Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 25 (Renate)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 25 (Renate)

I kapittel 25 får Renate et panikkanfall og lurer på om det kan være et hjerteinfarkt eller første symptom på korona.

Estimert lesetid 5min
fotografi av Ingvar Ambjørnsen
Les det 25. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

I kapittel 25 får Renate et panikkanfall og lurer på om det kan være et hjerteinfarkt eller første symptom på korona.

Kapittel 25 (Renate)

Når jeg kommer tilbake, er bensinstasjonen stengt. Noen bryr seg lite og ingen ting om den åpningstiden som er satt opp på inngangsdøren. Det er sånn det er på landet, tenker jeg. Enten det, eller så er det sånn det har blitt i det nye Norge. For hva jeg vet kan det ha kommet et direktiv fra helseminister Høie om at landets bensinstasjoner skal holde stengt fra litt før klokken fem på hverdager og dager før helligdager. Med øyeblikkelig virkning. Foreløpig frem til første juledag. 

Uansett: Jentungen har holdt ord. Jerrykannen står på baksiden av bensinstasjonen. Jeg bærer den over riksveien, og ned til båten.

Litt senere skjærer jeg ut over det sorte, svimlende dypet. Og nå, med ryggen til dem, kjenner jeg det nesten fysisk. Blikkene til varangsvikingene, der de står i sine vinduskarmer, halvt i dekning bak gardiner og persienner. Pokker også, jeg kunne ha ventet med den fordømte bensinen. På den annen side: Nå har jeg det bak meg. Bokstavelig talt.

Samme natt går jeg på en smell. Det er helt uventet. Det er så lenge siden. En uro kommer som kastet på meg, jeg kan ikke være i hus, jeg river jakken av knaggen og går ut i mørket. Når jeg puster inn den kjølige luften, hjelper det noe, men hjertet går nesten smertende fort, jeg er tørr i halsen, og har vanskelig for å svelge. Jeg løper inn og fyller vann på en brusflaske, og med den i hånden begynner jeg å gå i sirkel på den åpne plassen mellom huset og låven. Det hjelper å gå. I alle fall er det det jeg alltid har lest og hørt. Men hvis det er et hjerteinfarkt på gang, hva da? Var det ikke en forbindelse med tørr hals og korona, forresten? Jeg sier til meg selv at jeg er ikke sånn. Du er ikke en hysterisk person, Renate. Det er ikke slik du er skrudd sammen. Det har bare gått litt fort i det siste. Mye på en gang. Oppbrudd. Alt det nye. Skulle selvsagt ikke ha dratt over fjorden, men ok. Gjort er gjort. Nei. Det er mer enn det. Det er timingen. Det er dette jævlige viruset som kommer glidende som en mørk sky inn over Europa i det samme jeg spiller ut de kortene som har ligget klare siden sist høst. Alt har vært planlagt og klappet og klart, men når den mørke skyen når kysten her nord, forsvinner hele den verden som dette spillet er konstruert for. Våren 2020 går alle drømmene dine ut på dato. Det er derfor du går her og kaver på en husmannsplass langt vest i landet. Det er gud fader og faen selv som har skrevet deg inn i en rolle som du ikke ante eksistensen av. I bunn og grunn er det latterlig, ja, det er humor så svart som bek. Alt det gamle vekslet inn i en valuta som den nye verden ikke en gang har hørt om. Det er nært, og helt konkret. Sedlene jeg skjuler inne, vil ingen ta i for øyeblikket, de er symbolet på alt som skal bort, eller støpes om til noe annet.

Slik holder jeg på en times tid.
Og det stemmer. Det hjelper å gå.

Når jeg kommer inn, går hjertet fremdeles tungt i brystet, men den stormpiskede sjøen er forvandlet til dønninger som skyller inn over strendene. Jeg setter meg ved kjøkkenbordet, og lukker øynene. Ser det hele for meg i klare, konkrete bilder. Havet. De lange dønningene. Rullestein og våt sand.

Før jeg går og legger meg, sjekker jeg telefonen.
En tekstmelding ligger inne.
«Jeg har noe arbeid på villaen i overmorgen. Noe du trenger?»
Tekster i tanken: en diger flaske brennevin.
Skriver: «Har alt jeg trenger. Takk!»
Angrer i det samme jeg sender den.