Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 24 (Renate)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 24 (Renate)

I kapittel 24 ror Renate over sundet og drar til en bensinstasjon for å fylle bensin til båten hun har fått låne.

Estimert lesetid 7min
Fotografi av Ingvar Ambjørnsen
Les det 24. kapitelet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

I kapittel 24 ror Renate over sundet og drar til en bensinstasjon for å fylle bensin til båten hun har fått låne.

Kapittel 24 (Renate)

Ingen ringer. Jeg ringer ingen. Jeg sjekker at telefonen er ladet, og legger den tilbake i skatollet. Det har ikke vært innbrudd i Villaen, sier jeg til meg selv. Det er ingen ting å rapportere. Jeg vil ikke bli kjerringa som ringer og slår alarm for ingen ting. Jeg kan nevne hendelsen for Bjarte dersom han dukker opp. Ellers holder jeg rett og slett tett. I de første dagene og nettene er jeg ekstremt årvåken, men jeg ser ingen aktivitet verken i eller rundt villaen. Ikke et menneske. Bare en og annen båt som glir forbi på den blanke fjorden. Det er forresten mindre trafikk der enn jeg har regnet med. Hvorfor jeg har regnet med noe som helst når det gjelder båttrafikken på fjorden, er det forresten ikke så godt å forstå. Livet i distrikt-Norge er noe jeg så langt har sett på tv. Jeg aner ikke en gang om stillheten er koronaskapt eller ikke.

I det store loftsrommet i annen etasje finner jeg to halve ruller med tapet. Skikkelig syttitall. Brunt og oransje, med innslag av skittengul. Men baksiden er fin å skrive på. Både med blyant og tusjpenn. Bredden er nesten halvannen meter. Jeg skjærer av en lengde på litt over tre. Som er avstanden mellom de to stuevinduene nede. Tegnestifter finner jeg i en av kjøkkenskuffene. Jeg bommer noen ganger, det er vrient å håndtere det lange flaket, men etter en stund henger det på plass. Stramt og fint. Med en plankebit som linjal, tegner jeg en rett linje langs hele arket fem centimeter fra toppen. I den ene enden skriver jeg 1937. Og helt ytterst til venstre, 2020.

Det holder foreløpig.
Jeg merker at jeg blir rolig når jeg står i rommet og betrakter den nakne, fløtefargede flaten. Trygg.

Dette med den nesten tomme bensintanken er en ren glipp. Den eneste jeg har merket meg så langt. Dersom jeg av en eller annen grunn vil bort herfra i en fei, er jeg avhengig av en påhengsmotor som virker. Jeg kan selvsagt ringe det nummeret som ligger på telefonen, men bestemmer meg for å la det være. Å ringe verten på grunn av noen liter bensin, er slikt som feriegjestene holder på med. Det ligger en Circle K et stykke nord for sentrum. Dit kan jeg dra.

Jeg ror halvveis over fjorden. Det er så vakkert. Så stille. Landskapet på Neset er vilt og forrevent. Bratte lier. Stor skog. Igjen overveldes jeg av dypet som ligger under meg, det er både pirrende og skummelt på samme tid. Som om et slags vrengebilde av meg selv hviler i mørket der nede. Noe med en annen slags vilje og hensikt. Underlagt andre lover.

Påhengsmotoren starter på første forsøk. Jeg passerer de uskjønne industribyggene ved innseilingen til Varangsvik, og kommer til den bukten jeg har sett meg ut fra utsiktsplassen på Neset. Det er en sandstrand her, hvor jeg kan dra båten opp. Bensinstasjonen ligger på den andre siden av riksveien. Når jeg kommer frem, ser jeg at det befinner seg en flytebrygge i skyggene av en mektig svartor. Det ligger en liten rød plastjolle der fra før. Jeg fortøyer båten, og tar med meg den tomme jerrykannen opp gjennom krattet til veikanten. Det er ingen trafikk. Når jeg skrår over den asfalterte veibanen, går døren opp på bensinstasjonen. En ung mann med torskemage og litt for kort t-skjorte balanserer et beger med kaffe og to pølser i brød over parkeringsplassen i retning en ventende trailer. Bildøren står åpen. En liten karamellfarget hund bjeffer nervøst.

Når jeg kommer inn, er det ingen bak disken. Jeg roper inn på bakrommet. Ingen reagerer. Jeg venter. Studerer omslagene på ukeblader og magasiner i hylla. Lukten av stekte og kokte pølser gir meg plutselig vann i munnen.

– Kan jeg hjelpe deg med noe?
Hun står plutselig bak meg med et brett med Cola light i hendene. To grå øyne under en skeivt klippet lugg. Piercing spesial, ekstra pluss. Jeg viser henne jerrykannen. 
– Jeg vil gjerne ha fylt opp denne. Jeg har en liten Evinrude her nede. Den maser litt.
Hun setter brettet fra seg på disken. 
– Har du dårlig tid?
– Nei.
– Kom tilbake om et kvarter. Da er den klar. Du kan betale nå. Det kan hende jeg har stengt når du kommer tilbake, men da står kanna på baksida her.
Jeg betaler, og tar med en wiener i lompe i regnskapet. Sterk sennep. Rå løk. Svimlende godt.

Det går en sti langs veien. Jeg kommer forbi noen sprede hus, men ser ingen i vinduene. Jeg skrår over en parkeringsplass, og er plutselig i Varangsvik sentrum. Et hotell. Et bakeri med servering. Noen butikker, de virker stengte. To unge gutter sykler rundt og rundt det lille torvet. Nede i havna ligger et titalls fritidsbåter og ei fiskeskøyte. Ikke et menneske. Bare måker. De stirrer på meg med gule øyne, og kaster seg skrikende ut over fjorden når jeg kommer for nær.

Jeg krøller sammen pølsepapiret og slikker fingrene rene for sennep.

Det er festet ei søppelkasse til en lyktestolpe litt lenger borte. Når jeg dropper papirkulen i den nesten tomme kassa, blir jeg oppmerksom på et A4-ark som noen har festet til stolpen med en stiftemaskin.

«Har noen sett Julia?»

Julia Romtveit har forsvunnet fra arbeidsplassen sin. Det er nesten en uke siden. På en litt dårlig kopi av et fargefoto, smiler Julia usikkert i retning fjorden. Kanskje et par og førti. Ganske pen. Folk som har sett henne, eller har opplysninger som kan knyttes til forsvinningen, bes ta kontakt med lensmannskontoret. To telefonnummer.

Et tredje er føyd til med kulepenn. Det er nummeret til Vigdis Bråten.