Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 32 (Renate)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 32 (Renate)

Skjult bak et skap i en mørk kjeller.

Estimert lesetid 7min
Fotografi av Ingvar Ambjørnsen
Les det 32. kapitelet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Skjult bak et skap i en mørk kjeller.

Kapittel 32 (Renate)

I et program på lokalradioen snakker de om den forsvunne kvinnen. Julia Romtveit. Jeg hører sånn halvveis etter mens jeg lager i stand middagen. I et intervju med den pensjonerte lensmannen spør programlederen om forsvinningen kan ha en sammenheng med flere påsatte branner på Asylet i 2016. Han tror ikke det. Og når Julias samboer Jovan Milankovic bringes på banen, blir han nesten tverr. Minner bare kort om at etterforskningen nå ligger under Saltun politidistrikt. Og at ingen så langt er tiltalt i saken.

– Men Landsmark, det var jo deg som etterforsket brannene den gang?
– Det stemmer. Og som de fleste vil vite, ble det også foretatt to arrestasjoner i kjølvannet av ildspåsettelsene. Begge de antatte gjerningsmennene ble blankt frikjent da saken kom opp, så den saken er ute av verden. Så vidt jeg vet har de to heller ingen tilknytning til bygda i dag.
– Det er riktig. De bor begge i Polen.
– Ja. Jeg vil derfor på det sterkeste fraråde publikum å spekulere for mye rundt dette nå. La etterforskerne få arbeide i fred. Og for ordens skyld: Jeg er ikke lenger en av dem. Jeg bruker nå mesteparten av min tid på å holde en viss orden i hagen min. Varangsund og omegn får andre ta seg av.
– Ja, men to slike dramatiske hendelser på ett og samme sted i løpet av noen få år? Er ikke det litt…

Landsmark lar seg ikke vippe av pinnen. Han virker å være en rolig kar. Passe rund i kantene. Ikke går den unge reporteren så hardt frem heller. Det virker som de to kjenner hverandre. Det er bare det at noen så veldig gjerne vil lage True Crime også her i bygda. Da gjelder det selvsagt å se etter sammenhenger, og kanskje også å låne øret til lokale konspirasjonsarkitekter. Men når den unge og ivrige forsøker å trekke paralleller til forsvinningssaken i Lørenskog, blir Landsmark sint, selv om han henter seg pent inn.

Jeg slår vannet av potetene. Har Jovan Milankovic også fått sin dom på Facebook? 
Hvordan ser forresten min egen konto ut der?
Det virker som en evighet siden jeg sjekket sist.

Mens jeg spiser, tenker jeg hele tiden at døren der nede er låst. Selvfølgelig er det låst. Heldigvis. For så gjør det vel ikke noe at jeg sneier innom sånn som snarest i løpet av natten. Tvert i mot. Jeg stikker innom for å sjekke at døren er låst. I motsatt fall skal jeg sørge for at Bjarte får beskjed. Ellers kan jo hvem som helst ta seg inn i villaen. Uholdbart siden det faktisk er folk på Neset om natten. Ja, nede i hagen, til og med. Jeg har selv sett det. En skygge gled forbi meg i mørket. Jeg husker ikke akkurat når, det var en natt rett etter at jeg kom. Jeg fikk ikke sove. Jeg tok meg en nattlig spasertur. Jeg nevner det nå, siden jeg tilfeldigvis så at en dør i uthusets kjeller sto ulåst. Jeg fulgte en katt. Jeg er ikke av det nysgjerrige slaget. Jeg passer mitt, det er mer enn nok. Faktisk i meste laget.

Ja. Heldigvis er kjellerdøren låst. Jeg legger meg med klærne på i sengen, og så sover jeg som en stein i nesten tre timer. Forsøker å skrive litt, men får det ikke til, et blaff av panikk, men bare et blaff. Jeg vet nøyaktig hvor jeg skal. Jeg har full kontroll.

For første gang siden jeg kom, har jeg lyst til å drikke.

Jeg venter til klokken er halv to. Da tar jeg med meg lykten og går ut i natten. Duskregn. Ganske kaldt. Jeg tar veien ned over beitet. Den er raskest. Nede i oppkjørselen er alt som det var natten før. Døren til garasjen står på gløtt. Da jeg gikk herfra sist, holdt jeg på å lukke den inntil, men så kom jeg til å tenke på katten. Jeg tenker forresten på den nå også. Har kokt fisk i en plastikkpose i innerlommen. Ennå lunken. Vi to skal bli gode venner. Det er helt sikkert. Jeg er ikke her bare på grunn av den døren. Katten er vel så viktig. Kanskje viktigere. 

Den er ikke å se noe sted. Ikke inne i den tomme garasjen, og heller ikke nede i kjelleren. Jeg legger fra meg lykten på en av hyllene, og retter strålen mot skapet. Så tømmer jeg det forsiktig. Norgesglass for Norgesglass. Det er mye støv. Jeg nyser. Katten sikkert pokkerivold. Jeg legger fisken på et stykke papp. Så tømmer jeg skapet for de siste glassene. Det veier ikke stort. Jeg skyver det lett inn i hjørnet av rommet. Døren ligger nå blottlagt. Som jeg har regnet med har noen fjernet klinken for at skapet skal kunne stå helt inntil veggen.

Og som ventet er også døren låst. Heldigvis. Jeg merker en viss lettelse, for jeg vet det jo. Hadde den vært åpen, hadde jeg tatt meg inn. Da hadde jeg ikke klart å la det være. Som den gangen da jeg først fikk ideen om å bryte opp. Knuse alt. Da den tanken først var tenkt, visste jeg at jeg var aldeles fortapt. Det var som å gi seg hen til en forbudt erotisk lek. En farlig og deilig mann.

Men altså: Døren låst. Ikke noe galt skjedd. Det er bare å skyve skapet på plass, og gå hjem og legge seg. Norgesglassene kan jeg ta meg av en annen dag.

Det tenker jeg, mens jeg lar pekefingeren gli langs kanten på hullet der dørklinken har sittet. Det er en gammel dør, kanskje hører den til og med til husets opprinnelige. Den er bredere og lavere enn hva som er vanlig i dag. Tykkere også. Når jeg bøyer meg litt til siden, kan jeg stikke to fingre ned i et hulrom over selve låsen. Kjenne kaldt metall mot fingerspissene. Er det selve bolten i låsen? Tungen? Hva man nå sier? Gamle låser er ikke helt mitt felt. Den sitter uansett bom fast. Slik det er meningen at den skal. På en innskytelse finner jeg frem nøkkelen til Gaupet. Når jeg setter den skrått ned på den tverrgående bolten, får jeg plutselig mer makt over det hele. Jeg merker at noe beveger seg inne i den gamle døren.

Så lyder det plutselig et metallisk klikk, og jeg tenker at faen, der knakk jeg nøkkelen.
Men jeg tar feil.
Døren glir knirkende innover, samtidig som katten stryker meg over bukseleggen og forsvinner i mørket foran meg.