Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 38 (Renate)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 38 (Renate)

Kapittel 38 byr på et tilfeldig møte på fjorden. Eller?

Estimert lesetid 7min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 38 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 38. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 38 byr på et tilfeldig møte på fjorden. Eller?

Kapittel 38 (Renate)

Angsten for korona-viruset slipper langsomt tak i befolkningen. I Oslo oppfører folk seg som idioter, men smitten øker ikke. Det blir derfor lov å oppføre seg som idioter, om enn ikke direkte anbefalt.

Jeg merker at jeg senker skuldrene litt, jeg også. Ikke fordi viruset har begynt å drepe folk i den tredje verden i stedet for i Europa. Jeg var i grunnen aldri engstelig for egen del. Men definitivt anspent på grunn av den uvante situasjonen som flukten fra normaliteten skapte. Nå slapper jeg av. Det er ingen som jakter aktivt på meg, selv om underslaget er oppdaget.

Når jeg står med kikkerten borte på pynten, ser jeg liv og røre borte i Varangsvik sentrum. Nåja. Kontrollert liv og røre. Folk som beveger seg over torvet. Aktivitet på verftet. En dag setter jeg meg i båten og starter motoren. Dorger litt langs land en halvtimes tid, før jeg setter kursen over fjorden. Bjarte har sørget for å gi meg status som en venninne av hans søster. Vond skilsmisse. Dessuten en skriftlig oppgave av et eller annet slag, han vet ikke helt hva. Vi er fremdeles enige om å legge løgnen så nær sannheten som mulig. Jeg har begynt å gjøre meg daglige notater om stort og smått. Absolutt alt ved dette prosjektet kan selges til finfin pris. Jeg trodde koronaen ville sette meg i skyggen, men det er ingen ting som tyder på det.

Det er god plass ved flytebrygga. Jeg fortøyer båten, og tar den tomme sekken på ryggen. En kopp kaffe i sola utenfor cafeen virker fristende. Servitrisen er den samme som sist. Vi hilser, og jeg angrer i det samme. De to andre utebordene er også opptatt. En gruppe ungdommer opptar det ene. De studerer meg åpenlyst, mens de kurtiserer hverandre med skrik og skrål. De er tenåringer, men det har de ikke vært lenge. Ved det andre bordet sitter et eldre ektepar. De forsøker å late som, slik skikken er. Men ok. Det er jeg selv som velger å dra inn til storbyen. Jeg kunne ha holdt meg ute på Neset. Det får være som det er og gå som det går. Sannsynligvis har historien til Bjarte allerede vært bygda rundt. Det ville vel ha vært litt påfallende dersom jeg aldri viste meg også.

Men noen fullverdig kaffekos er dette definitivt ikke, selv om det er godt og varmt i sola. Jeg betaler, og skrår over torget til supermarkedet som ligger ved siden av hotellet. Der er det heldigvis god plass. Jeg plukker luksus. Kjøttpålegg. En ferdig grillet kylling. Bacon. En loff. Poteter og grønnsaker har jeg nok av på Gaupet. Jenta i kassa er fra Langtvekkistan. Det virker betryggende. Hun registrerer meg knapt.

Etterpå rusler jeg rundt i smugene til jeg finner en bokhandel. Men når jeg vil gå inn, stopper jeg meg selv. Jeg vet ikke hvorfor, men plutselig værer jeg fare. Det er annerledes å gå inn i en bokhandel enn en dagligvarebutikk. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er bare sånn det er. Det irriterer meg, for bøkene jeg stjal eller lånte fra Skute er jeg snart ferdig med. Dersom jeg bare lånte dem kan jeg imidlertid levere dem tilbake. Det er en fin tanke, merker jeg. Det er vel det riktigste også i grunnen. Å levere dem tilbake. Ja, så sannelig. Der fikk jeg et fint moralsk nakketak på meg selv. Lever alltid tilbake de bøkene du låner av andre. Det må være en fast regel fra nå av.

Jeg studerer mitt eget ansikt i utstillingsvinduet. Det smelter inn i en drømt plakat over stabler med bøker. Renate Husum Dahl. Reiser i det skjulte. Fortellingen om forbrytelse. Den helt utrolige beretningen om en virkelig hendelse.

Som sist føler jeg Varangsvikingenes blikk i ryggen når jeg legger fastlandet bak meg. Fornemmer at de står der og mumler for seg selv, eller med hverandre når jeg drar. Jeg snur meg ikke, men legger båten i en fin bue langs land. Forbi de uskjønne industribygningene ved utløpet. Når jeg kommer klar av den ytterste odden og har den åpne fjorden foran meg, må jeg justere kursen for å ikke kollidere med en ranabåt som ligger og driver. En skikkelse kledd i en mørk grønn kjeledress ligger på knærne helt bakerst i båten, overkroppen bøyd over ripa. Jeg stopper motoren, og glir stille forbi. Bremser med årene.

– Trenger du hjelp?
Hun retter ryggen og stryker en hånd gjennom håret. Smiler.
– Kanskje litt. Hun er mørk i huden, og har rene, regelmessige trekk. Første halvdel av tredveårene. – Jeg vet ikke hva jeg har kjørt meg inn i… Har du en kniv? Jeg mistet min egen.
– Det har jeg. Jeg bakker forsiktig til hun tar meg imot med venstrehånden. Den høyre er full av grønt nylontau.
– Folk slenger fra seg all mulig dritt.

Tauvasen står i en stram streng nedover i det mørke vannet. Jeg finner frem kniven.
– Se her! Vi kapper den først. La den bare fare. Det sitter fast i et eller annet der nede. Motoren kan vi ta oss av etterpå.
Hun holder. Jeg kapper tauet. Vasen forsvinner i dypet.
– Takk skal du ha! Jeg fikser det nå.
– Det gjør du slett ikke. Det er i alle fall lettere å komme til fra min side. Bare vipp vispen opp av vannet, så tar jeg det.
Hun ler.
– Jeg er visst ikke så god til å vippe visper!
Hun snakker helt perfekt norsk, med en ørliten knekk.
– Propellen. Sånn, ja!

Hun har kjørt seg skikkelig fast. Det er en hard knute, og jeg må passe både propellen og mine egne fingre i bølgegangen. Når jeg er ferdig, blir vi sittende og prate litt om vær og vind, og om idioter som hiver alt mulig dritt i havet.

– Ja, du kan tro det ser fint ut der nede, sier hun, og nikker mot sundet vi nettopp har drevet ut av.

Og først nå legger jeg merke til dykkerutstyret som ligger delvis skjult av en presenning fremme i baugen. Hun bøyer seg opp, og tar opp et par store krabber fra et vaskevannsfat. Hiver dem opp i en bærepose og rekker meg den. De er ennå levende, og beveger seg under den tynne plasten.

– Se her! Jeg vet ikke hvor mye det er i dem, men klørne er nå på plass i det minste.
– Jøss, sier jeg. – Tusen takk, da blir det fest på hybelen i kveld!
– Bare hyggelig!
Hånden hennes på vei mot min, men så tar hun seg i det.
– Maria Dekker.
– Renate, sier jeg.
Og kveler Husum Dahl rett før det renner ut av meg.
Det var bare så vidt.