Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 39 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 39 (Sune)

I kapittel 39 møter vi Ole og Finn Afghanhagen.

Estimert lesetid 5min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 39 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 39. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

I kapittel 39 møter vi Ole og Finn Afghanhagen.

Kapittel 39 (Sune)

Ute i Paradiset har de to afghanerne skiftet til norske navn. Et av Stein Kristian Skutes mange prinsipper. Allah kan de beholde så mye de bare vil, men nå heter de Finn Karlsen og Ole Torpet. De er toogtjue. Da Stein løftet dem ut av ventetiden på asylmottaket i Varangsvik, var de tett på atten. Flybillettene til Kabul lå klare på lensmannskontoret. På de fire årene som har gått, har de rukket å bli fullbefarne snekkere, og ganske gode med not og jukse. Etter all fartingen langs kysten snakker de flytende norsk, krydret med ulike lokale dialekter. De er fine gutter. Jeg kjenner dem fra før. Jeg lar dem forstå at det ikke er dem jeg er forbanna på. Ikke at de bryr seg så mye heller. De har blitt bedt om å reparere taket og rive en lettvegg i annen etasje. Det gjør de.

Bjarte lar meg være. Så veldig travelt er det altså ikke likevel. Jeg lar de fire få huset, og trekker meg tilbake til leirplassen under det gamle fyret. Fisker litt. Leser og sover. Egentlig er det like greit å dra med det samme. Det er bare ikke slik det er fatt med meg. Det er derfor Bjarte holder seg unna. Han vet slikt. Da vi var yngre, var vi tett på som brødre. Han kjenner meg bedre enn jeg liker.

Men etter to dager kommer han. Glir ut av skumringen, og tar plass ved bålet. Forsyner seg av kaffen. Koppen har han i beltet. Jeg skar den av en bjørkeknute en gang på Finnskogen. Han satt bak låste dører på Kongsvinger.

– Jeg drar i morgen tidlig. Med eller uten deg.
– Hvorfor tar du ikke dette med Erik?
– Det er det flere grunner til. Du får ingen av dem dersom du skal sitte igjen her ute.

Jeg gjetter på at en av grunnene er Marias tilknytning til Asylet.
Det sier jeg ikke.
– Plantene er sunne og fine. De er noen hardføre jævler. Vi prøver dem så langt nord som Steinkjer i år. Det kan gå. Hvis du vil ha dem i jorda først, skjønner jeg det. Da hjelper jeg deg med det i morgen. Så drar vi i overmorgen i stedet.
– Nei, la ungguttene ta det. De var med på våronna på Vestøya i fjor. Drivhus, riktig nok, men de vet hva de skal gjøre. Jeg skal vise dem hvor plantene skal stå. Så da blir det ikke noen avgang klokken syv. Men kanskje ni.
– Det er greit. Takk skal du ha. Jeg har ikke lyst til å gå på dette aleine. Eller med noen andre enn deg. Nåja. Erik må nok ha en liten rolle.
– Men du tenker at vi har noe mer å ta ut enn folka på lensmannskontoret?
En kort latter unnslipper ham. – Det ville vel ikke være første gang? Dessuten…
– Ja, jeg har snakket med Gerda.
– Fint. Jeg skal be gutta om å være klare så fort det blir lyst.

Så er han borte. Jeg blir sittende og lytte til bølgene som knuses mot det sorte fjellet under meg. Og suget når havet trekker seg tilbake i seg selv igjen.
Når dette er over, skal jeg være alene. Lenge. Langt herfra.

Vi kommer oss ikke avgårde før ved ellevetiden dagen etter. Ole og Finn Afghanhagen har riktig nok vært med på slikt et par ganger før, men det er mye mer å passe på når plantene ikke skal stå i drivhus, men i friluft på et sted som dette. Hvert eneste eksemplar må fraktes på ulike vis til vekststedet. Erik, som er arkitekten bak all geriljadyrking i Skutes imperium, har konstruert en slags bæremeis, der de skjøre plantene er vernet av en finerkasse. Den er helt genial, men man må lære å bruke den.

Vi setter ut to planter på to veldig ulike steder. Så tar jeg dem med meg i hele løypa, og viser dem de rødbeisede bambuspinnene som markerer vekststedene. De ler og rister på hodene. Nordmenn er gale. Bjarte ber dem vente med å sende bilder hjem til bestefedre og onkler til rett før vi begynner innhøstningen. Det lover de, og lager kors på halsen. Når jeg spør om det er noe de har lært av Byde, later de som om de ikke forstår meg. Vi får i oss et par blingser og en kjeft kaffe på kjøkkenet før vi går. Gerda ber oss sette oss, men jeg verken ser eller hører henne, og Bjarte har det travelt.