Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 40 (Renate)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 40 (Renate)

En tekst finner sin form.

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 40 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 40. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 40: En tekst finner sin form

Kapittel 40 (Renate)

«Når hun har lagt seg om kveldene, ligger hun og hører de voksnes dempede samtale ute i hagen, og nattsvermernes vinger som slår mot lampekuppelen utenfor det åpne vinduet. En natt våkner hun og hører at stemmene der ute har fått en annen tone og klang, det har kommet noe vaktsomt over ordene som uroer henne, og når hun strekker hånden ut etter armbåndsuret på nattbordet, ser hun at klokken er halv fire, dagslyset alt på vei, det fyller rommet som en gass, og hjertet hennes begynner plutselig å slå tunge slag som gjør henne tykk og rar i halsen. Når hun setter seg opp, er de malte gulvbordene iskalde under føttene hennes, men lyden av en bildør som slås i med et metallisk klask får henne til å reise seg og gå til vinduet, hun står der bak den tynne sommergardinen, og ser bestefaren og Farmand komme bærende med en mann mellom seg, de sjangler over plenen, og har lagt det norske og det danske språket bak seg, nå snakker de tysk, og de er alle fulle av blod, det er sort som tusj, og det er så mye av det at hun senere tror hun kan kjenne angen av søtt jern helt opp der hun står og holder seg fast i seg selv.»

Det er mer opprørende enn jeg har regnet med, jeg må av og til kjøle meg ned, jeg går lange turer i skogen og langs fjorden. Jeg har funnet en sti som fører over et høydedrag, der ormegresset står som et bølgende teppe, det når meg til over knærne. Her ser jeg nå og da hjort. De vakre dyrene står gjerne inne i de dype skyggene av trærne. Helt stille. Det er bare kjevene og ørene som beveger seg på dem.

Stien fører ned til baksiden av huset ved den sprengte broen. På veien oppover ser jeg ingen dyr, men den varheten jeg har innstilt meg på i denne delen av skogen beholder jeg automatisk over den vesle høyden. Setter meg på en mosegrodd stein der stien fører nedover på den andre siden. Heller ikke her ser jeg dyr, men jeg blir sittende en stund likevel.

Jeg tenker på den prosessen jeg har satt i gang. Jeg har ikke noe problem med å holde det tempoet jeg har bestemt meg for på forhånd. Arbeidet jeg har lagt ned i de tettskrevne notatbøkene er solid og presis. Men i de sekvensene der jeg skal forsøke å se fortiden med Lottes elleve års gamle blikk, får jeg problemer. Ikke med språket, som jeg vel egentlig hadde vært redd for. Men med den skyldfølelsen som sprenger i meg så fort jeg nærmer meg de kritiske scenene. Skammen over min egen manglende tilstedeværelse. At jeg ikke var der og kunne skjerme henne. Det at jeg var et annet sted og holdt på med noe uvesentlig.

En dempet lyd trekker meg tilbake til her og nå. Som når noen slår tre mot tre. En våt kjepp mot en stamme. Når jeg reiser meg, kan jeg se vannet i sundet mellom trærne helt nederst i bakken. Og deler av huset og verandaen.

Helt i ytterkanten av synsfeltet kan jeg se en skikkelse bevege seg langs husveggen. Det er en mann med en grønn allværsjakke. Det er han jeg har hørt, han bærer på noe som likner et økseskaft. Han går rundt huset, og ut på verandaen. Ja vel. Det er ingen sensasjon. Jeg har valgt å lytte til Bjarte når det gjelder dette huset ved sundet. Dette raker meg ikke. Det beste vil være å gå tilbake den samme veien som jeg kom.

Men slik er man jo ikke skapt. Jeg går stille nedover stien mellom havet av lysegrønne bregner. Femti meter fra husveggen tar stien av mot sørøst og den vanskjøttede bilveien. Her kan jeg stå i skjul bak grantrærne. Mannen er nå ute av syne for meg. Jeg antar at han enten befinner seg ute på verandaen på den andre siden, eller har gått inn i huset.

Brått hører jeg motordur som sist, det kommer en båt inn i sundet fra havet utenfor, også denne gang i høy fart. Og i det samme jeg ser at det er Bjarte i den litt slitte skøyta, trår den ukjente mannen inn i synsfeltet mitt igjen. Han blir stående ved rekkverket med ryggen til meg. På dekk, i en skitten overall, står Sune med en røyk i munnviken.

Ingen av dem hilser. Ikke et nikk. Ikke en håndbevegelse. De står bare og stirrer på hverandre de sekundene det tar før skøyta er forbi, og dundrer videre inn i sundet for full maskin.