Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 31 (Renate)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 31 (Renate)

Den som følger etter en katt…

Estimert lesetid 8min
Fotografi av Ingvar Ambjørnsen
Les det 31. kapitelet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Den som følger etter en katt…

Kapittel 31 (Renate)

Neset mai 2020

«…og hagen er som i et eventyr, den bugner av blomster og halvmoden frukt, og summingen av insektene ligger der som en dirrende grunntone fra solen stiger til mørket senker seg. Om nettene våkner hun av sjøfuglene som skriker ute fra grunnene, klagende, som noe skjørt som ligger innesperret i henne selv…»

Jeg skriver fra klokken åtte til elleve. Etter lunsj går jeg en tur på en time eller to. Om kveldene leser jeg, eller jeg lytter til radio. Det er en fin rytme. Jeg har funnet frem til en lokal stasjon som heter Varangen radio. Unge folk. De er ganske morsomme. Og dyktige.

Med lesingen er det verre. Der har jeg regnet litt feil under forberedelsene. Ganske mye, faktisk. Jeg begynner å bli lei av flere tiår gamle ukeblader. Jeg kan ringe Bjarte, men jeg gjør det ikke. Nå har jeg heller ikke sett ham på flere uker.
Det er et luksusproblem. Det finnes bøker over alt. Til og med i Varangsvik. Det vil ordne seg etter hvert.

En ettermiddag rusler jeg en tur ned til den gamle villaen. Det er noen vindsurfere som lager sirkus ute på fjorden. Jeg sitter på en gammel stubbe ved flaggstangen og lar dem underholde meg en halv times tid. På radioen samme morgen har de meldt at landet langsomt skal åpnes opp. Skoleungdommen tilbake til pultene. Utepils. Vennegjenger. Kanskje et restaurantbesøk snart. Men kommer vi noen gang tilbake til det samfunnet vi en gang hadde? Jeg tviler. Kanskje fordi jeg vet at noen retrett uansett ikke venter meg. Den rollen jeg hadde eksisterer ikke mer. Jeg vil måtte fylle en annen. Ikke den jeg hadde sett meg ut, men en som er fremmed for meg. Det uroer meg egentlig ikke.

Plutselig blir jeg vâr en lyd. Noe beveger seg i løvet under de gamle rododendron-buskene ved bassenget. Rev? Hare? Jeg har sett begge deler her ute. En rødrev patruljerer jevnlig over tunet i de tidlige morgentimene.

Men det er en katt. En skikkelig villkatt. Brun og sort. Stripet som en tiger. Den betrakter meg med oppsperrede øyne. Halen slår frem og tilbake.
Med det samme jeg kaller på den, forsvinner den bak huset.

Jeg følger etter. Jeg har alltid hatt et godt forhold til dyr. En sky jeger som dette er litt av en utfordring, og jeg tar den gjerne. Min egen alenegang her på Neset er absolutt ikke noe problem, men en katt som venn… Jeg liker tanken.
Men når jeg kommer rundt huset er det ingen katt å se verken i innkjørselen eller på trappen. Jeg kaller på den, men får ingen ting tilbake.

Da ser jeg at den doble porten i uthuset står på gløtt. Gjorde den det sist jeg var her? Jeg husker ikke. Nei. Det gjorde den ikke. Da ville jeg ha husket det. Når jeg åpner porten, finner jeg ikke uventet en garasje. Her er ingen bil, den siste må ha blitt kjørt i land før tyskerne sprengte broen, men ved veggen står fire dekk. Hyller med malingspann og rot. En forsteinet sementsekk i et hjørne. Katten ikke å se noe sted. Jeg lokker på den, men de er ikke svake for slikt dersom de først har begynt å leve uten mennesker. Mat venner man seg imidlertid ikke av med. Katter som lever som denne har det ikke lett. Jeg kommer ikke til å gi meg med det første.

Men idet jeg skal til å forlate garasjen, faller blikket mitt på et tykt pledd som henger på veggen helt innerst i rommet. En svak bevegelse i det tunge stoffet. Raskt slår jeg porten helt opp for å få lys, så går jeg over gulvet og løfter pleddet til side. Her har en gang vært en dør, men nå ser jeg rett inn i mørket, og kjenner duften av våt kjeller. En bratt trapp. Ja vel. Den kjelleren skal katten få ha i fred sammen med Stein Kristian Skute. Jeg slipper pleddet på plass og går ut i sollyset. Krysser den gruslagte plassen foran hovedinngangen, og går tilbake til stubben ved flaggstangen. I et indre syn ser jeg meg selv på bunnen av en kjellertrapp, med en knust kneskål og brist i ryggen. Nei, tusen takk.

Men når kvelden kommer finner jeg ingen ro. Det er dette med at den ene dagen er den andre så lik. Sånn har jo halve Norge det for tiden, men jeg har ingen å dele hjemmekontoret med. Jeg sutrer for meg selv. Ja vel. Da har du det jo nøyaktig som planlagt. Som du vil ha det. Ja, men. Joda. Jeg går noen runder med meg selv i en par, tre utgaver. Det er bare tøys. Til slutt tar jeg stavlykten som Bjarte har etterlatt seg, og går ut i mørket. Jeg har i grunnen visst det hele tiden. Bare et bitte lite avbrekk. Det er jo ikke snakk om et innbrudd en gang. Stakkars katt, dessuten. Den kan ha gått seg fast. Og jeg er tross alt den nærmeste. Den som må ta ansvar.

Garasjedøren står på gløtt som sist. Jeg går rundt huset, og forsikrer meg om at ingen har lagt til nede på brygga. Så tilbake.

Det samme gufset av rå kjeller. Men nå med lys. Trappen er bratt, men tørr og fin. Jeg er nede på én, to, tre. Rot. Kaos. Esker og kasser. Hyller med rustent skrap. Et skap uten dør, det er halvfullt av nedstøvede Norgesglass. Tomme flasker langs veggene. Gamle vinballonger. Det lukter mugg og kattepiss. Ja vel, så har jeg sett uthuskjelleren til gamle godseier Jarman. Et rotehue som ikke klarer å bli kvitt sin egen søppel. Dersom det da ikke er den gåtefulle Stein Kristian Skute som har æren for dette. Det samme kan det være. Jeg kaller på katten, men nei. Det samme kan det være med den saken også.

Men da jeg når toppen av trappen, svarer hun.
En hes jamring som minner litt om et misfornøyd spedbarn.

Jeg er ikke helt uforberedt. Jeg går ned trappen igjen, og finner frem sølvpapiret med den kvarte fleskepølsen. Setter maten fra meg på gulvet. Naturligvis kommer hun ikke. Det er ikke sånn de er. Hvilket bare trigger meg litt ekstra. Skrått mot skapet står en gammel sopelime, jeg bruker den til å løfte forsiktig på papp og skrammel.

Men selvfølgelig: Hun sitter under det gamle skapet.

Jeg går ned på kne og snakker litt alvor med henne. Vi kan bli gode venner. Jeg har mat nok til oss begge. Slutt på jaktturer i all slags vær. Bare ligge på fanget og kose seg gjennom dagene. Rent slaraffenliv fra nå av. Hun kan godt få lov til å være sjefen hvis hun vil. Det er helt i orden for meg.

Hun sitter krumbøyd og studerer meg med de gule øynene.
Bak henne befinner det seg en lukket dør. Usynlig for den som står, fordi noen har trukket det ødelagte skapet foran den.