Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 41 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 41 (Sune)

Middag på hotellet

Estimert lesetid 9min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 41 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 41. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 41 (Sune): Middag på hotellet

Vi legger til helt ytterst på moloen. Når vi har fortøyd, vil jeg gå ned for å få i meg noe mat. Jeg har ikke spist siden frokost. Men Bjarte holder meg tilbake.

– Vent! Vi skal ikke kampere her. Og ikke noe tøys med barhytte i skogen heller. Hent sakene dine, og bli med meg! Det står et tomt hotell og venter på oss. Jeg har faen meg bodd i denne båten i tre måneder nå. Og du stinker som en død grevling. Noe av jobben din i tiden som kommer, blir å forholde deg til folk med en normal hygiene. Så nå gjør du som jeg sier.

Det gjør jeg. Jeg vet ikke hvor han har det fra at jeg ikke liker å bo gratis på hotell. Det er slett ikke meg imot. Jeg bor gjerne gratis på hotell. Særlig et som er tømt for andre gjester. Det er bare så sjelden anledningen byr seg. Nesten aldri. Jeg sender Stein Kristian Skute en varm tanke. Selv om han nok har en baktanke med det hele. Skjønt hvem vet. Ifølge Gerda har han ingen anelse om dette trekket. Kanskje har hun og Bjarte produsert en dekkhistorie. Det raker ikke meg.

Helt tomt er hotellet ikke. Når Bjarte låser oss inn fra bakgården, står Agris og venter på oss i grovkjøkkenet med en litt skeptisk mine. Hun og Leon har sittet koronafast her siden landet ble lukket midt i mars. Alle andre ansatte er permittert.

– Gjøkkeno. Jeg har det bra her. La tyrannen stelle heime i Kaunas. Adjøss forever!
Hun ler med hvite tenner. Så viser hun oss vaskerommet med maskiner på rekke og rad. Egen avdeling for dusjer og dasser for betjeningen. Rett over gangen ligger avdelingen for gjenglemt tøy og gjenstander.

– Leon lager mat. Etterpå. Klaro? Først vekk med all den dritt og møkka!
Vi sier at vi skjønner. Kler oss nakne, og hiver klærne i vaskemaskinene. Dusjer lenge. Etterpå går vi over gangen til hittegodssentralen.
– Jøss, hva folk glemmer på rommet! Bjarte hekter av en plettfri smoking. – Hvordan er det mulig?
– Kanskje han ikke har faste rutiner med smoking og slikt, sier jeg. – Dette undertøyet… Det er vel vasket?
– Selvfølgelig er det det! Se her! Det er faen meg en hel skoeske med klokker og armbånd av alle slag.
Jeg drar på meg ei dongeribukse som er litt for stor.
– Og hvor er alt det gjenglemte dopet? Det må jo være en egen avdeling for slikt? Eller kanskje de har en avtale med lensmannen. Otto Landsmark. Hvordan er han, forresten?
– Hva skal jeg si? God på bånn. Han er villig til å se gjennom fingrene med ting og tang dersom man ikke skyver det rett opp i trynet på ham. Var. Fortid. Han har som kjent gått av med pensjon. Hvem som har tatt over, har jeg ikke peiling på.

Vi gjør oss ferdige og går opp. Vi ser litt komiske ut, men ingen av oss legger så stor vekt på det. I restauranten sitter Erik og Maria og drikker rødvin. Ungene flyr ut og inn på kjøkkenet, der Leon og Agris holder på med maten. Det blir en del sladder fra Odden og Paradiset. Og fra Varangsvik. Byde har blitt forvist til et rom på Asylet. De vil ikke ha ham der heller, men Stein Kristian er ubøyelig. Jovan har spylt ham og kledd ham opp. Maria går med mat til ham.

Jeg tenker på Bjarte og meg selv. Og på at vi snart får mat av Leon.
– Ingen liker Byde, sier hun. – Da får jeg gjøre det. Jesus og jeg.
– Vi hadde mye moro med Byde i gamledager, sier Bjarte. – Men nå tror jeg faen meg at han har fått Alzheimer, eller noe i den retningen der. Sune bar ham på ryggen ned til brygga ute på fyret. Meget mot hans vilje. Jeg ser det for meg.
– Jeg gir dem ingen detaljer. Det var uansett en sak mellom Byde og meg.

Vi spiser. Lammegryte og nybakt brød.
– Gerda var knapp i telefonen, sier Erik. – Og når ble hun dronning ute på skjærene? Hva er det egentlig som skjer?
– Vi skal titte litt på denne forsvinningen til Julia, sier Bjarte. – Det er kortversjonen. Vi holder oss til den foreløpig. Gerda og Stein Kristian har vært i tottene på hverandre i så mange år at de nærmest har utviklet en slags gjensidig avhengighet. Og så er hun utdannet lege. Det er en viktig posisjon i denne litt skjøre… Hva skal jeg kalle det?
– Samfunnskonstruksjonen, sier Maria. – Stein Kristian Skute kommer ikke til å gi seg før han har fått bygget er rådhus et eller annet sted der ute. Med klokkespill og det hele. Og selv skal han gå rundt med sånt… Kjede. Hva heter det?
– Ordførerkjede, sier Erik.

Vi ler. Hun er tettere på enn hun aner. Nordpå har han bygget en hel vikingby. Med to langskip som glatt går til Island og Grønland. Det vet ikke Maria noe om. Ikke norske myndigheter heller. Det er andre som sitter og fronter det hele.

– Er ikke politiet opptatt av forsvinningen til Julia i det hele tatt? spør Erik.
– Nokså halvhjertet, sier Bjarte. – Eller hva sier du, Maria? De var vel der oppe og tok en prat med dere?
– Ja. Jeg vet egentlig ikke hvor de hadde hjertene sine. Men de gjorde vel det de skulle gjøre. De spurte om vi visste noe. Gjorde noen notater, og gikk. Vi har ikke hørt noe mer.
– Og Jovan?
– Er tilbake i drift. Men han virker plaget. Det er jo ikke så rart.

Bjarte sender meg et skarpt blikk. – Sune tror Jovan er plaget fordi han har begynt å angre litt over at han slo inn skallen hennes.
– Det er en mulighet, sier jeg. – Jeg har sett hvor ufin han kan være. Men det mest sannsynlige er etter min mening at hun har fått nok av det tullet. Reist. Fått det til å se litt rotete ut, og dratt fra ham.
– For å straffe ham? Jovan? Maria ser på meg.
– Ja, sier jeg. – Hun er jo litt…
– Teatralsk, sier Bjarte. – Enig. De er en mulighet, men den kan vi glemme. Er det slik fatt har vi nemlig ikke noe problem. Da vender hun tilbake. Eller hun melder seg på en eller annen måte. Så den teorien setter vi en strek over. Hva kan vi være helt sikre på?
– På at Jovan ikke spiller skuespill, sier Maria. – Han har gått ned ti kilo. Minst. Og det er ikke fordi han har sluttet å drikke brennevin. For det har han ikke.
– Fint, sier Bjarte. – Jovan er skremt. Engstelig. Hva mer?
– Bikkja hans ble drept på en litt demonstrativ måte, sier jeg. – Litt sirkus, ikke sant?
– Enig, sier Bjarte. – Enda et teatralsk innslag.
– Jeg har tenkt på en ting, sier Erik. – Sune. Du ordla deg på en litt spesiell måte da jeg spurte deg om hvordan du hadde opplevd Jovan den kvelden du var borte og besøkte ham. Husker du det?
– Nei, sier jeg.
– Du sa at han virket som en mann som hadde sett noe han ikke hadde tålt.
– Ja, det stemmer, sier jeg. – Det var det første som falt meg inn.
– Ja vel, sier Bjarte. –Men det første som faller meg inn, er at det jo er helt opplagt. Det er ikke noen hemmelighet at han bærer på en hel sekk med traumer. Han er bosnier. Han var på Balkan da det smalt. Det var en jævlig krig. Han HAR sett ting han ikke har tålt.
– Det var noe mye ferskere enn krigen på Balkan, sier jeg. – Jeg har kjent ham en stund.
Maria: – Ok. Vi fryser den der! La oss si at Sune har rett. Han har tross alt det innimellom. Ikke ofte, men av og til.

De ler. Hun fortsetter: – Jovan er satt ut av noe han har sett. Hvor er det vi ser ting?
– I VERDEN! roper femåringen.
– Ja, sier moren. –Vi ser ting i verden. I virkeligheten. Og så ser vi ting på tv. Og på nettet. Hva mer?
– Akkurat da ringer telefonen til Bjarte. Han kaster et blikk på den, og reiser seg.
– Beklager. Jeg må ta den.
– Nettopp, sier Maria. – Og så ser vi ting på telefonen.