Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 42 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 42 (Sune)

Et øye på Renate?

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 42 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 42. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 42 (Sune): Et øye på Renate?

Erik går og legger ungene. Agris og Leon trekker seg tilbake. Bjarte og jeg blir sittende og drikke vin med Maria.

Hun sier: – Det er en ting jeg vil snakke med dere om. Jeg er nemlig litt usikker på om jeg spilte kortene mine riktig ut her om dagen. Jeg hadde vært ute i sundet og ordnet et par ting, og på veien tilbake fikk jeg rester av et gammelt garn i propellen. Det var ikke noe problem, jeg kunne ha fikset det selv. Men mens jeg holdt på, kom denne Oslo-dama forbi i båten sin, og lurte på om jeg trengte hjelp. Ja, jeg skjønte jo at det var henne.

– Og så forhørte du deg litt om hvordan livet var i Oslo da koronaen kom? sier Bjarte med et flir.
– Nei, jeg gjorde ikke det. Men jeg takket ja til litt hjelp fordi jeg var nysgjerrig. Og så stilte jeg ikke et eneste spørsmål. Så nå lurer jeg på hvor smart det var.
– Nå følger jeg deg ikke helt, sier Bjarte.
– Ok. Jeg vet ingen ting om henne. Bare at hun er kunde hos dere. Rettere sagt hos Stein Kristian Skute. En sånn litt spesiell kunde også. En som trenger å komme seg vekk for kortere eller lengre tid. Derfor er hun sikkert litt på alerten. Så treffer hun et kvinnemenneske på dette vesle stedet som ikke stiller henne et eneste spørsmål. Etterpå tenkte jeg bare at det kanskje kunne virke litt rart. Jeg mener, i tilfelle hun skulle være litt paranoid fra før.
– Hvordan virket hun da? sier Bjarte.
– Nei, jeg synes hun reagerte helt normalt, egentlig. Vi fikset propellen og ble liggende og snakke litt om vær og vind. Så dro hun over fjorden.
– Til båthuset sitt? vil jeg vite.
– Ja.
– Altså ikke paranoid, sier Bjarte. – Jeg synes ikke dette er noe du behøver å tenke på. Kanskje hun begynner å kjede seg der oppe på Gaupet, til og med. Sannsynligvis har hun ikke pratet med noen siden jeg var der borte sist. Og det var ikke i går.
– Og dere aner ikke hva hun… Hvorfor hun…
– Vi spør aldri direkte om slikt, sier Bjarte ganske kort. Så kort at Maria skal forstå at vi ikke snakker med andre om slikt heller. Maria holder begge handflatene i været.

Bjarte vil reise seg, men jeg sier: – Jeg har ikke lyst til å slippe dette. Da jeg var alene med Gerda ute på Odden, snakket hun masse om denne forsvinningen til Julia. Hun spurte meg ut om den kvelden jeg hadde hatt sammen med Jovan i huset hans. Naturlig nok. Og hva trodde jeg og tenkte om ditt og datt. Ok. Det meste av dette var helt relevant i forhold til hvorfor hun i det hele tatt hadde kommet inn fra havet. Men så ville hun plutselig ha meg til å snakke om Renate. Og jeg mener – detaljer, altså. Hvor hadde jeg hentet henne? Hvor hadde vi kjørt over fjellet? Overnattet. Og så videre.

Bjarte: – Hva?
– Ja, jeg sa selvfølgelig at dette var langt utenfor hennes territorium.
– Ja, men Sune, hvorfor har du ikke snakket med meg om dette før nå?
– Hovedsakelig fordi jeg selvsagt ikke ga henne noe som helst. Ikke et ord.
– Nei vel, men dette er opplysninger som jeg absolutt bør ha.
– Vær så god, sier jeg. – Nå har du dem. Gerda er interessert i alt som har med Renate å gjøre. Det er det ingen tvil om.

Det blir stille en stund. Så sier Maria: – Men er det i det hele tatt mulig at hun kan ha noe med Julias forsvinning å gjøre?
– Nei, sier jeg. – Så vidt jeg har skjønt var Renate faktisk sammen med meg da Julia ble borte. Det var du selv som ga meg nyheten.
– Det er jeg selvsagt klar over.
– Det Maria mener, er om…
– Jeg skjønner det, sier jeg. – Om Renate er en del av et bilde som er litt større enn det vi så langt har vært klar over. Men det var Stein Kristian som foreslo Varangsvik og Gaupet.

Maria ler en litt underlig latter. –Ja vel. Men har ikke den mannen alltid vært en liten luring, da?

Bjarte rister på hodet. – Ikke på den måten. Privat. Som kompis – jo. Der har han alltid vært uforutsigbar og vinglete. Men aldri i bisniss. I løpet av de siste tjue årene har omtrent alt han har tatt i blitt til gull. Og det er ikke så dårlig når man tenker på hvor mye av det som har befunnet seg et godt stykke utenfor loven. Og hemmeligheten med den suksessen er at han er til å stole på. At han holder hva han lover.
– Ja, sier jeg. – Men nå spiller for eksempel Gerda et spill som han ikke er orientert om. Og det er ikke første gang at noe slikt skjer.

Bjarte nikker.
– Det er riktig det, Sune. Så det er klart at det er en viss porsjon flaks ute og går også. Men at han skulle få Renate hit til Varangsvik som del av et større skuespill… Nei. Det er ikke sånn han er. Men det betyr selvsagt ikke at vi ikke kan ha et øye på henne.

– Fint! sier jeg, og drikker ut. – Så lenge det øyet ikke heter Sune.
– Nei, sier Bjarte. –Jeg tenkte det kanskje kunne hete Maria.