Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 36 (Sune)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 36 (Sune)

Et ikke ønsket oppdrag.

Estimert lesetid 10min
fotografi av Ingvar Ambjørnsen
Les det 36. kapitelet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Et ikke ønsket oppdrag.

Kapittel 36 (Sune)

Soverommene i annen etasje er vasket ned som resten av huset. Her sitter heller ikke stanken i veggene, siden Byde aldri nådde hit opp den siste tiden. Jeg hører skrittene henne over meg mens jeg gjør klar maten nede i første. Steker løk og kjøtt, og slår i en liter buljong. Har i de oppskårne potetene. Katten leker med en gammel vinkork. Når Gerda kommer ned, setter hun en flaske genever på benken og finner frem to drammeglass i skapet. Vi skåler. Så setter vi oss inn i stua, mens maten står og putrer på lav varme. Det er dårlig med sitteplasser her for øyeblikket. Bare to pinnestoler rundt det nakne bordet. Det bemerker hun.

– Både sofaen og de to lenestolene gikk på bålet, forklarer jeg. – De var hinsides enhver redning. Han hadde sovet og gjort sitt i alle tre.
– Jeg skjønner. Vi må ha et helikopter utover på øyene nå i løpet av sommeren i alle fall. Jeg skal sørge for at det skjer noe her i samme slengen. Og så må vi endelig få satt opp den løpestrengen som vi har snakket om. Det skulle ha vært gjort allerede sist høst. Hvordan går det med plantene? Jeg har sagt til Bjarte at jeg vil ha noe medisinsk hamp også.
– Det kan du jo ha ute på skjæret, sier jeg.

Hun rister på hodet. Det vil hun ikke. Selv om slikt strengt tatt ikke rammes av norsk lov.

– Jeg skal ta en prat med Erik når jeg ser ham, sier jeg.
– Ja, det er akkurat det. – Jeg tenkte at det ikke skulle bli så lenge til heller.
– Han vet hvor jeg er, sier jeg.

Så sier ingen av oss noe på en stund. Det bobler i jerngryta ute på kjøkkenet.
Til slutt lener hun seg frem, og setter falkeblikket i meg.

– Fortell meg om Milankovic, Sune. Sist du snakket med ham. Hvordan var han da? Julia har nettopp forsvunnet, og der sitter han hjemme i sin egen stue. Så kommer du innom. Var det ikke sånn det var?
– Jo. Det stemmer, det. Han var vel…
– Nei. Ta det fra begynnelsen av.
– Jeg hadde nettopp vært oppom verkstedet hans. Jeg skulle hente ei pumpe. På verkstedet var han ikke, men det var tydelig at han hadde hatt besøk. Det så ut som om det hadde vært innbrudd der. Helt kaos. Og selv er han jo…
– Et petimeter?
– Ikke det, akkurat. Men han holder orden på sitt. Det var helt klart at det hadde vært folk der og rotet det til.
– Ja vel, så da gikk du ned til ham?
– Jeg tenkte at han kanskje ikke hadde vært på jobb siden det skjedde. Siden Julia ble borte. Det var derfor jeg gikk ned. I tilfelle han ikke var klar over hvordan det så ut der oppe. Vel. Ringeapparatet var i stykker, så jeg banket på. Bikkja laget et jævlig bråk. Holdt på å rive kåken ned. Jeg gikk rundt huset, og så at han satt inne i stua. Han gjorde tegn til at jeg skulle komme inn. Verandadøren var ulåst.
– Hvordan virket han? Var han rusa?
– Nei. Ikke rusa. Vi tok en øl, og jeg fortalte om innbruddet på verkstedet. Det var helt tydelig at det var han klar over.
– Sa han det?
-Ja.
-Og så?
– Jeg var der ikke lenge. Vi snakket litt om pumpa jeg var kommet for å hente. Den fikk jeg også. Ja, det var i grunnen det hele. Jeg er klar over at jeg i din verden burde ha lagt hodet hans i fanget og strøket ham litt over kinnet. Jeg beklager. Jeg var ikke inne på tanken en gang. Men han har et alibi, skjønte jeg på Maria?

Gerda Schutzmeier smiler, og retter seg opp. 

– Det var ikke meningen å leke avhørsleder, Sune. Jeg tenker forresten at maten er ferdig nå. Alibi? Ja. Et slags. Han drakk med folk som får trøbbel med Allah hvis det kommer ham for øre. Og som ikke husker stort når saken er sprit. Og det er det gjerne når Jovan Milankovic vil hygge seg litt.

Mens vi spiser, forteller hun fra livet på Skjæret. Det sitter tolv mann i karantene ute på Skarven. De har seks dager igjen. Da drar de videre til Paradiset der arbeidet går unna med ekspressfart. Det gamle fiskeværet på hovedøya er nærmest ferdig oppusset, og ute på holmene rundt har Skute bygget tolv rorbuer i luksusklassen. Når været er ferdig, vil det være sengeplasser til hundre og femti personer. Førti båtplasser i skjermet havn. Restaurant. Alle fasiliteter. Et paradis med god avstand til koronaens rike. Hvis de passer på. Over hele Europa befinner hotellene seg på konkursens rand. Men kjenner jeg gamle Skute rett, spiller han også denne gang med ekstra kort i stokken. Det sier jeg.

Hun heiser på skuldrene. 

– Stein Kristian Skute er et barn. Men han kan de lekene som han begir seg inn på. Og snart mykner de opp. Plassene kommer til å bli belagt med nordmenn istedenfor tyskere, riktig nok. Jeg tror ikke at han ville ha hatt store problemer om mesteparten ble stående tomt heller. Sånn er tilværelsen for den som ikke sitter med tunge lån.

Og som teller både sorte og hvite penger, tenker jeg.

– Alt som synes der ute i havet er hevet over synd og skam, sier hun. – Vasket rent av tiden som er gått.
– Ja, sier jeg. – Dersom man ser helt bort fra arbeidsstokken. 
– Som seiler opp og ned langs hele norgeskysten. Dette er ikke Oslo. Ikke Drammen eller Kristiansand. Skjønt det flyter allerede i de store byene også. Og snart sprekker det opp for alvor. Folk ser det ikke. Eller de skjønner ikke det lille de ser. De tror dette er en tilfeldig hendelse. Og at det finnes en vei tilbake. De har allerede glemt brannene som ennå ikke er slukket. Den verdensomfattende økologiske kollapsen. Artene som forlater oss i tusentall. Dersom du følger med på nyhetssendingene, vil du se at folk allerede betrakter det vi står midt oppe i som fortid. Det er slik nordmenn er skrudd sammen. De kan ikke bedre.

Jeg nikker. Bare hun ikke setter i gang for alvor. Da kan natten bli lang. Jeg strekker meg etter flasken med genever.

– Du vet alt dette, Sune. Du er ikke som dem. Du har en tater i skallen. Men nå vil jeg at du skal høre på meg.

Ja, tenker jeg. Bare kom til saken. Det er ikke for tidlig. Jeg heller opp og gir henne det ene glasset. Vi skåler og drikker.

– Dette med Julia og Jovan har noe ved seg som vekker en uro blant noen av oss. Og den uroen kan vi ikke leve med. Til nå har vi kunnet foreta mange fine trekk nettopp i ly av koronaen. Og før det, fordi vi aldri overdrev. Fordi vi ikke var grådige, men spilte langsiktig. Det har vært fint. Mange har hatt glede av Skutes litt underlige form for kapitalisme. Men nå er noen i ferd med å rette blikket i vår retning. Og vi vet ikke helt hvem de er.

Plutselig føler jeg meg uvel.
– Hva er det egentlig du mener?

– Som jeg nettopp har sagt, er det noe som skjuler seg Julias bak forsvinning. Og fra Julia og Jovan går det ikke bare én, men flere linjer videre. De linjene kan vi ikke gjøre noe med. De kan ikke brytes. Det eneste vi kan gjøre, er å finne ut hvem som er ute og lufter seg. Det er der vi må begynne. Det er ikke oss de er ute etter, men det er oss de vil finne.
– Jeg tror du tar feil, Gerda. Det er en helt ordinær forsvinning, og den blir etterforsket av et halvt sovende lensmannskontor, som til og med har blitt flyttet tilbake fra frontlinjen i Varangsvik. Gamle Landsmark har gått av. Han raker løv i hagen sin. Julia har forlatt Jovan fordi han banker henne. Hun skulle ha pakket sakene sine for lenge siden. For alt jeg vet er det hun som har flådd bikkja. Eller han som hun legger seg med nå om kveldene.
– Sune. Du vet bedre.
– Det behøver ikke være akkurat sånn. Men det som har skjedd er sannsynligvis like banalt. Vi har statistikker på sånne greier.

Hun ler.

– Herregud, så skulle jeg oppleve det også. 2020. Det var det året da Norge ble rammet av en pandemi og stengt ned, mens Sune fra skogen begynte å snakke om statistikker. Hør her: Vi to er venner. Selv om jeg kunne, ville jeg ikke drømme om å tvinge deg til noe som helst. Men som gammel venn, ber jeg deg om å dra inn til Varangsvik og finne ut av hva som har skjedd. Og aller helst finne ut hvem det er som er ute og lufter seg i skogen. For du har helt rett. Det er ikke Landsmark. 
– Er det bjeffingen til Skute jeg hører det ute i vinden et sted? sier jeg.
– Nei. Det er det ikke. Men det kan være Bjarte. Ja. Det er nok han. Han kommer for øvrig innom i morgen. Han har med seg to av de afghanske bondeguttene sine. Så planene dine skal du ikke være engstelig for.

Jeg ruller en røyk, og forsøker å skjule sinnet. Røyker halve, før jeg sier:
– Jeg ble lovet Odden i hele sommer. Det og noen få lapper var lønna for å være sjåfør og oppvarter for denne Oslo-dama. Det var det som var dealen.
– Ja, sier Gerda, og vifter vekk røyken. – Og nå vil jeg at du forteller meg om henne. Om Renate Husum Dahl. Helst så detaljert som mulig!