Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 27 (Renate)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 27 (Renate)

I kapittel 27 våkner Renate av at Bjarte snekrer på villaen, og hun minnes hvordan hun fikk høre om Sune og Bjarte – og deres form for hjelpetjeneste.

Estimert lesetid 9min
fotografi av Ingvar Ambjørnsen
Les det 27. kapitelet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

I kapittel 27 våkner Renate av at Bjarte snekrer på villaen, og hun minnes hvordan hun fikk høre om Sune og Bjarte – og deres form for hjelpetjeneste.

Kapittel 27 (Renate)

Jeg våkner til lyden av hammerslag i det fjerne. Et ørlite ekko, dessuten. Så langt har det vært en total stillhet som har møtt meg hver morgen. Eller fuglesang. Regn mot ruten. Nå er det en vilje bak det jeg hører. Et menneske av kjøtt og blod som svinger et redskap for å endre verden. Utbedre den. Jeg ville ikke ha likt det dersom jeg ikke visste hvem snekkeren var. Men før jeg står opp blir jeg liggende et par minutter og se ham for meg. Det korte håret. De rene trekkene. Han er en bra mann. Jeg kan ikke tenke meg noe annet. Men hva er det han er en del av? Jeg ser klart og tydelig for meg Sunes litt jagede ulveblikk. Det unnselige smilet. De halve setningene og de lange pausene har han og Bjarte felles. De er voksne menn, men har samtidig noe av gutten i seg. Hemmelige hytter i skogen. Steder bare de vet om. Sånne ting. Sune er taus og lukket av natur. Bjarte tror jeg har måttet lære seg kunsten underveis. Kanskje er alt jeg tenker bare tull.

Uansett: Det var Berit Jansen som brakte deres verden inn i min. En beretning, nei flere, en kveld med god mat, og litt for mye vin. Hennes to eldre brødre er i fisk. Import, eksport, en tid hadde de tyngdepunkt i Japan. De var mye der nede. Tokyo. Kyoto. Over alt på øyene. Når det ble deres tur i rollen som vert, ville de gi japanerne noe annet enn reinsdyrfilet på Theatercafeen. Brødrene kjente noen som kjente noen, og som kanskje kunne få kontakt … Det handlet om et slags reisebyrå for spesielt interesserte. Som ikke en gang var å finne på nett. Eller som skjulte seg bak noe som så ut som noe traust og kjedelig. Kanefart på Finnskogen. Hvalsafari i Lofoten. Slikt. 

Berit hadde fått en fortelling som hun hadde skjønt var sensurert og pyntet på, slikt merker jo en lillesøster. Likevel var det en morsom historie å fortelle en jentekveld med mye vin. Pertentlige japanere fløyet inn til bortgjemte luksuseiendommer i norsk eller svensk villmark. Lutefisk og kokain, og bjørnebiff med bladgull. Så kunne man jo heller tenke seg sex-avdelingen selv. Men det var andre ting også, mente Berit, ettersom de tunge rødvinene kom på bordet. Et alvor som lå bak dette fjaset. Under denne tullete luksusfernissen. Det de egentlig drev med, og som brødrene bare hadde ant, kanskje gjettet seg til ut fra nettopp disse halve setningene og antydningene som preget de menneskene de møtte. En forestilling om at det aller meste kunne fikses, dersom prisen bare virket fornuftig nok. Det var ikke nødvendig å slå opp i Norges Lover eller ringe Skatteetaten for å finne ut av hva øvrigheten mente om saken. Da flyktningstrømmen slo inn over Europa i 2015, var det kreti og pleti som kom. Noen til og med med penger, eller med opplysninger som andre godt kunne gjøre seg nytte av. Det var ikke alle som ble smuglet inn i velferdsstatene i iskalde kontainere eller nedkjørte varevogner. I realiteten har all slags frakt av flyktende også en første klasse. Den kan være lukket og hemmelig, men den finnes i både krig og i fredstid. Om slike ting snakket vi den kvelden og natten, og jeg stakk meg ikke frem på noe slags vis. Jeg blandet vinen med vann, og lyttet.

Som jeg nå lytter til hammeren mens jeg spiser frokost med kjøkkenvinduet på gløtt. Det er en vakker vårdag. Allerede varmt i solveggen ute. Jeg tenker at lyden av en hammer som slår inn en spiker, ikke lyver. Det er lyden av ærlig arbeid. Hvilket selvfølgelig ikke er sant. Det er bare stål mot stål, spiker som drives inn i tre med muskelkraft. 

Når jeg har ryddet av bordet, fyller jeg en termos med kaffe, og tar den og en ekstra kopp med meg. Hamringen har gitt seg. Total stillhet over fjorden, den ligger som et speil mellom de grankledde breddene. Ikke en båt.

Han står helt øverst i stigen på sjøsiden av villaen. Slår inn en kile mellom vinduskarmen og veggen. Justerer. Måler. Den gamle vindusrammen ligger knust i steinbedet under. Jeg setter meg på plattingen ved flaggstangen.

-Nå? Hvordan går det der oppe?
Han har naturligvis sett meg i sideblikket.
– Bra, sier jeg. – Du får komme ned og få deg en kopp kaffe hvis du har tid.
Han mumler noe til svar.

Nede ved brygga ligger det en gammel robåt. Den er godt lastet med trevirke og verktøy. Det er ikke mye ved dette bildet som minner om søkkrike japanere som velter seg i norsk villmarksluksus.På den annen side: Det var ikke som snekker Bjarte Vemork viste seg den formiddagen i Oslo sist høst. Ikke som skipperen på egen skute heller.

Men nå er han snekker, tenker jeg, og drikker av kaffen. Ikke på noen slags måte selskapsmann eller kaffekompis. Han jobber etter en plan, og går ned av stigen når økta er over. Hvilket vil si tre kvarter senere. Da går han for øvrig i buskene og pisser først. Så ned på brygga og stikker hodet i sjøen. På veien tilbake til hagen stopper han i steintrappen og tenner en røyk. 
– Det er mye som må gjøres med den gamle kåken. Men det ville være synd å la den forfalle.
Jeg heller opp kaffe til ham. 
– Det første jeg tenkte da jeg så dette huset, var at det var malplassert, sier jeg. – Hadde det ligget på den andre siden av fjorden …
Han ler, og tar imot koppen. 
– Det mest naturlige ville vel ha vært at det lå et sted på Østlandet. Tror du ikke?
– Enig, sier jeg. – Rene skjære fordommer. 
– Det var svært her i Jarmans tid, sier han. – Tjenestefolk og skogsarbeidere. Han eksporterte tømmer, ikke bare til Nederland og England, men også nordover, helt til Murmansk. I stuene der inne har de fine danset festpolonese og wienervals. Akkurat her ved flaggstanga sto det opprinnelig et lysthus. Det var dessverre pil råttent, så vi måtte ta det. Synd. Det var et vakkert bygg.
Vi. Hvem er vi? Han og Skute? 
– Jeg var nede ved sundet på den andre siden for noen dager siden, sier jeg. – Hva skjedde med broen?
– Tyskerne blåste den i lufta i 1944. De hadde bruk for villaen, men ville ha en begrenset adkomst. Huset der nede fungerte som vaktbolig både før og etter.
-Og nå?
– Hva mener du?
– Hvem bruker det nå?
– Ingen.
– Nei vel. Så det er ingen og ingen som bruker de to madrassene foran peisen?
– Hør her, Renate. Når vi foreslo Gaupet for deg, var det fordi vi vet at du får fred der oppe. Når sommeren kommer, vil du se at det er en god del trafikk i fjorden her. Særlig i helgene. Ungdom. Festing. Ja, de går i land. Vi har latt nøkkelen henge lett synlig. Det er greiest slik for alle parter. Disse folka vil du ikke se snurten av, dersom du ikke oppsøker dem. Men som jeg har sagt tidligere: Vi kan kjøre deg langt faenivold til havs, dersom du ønsker det. Bare si fra. Men da går du over i en … Litt annen tilværelse. Og den er jeg ikke sikker på at du er klar for. Da blir det tungvint. Da blir du i en helt annen grad avhengig av andre for å få det til å gå rundt i det daglige.
– Jeg skjønner, sier jeg. – Jeg hadde ikke tenkt å legge inn en klage. Jeg er fornøyd på alle mulige måter. Neset er et flott sted. Jeg liker meg her.
– Jeg beklager det med den nesten tomme bensinkanna, sier han. – Den skulle selvfølgelig ha vært fylt opp til du kom. Det var en glipp.
– Ja, ja. Så fikk de se meg. Var det dumt?
– Nei. Jeg synes ikke det.
– Sånn vurderer jeg det også, sier jeg. – Hva er det forresten som har skjedd med Julia Romtveit? 
Han nøler litt.
– Jeg vet ikke. Folk forsvinner. De fleste kommer til rette etter en stund. Er det ikke det som står i avisene? Vi får se.
Enig, tenker jeg. Hvis noen tvang meg, ville jeg kunne skrive ned navnene på minst femti personer som nå går rundt og undrer seg over hvor det ble av Renate Husum Dahl.
Og her sitter jeg. Frisk som en fisk.