Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 3 (Renate)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 3 (Renate)
Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 3 av Ingvar Ambjørnsen

Halv ti. Vi har nettopp passert Lillehammer. Det regner og regner.
Han: – Sulten?
Jeg sier det som det er. At jeg først og fremst må tisse.

Hundre meter lenger fremme svinger han inn foran en dobbeltgarasje i umalt betong. En rusten brøyteplog i grusen. To gule oljefat. Jeg går rundt garasjen og setter meg på huk. Kjenner duften av brent tobakk. Hører brokker av setninger, han snakker i den telefonen som så langt ikke har ringt en eneste gang. En trailer dundrer forbi. Jeg kjenner de kalde dryppene fra greinene på furutrærne over meg.

Telefonen ringer idet jeg runder hjørnet på garasjen på vei tilbake. Erlings navn på displayet. Jeg nikker til sjåføren, og tar den. Han nikker tilbake. Snur seg. Fremdeles med telefonen mot øret.
Erling: – Hei!
– Hei, vennen min. Gikk det greit?
– Ja. Vi landet nettopp. Jeg vet ikke om det er noen prosedyrer vi må igjennom først, eller om vi bare kan sette oss i bilen. Men det virker som om de har styr på det. Fullt av folk fra heimevernet. Litt uvirkelig. Jeg kommer når jeg kommer. Jeg kan jo sende en sms når jeg slipper løs. Eller når de låser meg inn.
– Fint. Vi får bare ta det som det kommer.
– Det gjør vi. Og du? Love you!
– Elsker deg også. Ha det!

Jeg dropper telefonen i grusen, og knuser den med støvelhælen. Det går et myrsøkk mellom trærne. Jeg sparker restene ut i issørpa.

Vi kjører videre. Jeg tenker at vi to virkelig kunne ha dratt på langtur sammen. Norge og Sverige på langs. Finland rundt. Bare kjøre og tie, kjøre og tie. En halv time senere tar han av fra hovedveien, inn over jordene. Der skogen står som en sort rand mot den litt lysere himmelen, kan jeg se lys i to vinduer. Plutselig vet jeg at det er dit vi er på vei, og at der kan han gjøre akkurat som han vil med meg. Det er bare en hastig tanke. Dette er ikke en fyr jeg bør frykte.

Men når han parkerer, og lyset kommer på, er jeg ikke riktig sikker likevel. Det er virkelig noe med øynene hans. Det er som om han ser innover i seg selv. Og ikke liker det han ser.

Huset er av det slaget som ligger slengt inne på jorder og i skogholt langs hele veinettet i Norge. Du lurer på hvem som bor der og hva de driver med, men du finner aldri ut av det. Bare vage antydninger, som en bulka bil uten felger og dekk utenfor. Rustne badekar på gjengrodde beiter rundt på eiendommen. Tvers over tunet, en løpestreng, men ingen hund. Det lukter NAV og gammel kunstgjødsel.

Inne i gangen lukter det imidlertid lapskaus og rullings. Jeg synes det er en fin miks, og sier det. Han åpner døren til kjøkkenet uten et ord.
Vi spiser. Bare lyden av gaflene mot tallerkenene og duringen fra kjøleskapet. Pluss en og annen bil som skyter forbi på veien to hundre meter unna.

Det er bare oss to i dette huset. Det føler jeg meg hundre prosent sikker på. Gryta med lapskaus sto på lunk, og på kjøkkenbordet var det tent et stearinlys i en stor smijernstake. Men det er bare oss to her. Ikke snakk om annet. Slikt merker jeg.

Når vi har spist, tar han tallerkenene og bestikket, og setter alt sammen i oppvaskkummen. Så sier han: – Dersom du føler deg utrygg kan jeg bli her sammen med deg i natt.
– Og hvis det er deg jeg er utrygg på?
Han blir blyg gutt når han smiler. – Da ville jeg ha visst det for en god stund siden. Helt sikkert før Mjøsa.
– Du har rett, sier jeg. – Det er ikke deg jeg er utrygg på. Men jeg vil helst at døren er låst.
Han nikker. – Det er redd opp til deg i annen etasje.

Lysene fra billyktene feier over skråtaket i det trange soverommet. Lyser opp en gammel plakat av ABBA i korte glimt. Det lukter gammelt, rent sengetøy. Dynetrekk og laken som er lagt på for lenge siden, men som ikke har vært i bruk.

Jeg tenker: Nå har du gått aldeles fra vettet. Nå må du snu. Du blir her i natt, og i morgen tidlig får du ham til å kjøre deg tilbake til Oslo. En plutselig kvalme får meg til å stå opp. Linoleumen er iskald under føttene. Jeg går raskt ut på badet og spyr i toalettet. Skyller munnen. Pusser tennene igjen. Sjekker medisinskapet for annen gang. Ingen ting.

I gangen blir jeg stående og lytte. Helt stille. Lyset står på nederst i trappen, men ikke en lyd.

Når jeg omsider sovner, drømmer jeg om Lotte. Hun er barn, kanskje fem, seks år. Vi sitter i en sofa i et stort, lyst rom, og leker en slags fingerlek. I drømmen er jeg ikke moren hennes, men en jentunge på hennes egen alder. Vi ler, og holder på med fingrene til hverandre. Vi er bestevenninner. Langt i det fjerne høres lyden av en kirkeklokke, og når jeg ser opp, står vinduet ut mot hagen åpent. En svak vind løfter gardinet inn i rommet som et seil.

Et bilde fra i går kveld da jeg sto inne på Erlings rom.
En slags forbindelse mellom to verdener.
Når jeg våkner, blir jeg liggende og lytte. Det er så stille. Armbåndsuret på nattbordet viser kvart over åtte. Fra vinduet kan jeg se at skogen og jordene er hyllet inn i en blålig dis.

Han står borte ved en utendørs arbeidsbenk og filer tennene på ei motorsag. Ryggen til meg. I bare skjorta. Han arbeider langsomt og systematisk, og jeg kan se musklene hans bevege seg under huden på de nakne underarmene.
Han har vært her i natt?
Når jeg står og vasker meg på badet, hører jeg den snatrende lyden av motorsaga blande seg med den av rennende vann.
I speilet ser jeg den velkjente versjonen av Renate Husum Dahl for siste gang.
Nå er det for sent å snu.