Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 43 (Renate)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 43 (Renate)

Tilbakeblikk

Estimert lesetid 8min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 43 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 43. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 43 (Renate): Tilbakeblikk

En dykker som har mistet kniven sin? Ok. Selvfølgelig kan en dykker miste kniven. Men en dykker som befinner seg i sin egen båt, går jeg ut fra har mer enn én kniv. Jeg har i alle fall et indre bilde av en dykker i full mundur, og på det bilder er det festet kniver både her og der. Dessuten finnes det vel neppe en eneste bruksbåt langs kysten som ikke er utstyrt med en rusten tollekniv til rens av fisk og blåskjell.

Men Maria hadde altså mistet kniven sin. Så fint at jeg kom forbi, da. Selvfølgelig løy hun. Men jeg tror det hele handler om helt vanlig nysgjerrighet. Jeg har ingen dårlig følelse når det gjelder Maria. Tvert imot. Jeg merker at jeg trekkes mot henne. Jeg har fremdeles ingen problemer med å takle de lange dagene i eget selskap. Men jeg merker at det begynner å bli slitsomt å være den eneste som vet. Jeg savner en å betro meg til. Jeg kommer ikke til å gjøre det i morgen. Ikke til neste uke heller. Jeg kommer i det hele tatt ikke til å gjøre det før jeg er hundre prosent trygg. Men for å komme dit må jeg først skaffe meg en venn. Jeg har lyst til at den vennen skal være Maria. Hun har et behagelig vesen. Jeg er sikker på at hun er en god lytter.

Da jeg hadde krysset fjorden den dagen, ble jeg sittende i båten et stykke fra båthuset. Det var liten trafikk. Lett å følge henne der hun gled langs bredden på den andre siden. Et stykke lenger ut, gikk hun i land på en kort molo eller steinbrygge. Minutter senere så jeg henne på vei opp den bratte lia til en liten gård i skogkanten.

Ja vel. Marias verden. Hun kom fra et annet land, men nå var det her på Vestkysten av Norge hun møtte virkeligheten. Da kvelden kom, tok jeg med meg kikkerten bort på pynten. Det var lys på i vinduene der oppe. En varebil på tunet. Jeg kunne høre en hund bjeffe, men den lyden kunne komme hvor som helst fra.

Jeg tenkte: Bli nå ikke for ivrig. Du som har så god tid.
Ja. Jeg har god tid. Med det forbruket jeg har nå, kan pengene jeg stjal vare mye lenger enn jeg hadde regnet med da dette ble planlagt. Greit. Det hadde vært ille dersom jeg hadde beregnet feil den andre veien. Dessuten kan jeg få utgifter som jeg så langt ikke har tenkt på. Kanskje kan jeg ikke være her på Gaupet helt til jeg er ferdig. Jeg er glad for at Bjarte har sagt at de har alternativer.

1. oktober 2019 er en lørdag. Har noen i det hele tatt hørt om korona-viruset på dette tidspunktet? Kanskje. Men de bor i Kina, eller har spesielle interesser eller yrker. Et halvt år senere står landet vårt på hodet. Resten av verden også. I Oslo regner det bøtter denne dagen. Jeg har en avtale med Bjarte Vemork klokken ti på Samson. Egertorget et nesten folketomt.

Inne på Samson er bare tre bord besatt. Jeg kjøper en kopp kaffe, og setter meg helt innerst i hjørnet. Klokken er litt over halv. Jeg angrer allerede. Hva er det for slags folk jeg skal begi meg ut på eventyr med nå? Hvor langt utenfor loven befinner de seg? Jeg har vurdert flere alternativer. Jeg har penger, og kan i bunn og grunn dra hvor jeg vil. Verden ligger åpen. Men så er det det at noe jo kan gå galt. Sykdom. Eller noe annet som jeg ikke en gang kan tenke meg. (Ja, jeg tenker faktisk tanken.) Jeg går gjennom dette hundre ganger, og hver gang ender jeg opp med at flukten bør holdes innenfor Norge. Tanken på en mulig arrestasjon i et land der jeg ikke behersker språket, åpner en avgrunn i meg. Varetekt i Spania? Hellas? Argentina? Herregud!

Jeg vet at det er ham med det samme han kommer inn av døren. Kort hår, ubarbert, men på en pleiet måte. Skinnjakke. Jeans. Joggesko. Han er nesten helt tørr, så jeg tenker at han nok har kommet med t-banen. Toppen av rulletrappene befinner seg bare tjue meter fra inngangsdøren. Jeg kan se at han ser meg. Et ørlite nikk. Han kjøper en Farris, og setter den pent fra seg på bordet. Rekker meg en brunbarket hånd.

– Hei! Det er du som er Renate, ikke sant? – Bjarte her. Bjarte Vemork.

Han setter seg. Drikker av flasken. Studerer meg. Nesten litt frekt. En av de ansatte seiler gjennom rommet. Setter et glass foran ham uten et ord. Han fyller det uten å se på henne.
Jeg sier det som det er. At jeg er litt nervøs.
– Selvfølgelig er du det.
– Og du selv? Er du nervøs?
– Nei. Og det kan du i grunnen godt huske på. At uansett hva som skjer, så er Bjarte Vemork ikke nervøs. Han smiler. Han har jevne, hvite tenner.
– Hvordan kom du på tanken å kontakte oss?

Dette vet han, men jeg gir ham det likevel. Forteller om kvelden med jentene. Japanerne. Ryktene og antakelsene. Jeg avslutter: – Jeg fikk en forståelse av at dere ikke ville spørre og grave.
Han nikker. – Det er riktig, det. Men vi må naturligvis vite hva du vil. Hva som er dine behov.

Jeg trekker pusten dypt, og bestemmer meg for å la det stå til. – Jeg har foretatt meg et par ting som ikke er helt i tråd med norsk lov.
– Ja vel. Hvor mange er det som vet noe om dette?
– Ingen andre enn meg.
– Utmerket.
– Ja. Men i slutten av mars 2020 vil dette endre seg radikalt. Og da må jeg være et helt annet sted enn på den adressen der jeg holder til nå.

Han smiler forsiktig. – Det høres fornuftig ut. Fortsett sånn. Fortell meg hva du trenger og hva du vil. Hva du har gjort interesserer meg ikke i det hele tatt. Vel og merke dersom du ikke har tatt livet av noen. Da må du si det til meg nå med en gang.
Oi, tenker jeg. Såpass.
– Ok. Jeg har ikke tatt livet av noen.
– Fint. Du trenger en ny adresse.
– En ny adresse her i Norge. Langt fra Oslo.
– Greit. Skal du oppholde deg på den adressen alene, eller skal du ha med deg noen? Mann? Barn? Kjæreste?
– Der skal jeg være helt alene.
– Desto bedre. Det er bare deg som har kjennskap til det du har gjort, og du skal flytte til et nytt sted der du vil være helt alene. Da er det i grunnen bare en ting til jeg må vite før vi går over til detaljene. Tenker du deg at denne nye tilværelsen, altså du selv på en ny adresse, kanskje med et helt nytt navn, skal vare – la oss si – livet ut?
– Nei. Jeg tipper jeg trenger fra tre til fem år.
– Jaha? Så den… Hva skal jeg si… Den vesle uregelmessigheten vil da være foreldet eller ryddet av veien på en eller annen måte?

Jeg ler. – Nei, slett ikke. Men som du sikkert kan gjette deg til, har jeg en jobb å gjøre. Og når den jobben er gjort, er det helt greit for meg å begynne soningen. Jeg har ingen ting imot å gjøre opp for meg.
Tenker: Tvert imot. Det er faktisk en del av planen.
Han smiler igjen, og legger sin hånd over min et par sekunder. – Renate Husum Dahl, dette skal vi finne ut av. Det kan jeg love deg!