Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 4 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 4 (Sune)
Estimert lesetid 5min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 4 av Ingvar Ambjørnsen

Jeg sitter på kjøkkenet en times tid etter at hun har lagt seg. Så går jeg ut, og låser etter meg. Følger kanten av jordet opp til hovedveien, og krysser den. Her er et bratt beite som ender i en halvt gjengrodd skogsbilvei. Det vokser furu og bjerk i de nesten utviskede hjulsporene. Når jeg passerer, stryker hendene mine over de duftende furutoppene, er det som om jeg trekkes til jorden igjen. Faller til ro etter den lange bilturen. Det er ikke hennes feil. Det er ingens feil, det er bare en knute i meg et sted som noen ganger dras til og blir hard og vanskelig å bære. Nå løser den seg opp, og blander seg med det varme blodet som strømmer gjennom årene. Det er stjerneklart, og det lukter stramt og fint av skogen. Tanken på en times rask gange, gjør meg glad. Jeg kunne ha gått slik hele natten, og lagt meg hvor som helst ved daggry. Men så kommer jeg på at jeg jo skal tilbake igjen også. Så gleder jeg meg over det. Vi som går i skogen bærer på en enkel lykke. Vi er litt skjøre når vi settes under press, men batteriene våre er lette å lade. Det holder å gå slik, og tenke litt tull. Jeg synger salmer også. Og snakker arabisk baklengs dersom det trengs.

Når jeg kommer på toppen av åsen, setter jeg meg og hviler på et velt. Nede i dalen lyser det i en og annen utelampe, men i de fleste hus har man gått til ro. Klokken er noe over halv to. Jeg vil være nede på bruket til Persson-Larsson litt over hel. Det er det som er vanlig når jeg har noe å gjøre på disse kanter.

I utforbakkene må jeg ta det med ro. Her er kronglete sti, og mørkt som i ræva. Jeg går fra tre til tre, og føler meg frem med føttene. Når jeg kommer ned på den hellelagte plattingen foran huset, må jeg stå et par minutter og hente meg inn. Persson-Larsson har allerede registrert meg via et av varslingsanleggene langs løypa. Plutselig står han i det åpne kjøkkenvinduet over meg.
– Vil du ha en øl, Sune? Eller kanskje heller en kopp kaffe?
Jeg ber om kaffe.
– Gå rundt og opp på verandaen. Du får holde deg der denne gangen.

Når jeg kommer opp, står det dampende kruset allerede på hagebordet. Han fyller stuedøren noen meter unna. Røyker. Han har slengt en saueskinnsjakke over trøya.
Jeg setter meg, og drikker av den varme kaffen.
– Åssen var det der nede?
– I Oslo?
– Ja.
– Jeg vet ikke. Stille. Du vet vel mer enn det jeg gjør. Som sitter og glor på tv natten.
Han ler lavt. – Jeg synes Erna begynner å se litt sliten ut jeg, Sune.
Jeg ruller en røyk, og tenner den.
Han fortsetter: – Men hytteforbudet er fint, det kan vi vel være enige om? Du får prøve å holde deg på matta du også, nå Sune. Være med på dugnaden for en gangs skyld. Eller har du ikke hørt det? At hele befolkningen skal holde dugnad? Samme med den regjeringen som har gjort alt den kan for å legge ned landets helsetilbud? Joda. Sånn er det med den saken. Og drar du på hytta kan du havne i fengsel. Men det er vel det samme for deg. Du har jo sittet innelåst etter hyttebesøk før noen ganger, du.

Jeg lar han drive på. Det er så sjelden han har noen å snakke med her oppe etter at kona tok kvelden sist høst. Kaffen er nykverna og god. Grei kar, Persson-Larsson. Var stor i sprit til albanerne blandet metanol i en levering på tre tusen liter.

Men når han begynner med anekdotene fra Bergamo, drikker jeg ut og setter fra med koppen.
– Jeg har gjort alt klart nede i uthuset, sier han da. – Det er den sekken som står på høvelbenken. Den er godt lasta, men den er ikke tung. Vi er i den legale delen av bransjen, nå Sune. Den som nesten ikke veier noen ting. Er ikke det litt artig? Og så kan du si til Bjarte at vi …
– Hvis du har noe du vil si til Bjarte, må du ringe ham selv, sier jeg. – Eller sende en sms. Det er det enkleste.

Han knegger, og knipser sneipen ut i mørket. – Solskinn og pent vær hele uka? Var det ikke det gamle Eirik pleide å si? Det er greit det, Sune. Jeg skal ta meg av kontorarbeidet. Og du: Ta deg gjerne en Diazepam dersom du føler deg litt frynsete, men ligg unna det andre. Enalapril og Bisoprolol er for blodtrykket. Og Prednisolon … Ja, du vet. Den er for de utvalgte. De som nå dessverre må regne med å bli valgt bort.

Jeg bestemmer meg for å ta veien langs jordene tilbake. Sekken er tung som bly. Slik situasjonen har utviklet seg har Persson-Larsson selvfølgelig droppet originalinnpakningene.
Her er det bare konsentrert vare. Piller i plast.