Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 35 (Sune)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 35 (Sune)

Gerda Schutzmeier går i land.

Estimert lesetid 4min
Fotografi av Ingvar Ambjørnsen
Les det 35. kapitelet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Gerda Schutzmeier går i land.

Kapittel 35 (Sune)

Men det er bare lånt tid. Drømmer og utsettelser er jeg god med. Dagen etter regner det, og jeg setter meg opp i glasshuset der den døde fyrlykten befinner seg. Her ser man langt til havs, selv i vær som dette. Jeg venter. Jeg har en termos med te. Av og til strekker jeg meg ut på liggeunderlaget og tar en lur. Ut over dagen får vi sterk pålandsvind, og med den kommer storjo og havsule. Jeg kan se på dem i timevis. En havørn blander seg også i dansen, og det er når jeg følger den lavt over bølgetoppene at jeg får øye på henne igjen. Ariadne. Hun står rett på nå. Hiver på seg i den grove sjøen. En times tid senere ligger hun inne i bukta under meg og dupper. Så skjer det ikke noe på en stund. Jeg ser folk på dekk, men det er det hele. Telefonen har jeg med meg, men ingen ringer. Ikke ringer jeg noen heller. Jeg sitter i glasskuppelen og venter på at noen skal spille ut kortene sine.

Ved firetiden på ettermiddagen setter de ut en lettbåt. Ved årene sitter det en kar som har rodd før et par ganger, og på den bakerste tofta befinner det seg et kvinnfolk med en sort og gul regndrakt, og en sånn tibetanerlue med klaffer som sherpaene bruker. En tykk, grå flette når henne helt ned på korsryggen. Ja vel. Sånn går det når man ikke tar telefonen når Bjarte ringer. Da kommer Gerda Shutzmeier i egen høye person. Det gjør meg glad, selv om jeg godt vet at det neppe er noen grunn til å glede seg til noe som helst akkurat nå. Men jeg vil heller at det er henne som kommer enn noen annen. Når hun klyver i land nede på brygga med en diger sekk på ryggen, reiser jeg meg, og gjør meg klar til å møte henne på halvveien.

Det er forresten ikke første gang jeg tar feil av henne. Før jeg når bort til steintrappa, ser jeg den fargesterke strikkeluen komme svinsende mellom tåkedottene. Når hun kommer helt opp, er hun ikke engang særlig andpusten. Nøyer seg bare med å ta av seg sekken og sette seg på den. Tørker ansiktet med et lommetørkle. De gråblå øynene hennes mønstrer meg nysgjerrig. Huden hennes er full av fine rynker, og sol og vær har farget den som gammelt lær. Så smiler hun, og legger hodet på skakke. 

–Jaså du, Sune Byde-bane. Så det er her du går og hygger deg i eget selskap? Jeg tenkte at du og jeg kunne ta oss en liten prat når vi bare fikk spist litt og tatt oss en dram eller to. Jeg har med hval og gode poteter. Hva sier du til det, tro?
– La meg ta sekken din, sier jeg.
– Ja visst skal du få den, hvis du så gjerne vil. Jeg har forresten annet å dra på også.

Fra en av de mange sidelommene på regnbuksa trekker hun opp en tigerstripet kattunge; den kaver med beina, og jamrer mot vinden. Så legger hun den tilbake, og fører an opp til fyrmesterboligen. 

Jeg følger henne, og tenker at nå er det blitt sånn. Nå følger jeg Gerda Schutzmeier. Det har ikke alltid vært sånn, men nå er det Gerda som går først.