Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 30 (Sune)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 30 (Sune)

I kapittel 30 orker ikke Sune mer av Bydes galskap og gir beskjed om at han må hentes ellers tar han livet av ham.

Estimert lesetid 13min
Fotografi av Ingvar Ambjørnsen
Les det 30. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

I kapittel 30 orker ikke Sune mer av Bydes galskap og gir beskjed om at han må hentes ellers tar han livet av ham.

Kapittel 30 (Sune)

Allerede dagen etter spirer de første frøene. Jeg ser de hvite fingrene av liv strekke seg etter lyset, etter først å ha slått en revne i det harde, mørke skallet. Og ganske automatisk går jeg inn i en slags transe, det er min overlevelsesstrategi når jeg ikke kan være i fart ute i skogene og på sjøen, da følger jeg naturens bevegelser der jeg er, jeg kan til og med holde ut i hus over tid, dersom jeg bare har planter å forholde meg til. I vekstbenken under de store vinduene med utsikt langt til havs, knar jeg restene av Bydes massakre ned i den feite jorden, så fyller jeg de små pottene halvt opp, og frakter forsiktig ett og ett spirende frø fra det fuktige papiret og over i dem, dekker med jord, så forsiktig vanning, ikke mye, bare litt; de skal behandles som spedbarn på dette stadiet, det er ikke mulig å forestille seg at hvert av disse skjøre livene skal bli digre som juletrær, og gi mellom to og fire hundre gram marihuana av super kvalitet når de høstes i september og oktober.

Det er Erik, Maria og Bjarte som trekker i de grønne trådene i denne delen av Skutes landsomfattende vev av ulike forretningsprosjekter, det er de som krangler om krysninger mellom Purple Power og Durban Poisen, Jack Herer og Somango. Det eneste jeg forholder meg til er selve arbeidet. Den duftende sorte jorden, og senere de gulgrønne, nesten skinnende spirende som stikker opp som små knyttede never. Jeg gjør ingen forskjell på pot og busktomat, på White Rhind eller vanlig paprika. For meg er det veksten som er det vesentlige. Trolldommen jeg inviteres med på fra frøskallet brister, til det ferdige produktet byr seg frem når dagene blir kortere. Her drives det ikke stort, men jorden i de lune sprekkene rundt om på halvøya er dyp og godt gjødslet; her står plantene dessuten i le av det oppvarmede berget hele sommeren gjennom. Hvert år tar vi ut et par sekker av den kongelige viking-skunken, som en gartner utenfor Rotterdam har krysset seg frem til etter Erik Dekkers nøyaktige studie av vind, temperatur og nedbør. Navnet er etablert, og registrert i de omfangsrike frøkatalogene som nettet bugner av nå når forbudstiden nærmer seg slutten. Og mens jeg holder på med dette, halvt rykket bort fra verden, registrerer jeg bare så vidt at Byde av og til tar seg en bjeffende runde ute på tunet, han har funnet frem en gammel krykke av tre som han stadig kjører fast i den fuktige jorden, han blir stående og rive og slite i den; så banner han seg inn og på plass foran tv-en igjen, før dumhet og selskapssyke driver han ut og innenfor hørevidde nok en gang. Hele tiden merker jeg hvordan den aller siste dråpen i glasset mitt eser ut; snart renner jeg over, det er ikke stort å gjøre med det, det er så vidt jeg forstår snakk om ren natur.

Men når Gerda Shutzmeier omsider ringer tilbake, må jeg si det som det er, siden ren natur blant mye annet også rommer vulkaner som plutselig eksploderer, og tsunamier som rydder unna alt liv.

Jeg sier: – Jeg er redd jeg kan komme til å skade Byde. Han må bort herfra før han driver meg til vanvidd. At han har ødelagt planter og frø for noen hundre euro skal jeg ta med Erik eller Bjarte. Huset må dessuten desinfiseres og males på nytt innvendig. Men du må sørge for at han blir hentet. Jeg vet ikke hvem som er ansvarlig for at han i det hele tatt ble satt på denne jobben, men vedkommende bør få en kraftig ripe i lakken etter dette, for Byde er i grunnen moden for pleiehjemmet nå. Jeg tror ikke dere vil ha noen glede av ham på Skjæret en gang. Han gjør fra seg inne, og virker helt i ørska.
– Uff, er det virkelig så ille?
– Jeg sover ute om nettene. Han holder det gående døgnet rundt, og jeg merker at jeg er tett på tålegrensen. Han har slått i hjel katten, og jeg kan være den neste som får et eller annet i bakhodet. Dersom jeg må ta ham først, så gjør jeg det. Da går han på sjøen, og denne samtalen har aldri funnet sted. Få noen til å sende en båt. Det bør skje senest i morgen. Helst i natt.
– Jeg så jo til ham for to uke siden. Da var det ikke snakk om at han kunne klare trappene ned.
– Du skal ikke tenke på hva han kan og ikke kan, Gerda. Ned trappene kommer han. På den ene eller den andre måten. Det skal jeg sørge for.
– Jeg skal se hva jeg kan få til. Du foretar deg ingen verdens ting før vi er der.
– Feil, sier jeg. –Jeg bærer ham ned så snart det lysner. Så kan dere komme og hente ham akkurat når det måtte passe.
– Det gjør du ikke, Sune! Nå hører du på meg! Det gjør du bare ikke!
– Han skal selvfølgelig få med seg vann, sier jeg, og bryter forbindelsen.

Og selvfølgelig gjør jeg det. Jeg er i en posisjon der det er viktig at folk skal kunne stole på mitt ord, det er nærmest en plikt overfor både Gud og medmennesker, men kanskje særlig overfor meg selv. Sier jeg nei så er det nei, og sier jeg ja, så er det ja, og nå blir jeg gående i noen timer og høre ekkoet av det jeg nettopp har lovet Gerda. Og det løftet jeg ga henne var da vel ikke til å misforstå, nei, det kan jeg ikke tenke meg, dessuten er det slik fatt med Gerda, at hun kjenner meg som den gentleman jeg er, en kar som holder ord, det er nok derfor hun ringer og ringer, helt til jeg slår telefonen av og legger den nederst i sekken, og så setter jeg over kaffelars og gir meg til å vente på dagslyset, mens jeg hele tiden sitter og ser utover det sorte havet, der dønningene ruller som glatte seler under den skinnende hinnen.

Rett før klokken seks står solen opp, et gyllent øye bak et slør av dis og duskregn. Jeg løper noen runder på stier og tråkk for å få blodsirkulasjonen i gang, og løse opp de stive musklene som ventetiden har gitt meg. Når man skal leke med både eget og andres liv, er det viktig å gjøre alt riktig, i det minste det aller meste. Bæremeisen står klar i utløa; den er et håndgjort stykke fortid; det var fyrbøterne som brukte den i gammel tid, nå kommer deres kunnskap meg til nytte, og Byde til mye bry.

Han sover. Halvt ligger i sofaen. Det renner en fin strime spytt fra den venstre munnviken hans, misfarget av skråtobakk og snus. En riktig deilig gutt, det kan til og med hende jeg visker det lavt for meg selv, en riktig deilig gutt, for han åpner et øye, og så et til, og så vil han i gang med den nye dagen, jeg kan se at han tar sats, men jeg stopper ham med kniven over leppene, som en finger av nyslipt stål.

– Hysj! Nå skal du høre hva jeg har å fortelle.
Vill i blikket åpner han munnen, men der er jo kniven og den onde viljen. Han kløver både over- og underleppe, og kniper lynraskt igjen.
– Nå skal Sune fra skogen bære deg ned på bryggen; du skal ikke være redd, for jeg er god til slikt, og har gledet meg til dette helt siden jeg kom og så hva du hadde stelt i stand. Du skal ikke tenke eller gjøre noe som helst, bare gi deg over til meg. Jeg tjorer deg til meisen, og tar deg på ryggen, og der blir du sittende i ro med lukket munn, dersom du ikke vil dele din egen død med min. Selv stiller jeg meg nokså likegyldig til slikt, så du får tenke deg godt om nå før vi kommer til Annen Hvile, for derfra og ned må det være stille, hvis ikke teiper jeg deg med gaffa, og da får du så tung en pust at det blir en lang tur ned. Eller en veldig kort dersom du får panikk. Det er best for begge dersom du kan puste fritt. Forstår du dette?
Han stirrer på meg som om jeg er et eller annet fra en annen planet, og akkurat slik er det jeg føler meg også. Som noe utenfor det menneskelige. Han stryker handbaken over leppene, og betrakter blodet. Hvisker: 
– Herregud Sune, du kan ikke … Vi er da venner, er vi ikke? Vi er da kompiser?

Jeg binder hendene hans sammen med nylonsene, 0.50, tung torsk og sei fra store dyp, så plasserer jeg de sammenbundne hendene rett under haken hans, og surrer den fast til det blodige skjortebrystet.
Selvfølgelig begynner han å gråte, det er en del av Bydes metode.

Jeg setter bæremeisen ved siden av ham i sofaen, og løfter han på plass. Så surrer jeg føttene og leggene hans fast i en slags forkrøplet lotusstilling. Deretter finner jeg frem det grove tauet. Det er viktig at han ikke kan bevege seg mer enn et par millimeter. Jeg er god med tau og fiskesnøre. Proff med knuter. Han jamrer og ber for seg, han vil ikke dø, han har ikke gjort seg fortjent til noe som dette, han er en mann som hele sitt liv har gjort så godt han har kunnet, han river og sliter i fortøyningene, og når jeg får ham på ryggen, og reiser meg langsomt opp, begynner han å ule som noe som ligger langt inne i skogen og er skadet. Ute på trappen roper han militant på Jesus, det er en slags bjeffende ordre om øyeblikkelig assistanse og evig frelse.

Jeg minner ham på at han både kan banne og synge salmer så mye han vil til vi kommer ned bakken til Annen Hvile, men at alle verbale øvelser da må ta slutt. Jeg har rullen med gaffateip i jakkelommen.

Fra Annen Hvile og ned de 167 trinnene til brygga må vi samarbeide i taushet. Ellers overlever ingen av oss. Har han forstått at vi aldri har vært så nær hverandre som nå? At dette er fruktene av flere tiårs vennskap? Du er ikke tung, Byde, du er min bror. Akkurat som i den gamle sangen.

Han raller og klynker og ber for seg.

Jeg forsikrer ham om at det er helt etter reglene. Alle verbale øvelser er lov dersom de bare opphører på Annen Hvile. Ja da. Rene drapstrusler også. Bare kom igjen. Ned bakken får jeg en sleng, jeg går nesten overende, og så roper vi høyt begge to, før jeg igjen finner balansen og trygg grunn under føttene. Når vi når den bratte trappen, må slikt ikke skje. Da går det galt. Da dør vi.

Jeg stopper ved det øverste trinnet.
– Har du forstått, Byde? Vil du at jeg skal lukke munnen din før vi tar fatt?
Han hvisker.
– Nei. Vær så snill. Da får jeg ikke puste. Å, ikke gjør det, da Sune! Du kan da for faen ikke drepe oss begge fordi jeg har rotet litt i skuffene der oppe! Helvete heller …Hvem er det som kan finne på noe sånt, da? Katten var gammel, den var nesten død!

Nå er han i ferd med å finne tilbake til seg selv. Det er nesten ikke til å tro.

Men når jeg drar frem gaffateipen, ber han om nåde, og klapper igjen. Ikke en lyd når jeg svinger meg ut over de de bratte trinnene og tar fatt på den livsfarlige ferden mot brygga og sjøen langt der nede hvor bølgene bryter mot land. Nei. Ikke en lyd. Bare vinden som huier og piper, og bølgene som bryter mot fjæresteinene under oss.

Når jeg omsider kommer ned, er jeg kliss våt helt ned i skoene, og jeg vet ikke om det er Byde som har pisset på seg, eller om det er meg, eller begge, det kan være det samme. Han ligger på brygga i tvungen fosterstilling, og med begge øynene knepet igjen mens jeg skjærer ham løs, og når det er gjort setter han i gang som før.
Han har gode venner fra et visst miljø i Litauen. Jeg skal få se.
Fy faen i helvete som jeg skal få se!
Jeg tar med meg vannflasken opp igjen.