Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 44 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 44 (Sune)

Byde informerer

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 44 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 44. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 44 (Sune): Byde informerer

Det er min tur til å gjøre klar båten. Jeg spyler dekk, og rydder. Vasker opp. Fyller to sorte søppelsekker med brukt sengetøy og møkkete håndklær. Det er ikke ofte vi har tilgang på fire vaskemaskiner. Sekkene hiver jeg ned på kaia så lenge. Så ruller jeg en røyk og setter meg på ripa. Det er mye liv på fjorden. Visste man ikke bedre, kunne man tro at elendigheten hadde dratt forbi. Tv-bildene fra Oslo viser at mange faktisk tror det. Det jeg tror, er at folk simpelthen gir faen. Det er uansett de gamle og syke som dør.

En kjent skikkelse kommer drivende langs kaia. Byde. Han har blitt helt krokrygget siden sist, men virker likevel mer smidig. Han stanser og plasserer en hånd på hver hoftekam.

– Javel, ja!
– Hva er det for slags hilsen? sier jeg. – Det virker forresten som du har hatt godt av den rideturen ute på Odden. Skal jeg gi deg et par runder rundt torget?
– Akupunktur.
– Akkurat. Sist jeg så deg hadde du ikke så mye til overs for det kinesiske.

Han setter seg på en pullert.
– Har du røyk?
Jeg putter lighteren i pakka, og kaster den ned til ham.
– Jeg hører du har fått asyl oppe i skråningen her?
– Det er bedre enn å være ute på øyene når jeg ikke kan jobbe.
– Det vil jeg tro. Da får man nok høre det.
– Tja. Her går jeg i hvert fall ikke i veien for noen.

Jeg får vondt av ham. Det er sant som Bjarte sier. Vi har hatt mye moro sammen. Jeg har kjent ham helt siden han solgte Klassekampen i Pollen i Arendal hver lørdag. Det er en stund siden.

– Hvordan går det med Jovan?
Han tenner en tynn spiker.
– Dårlig. Det virker som han visner. Er det derfor dere er her? For å snakke med ham?
– Kanskje. Synes du det virker som en god idé?
– Han er helt låst. Selv om han visste hva som foregikk, ville dere aldri få noe ut av ham. Tro meg. Jeg kjenner typen. Dette er menn, Sune. Sånne menn som fantes i gamle dager her til lands. Stae. Seige. Proppfulle av stolthet og ære, og hele skiten.
– Menn? sier jeg. – Flertall?
– Disse Balkan-gutta.
– Ja, da er det nok annerledes med de gutta som du kamperer sammen med, sier jeg. – Mennene fra Afghanistan og Sudan.
– Sune, da. De er bare kalver. Har du sett øynene deres? De sklir rett inn i puslingsamfunnet dersom de bare får lov til det. De lærte seg å logre allerede før de kom til Tyrkia. Og her i landet går de og spiser av hendene på kvinnfolk som synes synd på dem.
– Hvor lenge har du egentlig holdt til her oppe?
– Her i Varangsvik?
– Varangsvik. Paradiset. Skjæret. Denne delen av kysten.

Han tenker seg om.
– Siden 2015. Våren. Vi satt opp det meste av boligmassen i Paradiset den sommeren og høsten. Bjarte var her også, det meste av tida. Og Stein Kristian, selvsagt. Han hadde så mange ideer og prosjekter at han kom i beit for arbeidskraft.
– Så kom de til fots gjennom Europa, sier jeg.
– Å ja, men vi kunne ikke begynne å plukke av det lasset der så tidlig. Ikke her oppe i alle fall. Ikke før i 2016.
– Skjedde det noe i løpet av de årene der som på noen måte kan kobles til det som har skjedd med Julia og Jovan?
– Ikke som jeg kan komme på. Jeg skal tenke på det, Sune. Jeg har blitt litt langsom, men jeg skal la det gå noen runder. Du vet, det var jo mye greier. Mange menn på liten plass. Konflikter. Intriger.
– Du hadde jo en litt manisk fase ute på Odden for litt siden, sier jeg. – Og blant mye babbel og beskyldninger nevnte du at det ikke bare hadde vært idyll her da den store flommen med flyktninger kom i 2015.
– Nei, det ble jævla mye bråk etter hvert. Jeg skjønner det godt. Folk følte seg helt føkka opp. Plutselig besto brorparten av befolkningen i bygda av unge menn som ikke snakka et ord norsk, og som ikke fikk lov til å plukke søppel på stranda en gang. Det kom en jævla byråkrat fra Oslo, og fortale skattebetalerne i Varangsvik at sånn skulle det være, og sånn skulle det bli. Og at hvis de mukka så sto hele den intellektuelle eliten i landet klare til å gi dem et hakekors i panna. Klart folk ble forbanna!
– Selvsagt. Men hvor forbanna ble de da, Byde? Sånn på en skala fra én til ti?
– Du mener om det kom til direkte konfrontasjoner og slikt?
– Kanskje det. Var noen sintere enn andre? Var motstanden organisert?
– Hør her, Sune. Det var ingen av de fastboende i Varangsvik og omegn som syntes det som skjedde var ok. Ingen. Ikke en kjeft. De følte seg overkjørt av statsmakta, og det hadde de rett i. Men dette var de samme folka som leverte klær, leker og i enkelte tilfeller også mat oppe på asylet. Det var sånn det var. Og sånn var det over hele landet. Det var måten det skjedde på. Og mengden av unge menn. Det var faen ikke fordi de var mørke i huden.
– Jo, sier jeg. – For noen var det det. Utenfor Bergen var det noen som satte fyr på et asylmottak. I Sverige skjedde dette stadig vekk.

Byde tar et siste trekk, og knipser sneipen i fjorden.
– Jo, det var visst en sånn greie, her også. Det kom ikke noe ut av det. Det hele var visst nokså halvhjerta, tror jeg. Du kan jo ta en prat med hun flatbankeren oppe på Lande. Hun husker sikkert det der.