alltid noe her nede ved fjorden. Trafikken har tatt seg opp siden jeg kom. Privatbåter. Last av ulik slag til eller fra Varangsund. På stille dager, eller på kveldstid: Fugleliv. En grytidlig morgen: To lekende niser.

Nå kan jeg følge med på Maria som lærer jentungen å seile. De krysser fjorden frem og tilbake lenger inne. En tålmodig mor, og en unge som tydeligvis har de samme genene. Ikke noe skrik og skrål.

Etter en halvtimes tid kommer de oppover langs land på min side. Jeg vinker. Maria vinker tilbake. Jentungen konsentrert ved roret.
– Har du lyst til å bli med?
Det er bare en spøk. Det er ikke plass til flere enn de to. Jeg vinker dem bare videre.
– Sitter du litt?
Jeg svarer at det gjør jeg.
De seiler videre i retning det gamle tømmermottaket.

Jo. Det er ikke godt for Mennesket å være alene. Rettere sagt: Alene med sine egne tanker. Skrivearbeidet er mer slitsomt enn jeg hadde regnet med. Ikke den fysiske siden ved det. Jeg har lang erfaring ved tastaturet. Det er alt det mørke som skriveprosessen virvler opp som plager meg. Jeg hadde trodd jeg var sint nok til å holde mørket på avstand. I stedet kryper det på meg for hver dag som går. I perioder renner hevngjerrigheten av meg. Da sitter jeg bare der med alt det vonde.

Litt irritert merker jeg at jeg savner Bjarte. Det er fullstendig idiotisk, men sånn er det. Jobben med det nye vinduet er bare halvgjort. Er det sånn han er? Jeg ser han jo på fjorden nå og da. Kanskje har han mer å gjøre med dette underlige reisebyrået enn jeg aner. Og Sune? Hvor ble det av ham?

Maria og jentungen krysser fjorden lenger ute. Så vender de tilbake. Moren tar over roret, og manøvrerer båten elegant inn til brygga under meg. Jentungen hopper i land og gjør båten fast.

Hun heter Nika, og er ti år. Vi strekker automatisk hendene mot hverandre, men tar oss brått i det. Det er en fin start å le sammen også. Så blir hun barn igjen, og farer inn i den overgrodde hagen. Kanskje vet hun om katten som skjuler seg der inne et sted.

– Så her sitter du og observerer livet på fjorden?
Maria smiler, og setter seg på fjellet med ryggen mot flaggstangen.
– Ja, sier jeg. – Jeg synes denne flotte trollhagen fortjener et menneske nå og da. Står huset tomt hele året?
Hun ser alvorlig på meg.
– Du, det er en ting jeg gjerne vil snakke med det om. Jeg vil forresten gjerne få lov å be deg om unnskyldning. Jeg var ikke helt ærlig mot deg da vi traff hverandre sist.
– Nei vel?
– Jeg mener… Jeg lot som om jeg ikke ante hvem du var.
– Og det vet du?
– Nei. Disse gutta er tette som potter. Men jeg vet jo at du kom hit med Bjarte og Sune. At du er en i… Ja…
– Kundekretsen?
– Kanskje det.
– Ta det helt med ro, vennen min. Jeg var ikke helt ærlig, jeg heller.

Hun nikker, men spør ikke. Studerer meg med de mørke øynene.
– Hvor kommer dere fra? Du og mannen din?
– Holland. Ungene er født her. Like norske som geitost.
– Det tror jeg nesten du er også. Det er så vidt jeg kan høre en bitte liten knekk når du snakker.
Hun trekker på skuldrene.
– Jeg har lett for det.
Så ler hun.
– Erik er ikke like god, men nesten. Men så er han en god del mer nevenyttig enn meg. Jeg kunne ikke sittet på gården alene. Det hadde ikke gått.

Vi sender ballen frem og tilbake, slik folk jo gjør når man gjør seg kjent med hverandre. Men litt skeivt blir det, siden det stort sett er jeg som spør og hun som svarer. Hun lurer ikke på hvor jeg kommer fra. Spør ikke hva jeg gjør her. Men forteller villig vekk at hun jobber på asylmottaket for å spe på inntektene fra gården.

Så jeg sier: – Er det Bjarte som er så streng? Som ber deg om ikke å spørre og grave?
Hun rister på hodet.
– Det behøver han ikke å be om. Hvis jeg ikke tar mye feil, aner heller ikke han hvorfor du har flyttet inn på Gaupet.
– Nei, det er riktig det. Det er et litt pussig reisebyrå, er det ikke?
– Reisebyrå?

Jeg forteller om jentekvelden da jeg kom på sporet av denne virksomheten deres. Japanere på luksusferie i norsk og svensk villmark. Alt det der. Langt bak i hodet mitt blinker et rødt lys, men akkurat det gir jeg henne.

Hun ler.
– Det der var nytt for meg, men de holder på med mye rart. Det er riktig det. Du spurte om villaen her står tom hele året… Den gjør ikke det. Men tidligere var de to. Jeg kjenner ikke Skute, så jeg vet ikke helt. Vet ikke hva slags forhold de hadde til hverandre. I hver fall døde denne andre i fjor vår. Tja… Siden har Skute vært litt til og fra.

Den veien vil hun ikke inn på.
Jeg sier: – Jeg mente ikke å pumpe deg om noe som helst. Jeg er veldig godt fornøyd med den ordningen jeg har fått her. Det er det eneste som er viktig for meg. De har sine hemmeligheter, og jeg har mine.
– Alle mennesker har hemmeligheter, Renate! Erik og jeg – vi reiste ikke bare til Norge. Vi reiste også fra noe. Og hva tenker du…
Hun nikker i retning Varangsvik.
– Hva tror du det gamle asylet der inne er fullt av?
– Det er fylt til randen av fortellinger, sier jeg.
– Ja. Det er det. Av minner om farlige og hemmelige reiser av alle slag. Over havet. Over fjellet. Og ingen forteller om alt, men de fleste forteller litt. Små glimt inn i det som befinner seg i det skjulte. Det ingen skal vite noe om.

Det er som å få en istapp stukket ned langs ryggraden. Som om min egen tekst snur og kommer etter meg.