Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 33 (Renate)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 33 (Renate)

Hemmelig til stede i et låst og lukket hus.

Estimert lesetid 8min
fotografi av Ingvar Ambjørnsen
Les det 33. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Hemmelig tilstede i et låst og lukket hus.

Kapittel 33 (Renate)

Jeg har gått over streken nå. Dessuten har jeg sluppet inn katten. Det kan gå dager og uker mellom hver gang det er mennesker i dette huset; det har jeg selv sett. Jeg kan ikke bare trekke meg tilbake og sette skapet på plass. Jeg ser for meg katten. Utmagret fra før. Jeg har dessuten hatt såpass mye med katter å gjøre at jeg vet hva den kan stelle i stand før den sulter eller tørster i hjel. Og likevel. Det mest fornuftige er naturligvis å trekke seg tilbake. Late som ingen ting. Hva har jeg med villaen å gjøre? Jeg betaler for å bo på Gaupet. Det er det hele.

Nei. Det er det jo ikke. Det er ikke slik jeg er. Jeg trøster meg selv med at det er dyrevennen i meg som får meg til å bli. Gå lenger inn i kjelleren. Også her er det mye rot og rusk, men ikke som ute i den kjelleren jeg kommer fra. Jeg har kommet inn i en vinkjeller nå. Eller en kombinasjon. Det er et fyringsanlegg her inne også. En lav summing. Men også noen tusen vinflasker. De ligger i hyller fra gulv til tak. Langs veggene og i reoler innover i mørket. Jeg stryker en finger over en av dem. Støv. Etiketten er skrevet på fransk. Jeg har ikke peiling på verken vin eller fransk, men året er 1964.

Trappen opp er bred og aldeles knirkefri. Elegant skåret i en halvsirkel. Massivt tre, jeg tipper på eik. Når jeg bøyer meg ned, kan jeg se at den nesten er støvfri. Jeg ber en rask bønn om at døren over meg skal være låst. Men det er den ikke.

Slipp nå for guds skyld ikke katten inn her også.
Det gjør jeg ikke.

Jeg kommer ut i en stor hall. Rett til venstre har jeg hovedinngangen. Til høyre slynger en bred trapp seg opp til annen etasje, der det løper et galleri langs hele veggen. Under galleriet står en dobbelt dør åpen inn mot en stor spisestue. Månen dekker et kolossalt bord med et blåhvitt lys. Jeg skrur av lykten, og går inn dit. Møblene er tunge og grove. Jeg tenker at de hører hjemme i en middelalderborg. På veggene henger det oljemalerier av alvorlige menn med flippskjegg og klær fra søtten- og attenhundretallet. De stirrer på meg med døde øyne. Til høyre ligger et lyst rom med moderne møbler, og utenfor det kan jeg skimte den vinterhagen som jeg tittet inn i den dagen jeg kom. Boken og sigarettene befinner seg ikke lenger på bordet. Plutselig får jeg det for meg at jeg ikke er alene her, men jeg vet med meg selv at det ikke stemmer. Jeg har holdt et våkent øye med dette huset den siste tiden. Det er ingen her. Det er helt sikkert. Om Skutes døgnrytme vet jeg imidlertid ingen verdens ting. Han kan godt ha for vane å komme hjem på denne tiden. Skjønt hvor sannsynlig er egentlig det? Det neste rommet er som revet ut av en gourmetkokks villeste fantasier. Jeg kan se for meg hvordan kokker og tjenestefolk har holdt på her inne i godseierens velmaktsdager. Nå er imidlertid alt det gamle revet ut, og erstattet med krom og sort marmor. Kjøkkenet ser ut som et utstillingslokale for alt som tenkes kan av moderne kokeutstyr. Gassovner. Varmeskap. Kjølere og frysere. Jeg åpner et tilfeldig kjøleskap. Tomt. I et annet finner jeg margarin og egg. Og en uåpnet pakke bacon. Fryserne er fulle. Alle tre. Laks. Vilt. Hjort i alle fasonger og varianter. Jeg husker plutselig at Bjarte fortalte om hjortestammen på Neset. På en pakning leser jeg 2019. Fjorårets jakt.

Jeg står og kjenner på en uro. Den driver meg opp trappen til annen etasje. Her ligger den ene stuen etter den andre, men de er små og intime med moderne kunst på veggene. Panelet malt i gammeldags grønt og rødt. En diger flatskjerm. En splitter ny Mac. I det innerste rommet befinner det seg et stort stereoanlegg fra åttitallet; høyttalere som klesskap, og en platesamling som dekker en hel vegg. Jazz. Rock. Klassisk. På den andre siden av gangen ligger to soverom på hver sin side av et moderne bad. Lenger ned finner jeg også et lite kjøkken; det kan passe for en normal husholdning. Jeg går tilbake til den første stuen, og stiller meg ved vinduet. Fjorden ligger blank i måneskinnet. Ikke en båt å se noe sted, og herfra kan jeg faktisk se helt til havs. Og inn til Varangsvik. Jeg er helt alene, og den erkjennelsen gjør noe med meg. Jeg kan ikke noe for det, men denne litt skrudde situasjonen gjør meg lykkelig. Glad. Jeg burde skamme meg for det jeg har gjort, i det minste være redd. Men jeg føler meg nesten litt beruset. Sånn sjampis-happy. Slem pike på besøk i eventyrland. Når tok jeg sist et bad? Nei. Ikke tale om. Jeg går lenger nedover korridoren. Flere små stuer, flere soverom. Og helt i enden: Biblioteket. Det er stort, og møblert med gamle engelske skinnstoler og sofaer. Et tungt skrivebord borte ved vinduet. Alle vegger dekket med bøker. Fra gulv til tak. Å herregud! Var det ikke jeg som var lei av stablene med gamle ukeblader? Her er riktig nok en hel vegg med to hundre år gamle lærrygger. Men resten er samtidslitteratur. I alle mulige utgaver. Slitte pocketbøker på norsk, engelsk og tysk, og innbundne eksemplarer fra Bokklubben Nye Bøker fra søtti-, åtti- og nittitallet. Et kaosbibliotek av aller beste merke. Et sted å gå på litterær oppdagelsesferd. En ting er helt sikkert. Jeg kommer meg ikke ut herfra uten en bok eller to. Jeg lover Gud og Jesus å levere dem tilbake, men ut uten bok er umulig. Jeg er faktisk villig til å sette alt på spill. Ta risken på å bli tatt på fersken. Ja, det er meg. Renate Husum Dahl. Jeg tok meg ulovlig inn i denne villaen midt på natten, og jeg har ingen ting å si til mitt forsvar. Jeg klarte ikke å la det være. Jeg lånte til og med meg et par bøker. Mer var det ikke, men det er klart at det var galt av meg. Jeg er selvsagt villig til å ta konsekvensene. Straffen. Ja, og så tok jeg visst et bad også, når jeg nå først hadde dummet meg ut. Det føltes helt naturlig. Jeg beklager. Og den vinflasken skal jeg selvsagt erstatte. Jeg vil imidlertid minne om at jeg ikke var i kjelleren og hentet opp de edleste dråpene, men nøyde meg med en helt ordinær flaske Rioja av det slaget som det står ti kartonger av i spisskammerset på kjøkkenet i annen etasje. 

Å gud, så tørst jeg blir av dette, jeg går rask tilbake og henter den tenkte vinflasken ut av spisskammerset. Setter meg ved bordet og trekker den opp. Slår i et breddfullt glass. Når stakk jeg sist tungen i det røde? Hadde jeg tenkt å klare meg uten dette? Nei. Naturligvis ikke. Men andre ting var viktigere slik saken sto. Nå er det ro rundt det hele. Nå har jeg faktisk fortjent en hyggelig natt alene for meg selv. Litt luksus satt opp mot nonnelivet oppe på Gaupen. De tok seg forresten et glass vin eller to, de også. Nonnene i gammel tid. Oppglødd går jeg tilbake til biblioteket. Jeg har bestemt meg for å låne to bøker. Nei, bare én. En roman, et varmt bad og en enkel flaske vin til under to hundre kroner. Hvem ville vel misunne meg det? Ingen. Jeg bestemmer meg for det. Ikke noen!

Før jeg senker meg ned i det glovarme badevannet, har jeg gjort alt klart. Et blafrende stearinlys på gulvet. Glasset og flasken på badekarskanten, sammen med en nesten fillete pocketutgave av Johan Borgens noveller. Inn gjennom de to åpne dørene til stereorommet: Radka Toneffs hviskende stemme.

«The Moon is a Harsh Mistress.»