Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 28 (Sune)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 28 (Sune)

I kapittel 28 bor Sune på fyret med Byde, men blir mer og mer rasende over Bydes galskap og fordi han tok livet av katten der.

Estimert lesetid 5min
fotografi av Ingvar Ambjørnsen
Les det 28. kapitelet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

I kapittel 28 bor Sune på fyret med Byde, men blir mer og mer rasende over Bydes galskap og fordi han tok livet av katten der.

Kapittel 28 (Sune)

Jeg har gått i skogen og i fjellet, og seilt langs kysten i over to tiår. Midt på vinteren ligger jeg i ro et sted. Da hviler jeg som naturen rundt meg. Men når telen går, drives jeg videre av krefter som jeg ikke bryr meg med å bli kjent med. Disse kreftene har ingen navn eller egenskaper. De lar trær og busker knoppe seg, og meg jager de videre. Det var ikke slik jeg ble født, men det var slik jeg lærte meg å tåle livet. Det var noe i meg som ikke var i de andre. En dag gikk jeg, og kom ikke tilbake. 

Iblant blir det vanskelig. Man må alltid være forberedt på det verste. Alt handler egentlig om liv og død hele tiden. Nok næring. Nok vann og varme. Brekker du foten på feil plass, har du tapt. Et hekseskudd kan hindre deg i å nå den maten som befinner seg fem meter unna. Plutselig er den like utilgjengelig som kjøttet i ferskvaredisken på supermarkedet. Jeg har vært igjennom mye av dette. Jeg satt i ti dager på en holme sent i november. Jeg lå med lungebetennelse i en plankehytte noen iskalde uker i mars et annet år. Det gikk fordi det måtte gå, og fordi døden var opptatt på annet hold.

Dette, og mye, mye mer har jeg holdt ut, og kunnet leve med.
Men Byde.

Så fort jeg nærmer meg huset, er han der med sin verkende rygg og vonde føtter, med sine besvergelser og forbannelser, han overøser meg med hån og hat og trusler, og så ligger han plutselig på kne som en annen Gollum, med et innsmigrende smil. Fra nå av skal han være så inderlig snill, vel og merke dersom han kan få innfridd noen enkle krav og ønsker. Jeg må aldri gå fra ham, han har jo vært som en far for oss alle, men ganske særlig har han vært som en far, en Kristus og julenisse, for Sune fra skogen, det er faktisk hans fortjeneste at jeg i det hele tatt er i live, han lånte meg en varm seng for ti år siden, han husker til og med datoen, det var en onsdag i april, og det regnet og var riktig guffent. Kan jeg huske hvor hyggelig vi hadde det? Sune? Ikke gå fra meg. Ikke gå fra meg, for da sender jeg noen gale hunder fra Balkan etter, ikke bare deg, men også ungene dine, de du driter i, din sjuke egoist!

Selv om jeg rigger meg til i annen etasje, på toppen av den trappen han ikke klarer å forsere, holder han det gående. Står nede i gangen og roper. River og sliter i gelenderet. Klokken tre om natten. Klokken halv syv om morgenen. Spiller ingen rolle. Plutselig kommer han på noe genialt som han må lufte med en som aldri har skjønt noe som helst. Det er ikke bare kineserne, men også Putin og hans menn. Han har revidert synet sitt på Donald Trump. Og hva gjør EU når teltet brenner? Hva er det egentlig elitene skjuler? Jonas? Erna? Siv? Kom ikke her. Kom faen ikke her og server gamle Byde gamle løgner i ny føkking koronainnpakning!

Men det verste er at han ikke gidder å stabbe seg bort til utedassen lenger. Gjør sitt i bæreposer og bøtter.

Jeg holder ut i to netter. Da bygger jeg en huk i sørveggen under fyret, og flytter nattkvarteret mitt dit. Men før jeg gjør det, fjerner jeg de to trinnene opp til uthuset, så han ikke skal få utrettet mer skade i vekstbenken. Jeg må så på nytt.

Jeg legger førti «Skunk Royal Viking» til forspiring før jeg går til ro den første kvelden.
Prøver å ringe Gerda Schutzmeier enda en gang, men hun tar ikke telefonen.
Merker at det begynner å haste litt.
Han skulle ikke ha brukket nakken på den katten.
Jeg merker at det er dråpen som vokser og utvider seg som en kreftsvulst i det allerede fulle begeret. Det flattrykte liket i bunnen av en pyramide med møkk.