Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 29 (Renate)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 29 (Renate)

I kapittel 29 snakker Renate og Bjarte om Julie. Hun jobbet på «Asylet» og er nå forsvunnet.

Estimert lesetid 6min
fotografi av Ingvar Ambjørnsen
Les det 29. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

I kapittel 29 snakker Renate og Bjarte om Julie. Hun jobbet på «Asylet» og er nå forsvunnet.

Kapittel 29 (Renate)

Bjarte sier: – Julia jobber oppe på asylmottaket. Det har vært stort press på dem til tider. Nå har de fått denne virusdritten å forholde seg til også. Jeg vet ikke om det har noe med det å gjøre. Som sagt: De fleste kommer til rette etter en stund.
Jeg vet ikke det akkurat, tenker jeg. Det er ikke så lenge siden jeg leste i avisene at mellom femten og tjue tusen asylanter var i fri flyt her til lands. For det meste unge menn. Jeg synes det er ganske mange. Men naturligvis kommer de fleste norske skattebetalere til rette. Det er vel det han mener. De hvite, og de rene av hjertet. 

Det sier jeg ikke.

Isteden sier jeg: – Men noen er tydeligvis bekymret for henne.
– Ja. Det skal ikke likne henne å legge på vei sånn uten å informere noen. Jeg vet ikke. Jeg kjenner henne ikke så godt. Det er en god del som velger å ta livet av seg også. Hvis hun er av det slaget, har hun vel gått i fjorden.
Jeg spør: – Og asylantene? Er det mange av dem?
– Han rister på hodet. – Ikke nå. I 2016 og 2017 var det nesten tusen av dem her. Nå er bare noen titalls tilbake. Jeg tror de fleste som sitter oppe på det gamle asylet nå, har fått avslag på oppholdstillatelse. Du vet. De blir hengende når man ikke har noe sted å sende dem. Jeg hører at alle skal testes for korona nå med det første. Hvis det fører til at flokken blir splittet, blir det bråk. De har ikke mye å gå på etter årevis med venting. I realiteten er asylmottaket lagt ned. Av personalet er bare en liten gruppe tilbake. De lever i et slags vakuum, de også. Kort sagt: Situasjonen var elendig fra før, både for beboere og personalet. Nå er alt mye verre.

Et bilde slår ned i meg, det er en erindring fra en sen nattetime for bare noen få dager siden. Jeg sitter hjemme og ser redslene utspille seg i et Europa som jeg ikke lenger kjenner. BBC? CNN? Husker ikke. Men scenen er et sted i Tyskland. Et eller annet slags mottak. Unge menn som slåss med ordensmakten. Men politiet, som man er vant til å se kledd i sorte kjeledresser, hjelmer og visir i slike tilfeller, ser ut som om de nettopp har steget ut av et romfartøy. Hvite kjeledresser. Hodene halvt synlige inne i digre bobler av plast og pleksiglass. Asylantene; alle unge menn, kledd i jeans og joggedresser. Barhodet. Uten munnbind. Køller. Slag. Skrik og skrål. Språk som går forbi hverandre. Jeg tror det er akkurat dette bildet som faktisk får meg til å forstå hvor vi nå befinner oss. Hva slags mareritt dette allerede har blitt. Ikke filmsnuttene fra de overfylte italienske sykehusene. Ikke bildene av de folketomme gatene og plassene i Spania. Men denne slåsskampen på et asylmottak et sted i Tyskland. Som ikke kan unngås fordi de smittede må skilles fra de friske.

Og likevel er våren rundt meg på alle kanter som i et hvilket som helst år. Bjerkene og ospetrærne står i knopp oppover liene. I den gamle forvokste hagen skyter irrgrønne spirer opp gjennom fjorårsgresset. Fjorden … Så vakker nå i solskinnet. Skinnende blå … Likevel fiendtlig for en innvandrer fra østlandet; det er igjen vissheten om det mørke dypet som hviler under den glitrende overflaten; det nylig plantede bildet av den forsvunne Julia Romtveit som seiler rundt der nede blant storfisk og sjøstjerner, hår og hode, og armer og bein til alle kanter i den iskalde strømmen som suger vannet inn fra havet, og pumper det ut igjen etter den urgamle rytmen som styres av månen som lyser opp verden om natten.

– Nå ble du borte for meg, sier Bjarte, og smiler. Han drikker ut av koppen, og setter den i gresset ved siden av termosen. – Takk for tåren.
– Blir du ferdig i dag?
– Nei. Jeg trenger et par dager til. Si fra dersom du vil ha noe fra storbyen.
– Takk! sier jeg. – Jeg skal tenke på det.

Men når jeg tar fatt på den lange bakken opp mot Gaupet noen minutter senere, tenker jeg aller mest på den personen som passerte meg i mørket der nede for noen få netter siden. Er jeg helt sikker på at det var en mann? Kan det ha vært en kvinne likevel? Og hvorfor i all verden forteller jeg ikke Bjarte at noen har tatt seg inn i villaen midt på natten? Det var jo derfor jeg gikk ned med kaffe. Ikke for noe annet.

Eller?