Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 34 (Sune)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 34 (Sune)

Lykkeland. Fremmede seil i horisonten.

Estimert lesetid 5min
fotografi av Ingvar Ambjørnsen
Les det 34. kapitelet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Lykkeland. Fremmede seil i horisonten.

Kapittel 34 (Sune)

Å, det er en fin tid her ytterst mot havet nå. Jeg er i bevegelse fra morgen til kveld, og om nettene sover jeg som fjellet jeg ligger på. En dag driver en stor presenning i land; jeg bygger ut den enkle boligen min mellom knattene, og sikrer den med stokk og stein. Et herskapshus verdig en friherre som meg. Fyrvokterboligen vasker jeg ut. Gulv, vegger og tak; jeg skurer alt til malingen slipper og hendene hovner opp, mens vinden feier gjennom rommene. Det er så velsignet mye å gjøre, og alt annet liv rundt meg har også sitt. Sjøfuglene på skjærene, og oteren som bor i steinbrygga. Jeg ser hvalrygger som bukter seg i det grågrønne havet; og en sjelden gang Gud selv omskapt til kjøtt og fjær og blod: Vandrefalken som jager vadere i fjæresteinene. Plantene står sunne og friske i benken, jeg kan sette dem ut nå hver dag som helst; jeg har spavendt jorden i kløfter og kratt, og gjødslet med hønsemøkk som har stått ute og brent ut siden sist sommer. Og så er det båten som jeg omsider har fått satt i stand, det er ikke akkurat noe kongeskip, men den holder for en som bare vil skaffe seg kokefisk og blåskjell. Jeg ror, og kjenner musklene modne. Det kriserammede Europa virker like fjernt som baksiden av månen. Av og til går jeg opp i huset og ser nyhetssendingene på tv, jeg står der i rommene som dufter av grønnsåpe, og ser Erna åpne landet forsiktig, mens pesten sprer seg sørover mot de rike jaktmarkene i Afrika og Sør-Amerika. Det kan virke som det vesle Lykkelandet oppe ved polarsirkelen har berget seg enda en gang. Søttende mai: Den nesten tomme Karl Johans gate. Bare en syklist og en liten pike, og radene med bombevern, forkledd som blomsterkrukker. Jeg tenker at dette skulle bli meg til del. At dette skulle jeg virkelig få se. Så går jeg ut i den milde vårnatten og lukker øynene. Trekker duftene fra havet inn i meg.

Et par dager senere ser jeg en stor seiler nærme seg fra nord tidlig om morgenen, klokken er ikke mer enn litt over syv. Det er en tomaster med rustfargede seil, og jeg har ikke sett henne på disse kanter før. Likevel kan jeg kjenne mitt eget hjerte slå i tunge sugende støt, for det er noe ved synet av denne seileren som spiller på noen halvt glemte strenger i minnet mitt et sted. Når jeg studerer den i kikkerten, kan jeg se to mann på dekk, men avstanden er for stor til at jeg kan lese hva hun heter. Det spiller ingen rolle. Sist jeg så henne var nede på Sørlandet, da bar hun navnet Ariadne, og hadde andre seil. De to på dekk holder på med sitt, og lar seg ikke merke med noe når de krysser forbi, de går langt vest av de store fugleskjærene. Men når hun setter til havs, vet jeg hvor hun skal, og at jeg kommer til å se henne igjen om ikke så alt for lenge. Det liker jeg ikke.

Jeg sjekker mobiltelefonen som jeg har liggende på kjøkkenbenken i huset.

Fire tapte anrop. Én melding.
Det er Bjarte: «Ring meg!»

Men det er ikke sånn man snakker med Sune fra skogen. Jeg putter telefonen i skuffen, og så møter jeg dagen slik jeg hadde tenkt meg den ved bålet kvelden i forveien.