Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 37 (Renate)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 37 (Renate)

Renate drømmer om en saftig biff med løk og masse deilig pepper.

Estimert lesetid 3min
fotografi av Ingvar Ambjørnsen
Les det 37. kapitelet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Renate drømmer om en saftig biff med løk og masse deilig pepper.

Kapittel 37 (Renate)

Jeg tok kokain en gang. Det bare falt seg slik. Jeg var på rett plass til rett tid, og så tenkte jeg at det kunne være interessant å prøve en enkelt gang. Som de fleste andre hadde jeg sett noen titalls episoder av diverse tv-serier fra Sør-Amerika. Hva var det egentlig det hele handlet om? Hvor var magien? Jeg fant ikke ut av det. Det var morsomt en times tid, og så gikk jeg hjem. Jeg har aldri senere vært inne på tanken å dra noe som helst opp i nesen.

Med villaen er det litt verre. Den ligger der nede i den maigrønne hagen og trekker i meg. Frister meg med sin blotte eksistens. Jeg har hele tiden lyst til å gå ned og steke meg en saftig biff med løk og skogssopp, og masse deilig pepper. Og drikke temperert rødvin til. Spise langsomt, mens jeg lytter til Carla Bley, og det varme vannet fosser ned i badekaret. Eller rett og slett bare krøke meg sammen i en av sofaene og se på tv et par timer. Kanskje gå på nettet. Opprette en falsk konto på Facebook og sveipe innom min egen side. Å, herregud! Hva skjer der om dagen? Hvem skriver? Hva skriver de?

Men nei. Det får bli med den ene gangen. De bøkene jeg lånte med meg, vil neppe bli savnet av noen. I alle fall er det ikke jeg som har tatt dem. Det er helt sikkert. Katten fikk jeg lokket ut i kjelleren under garasjen. Skapet på plass. End of story.

Det viktigste er tross alt å få ødelagt pappa før døden henter ham. Ingen ting må komme i veien for den saken. Det går forresten fint. Jeg har en god story, det har han selv sørget for. Og et levende språk. Enkelte dager blir jeg rent som beruset. Første bind bør være klart før nyttår. Da har jeg et herlig nakketak på ham. Mamma kommer til å skamme seg langsomt til døde. Enkelte dager sitter jeg på Gaupet og ler så tårene triller. Det er så mye å ta av! Det er bare å øse på. Tittelen kom til meg en natt sist uke. «Reiser i det skjulte». Den sitter som en kule i veggen. Eller i leggen.