Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 23 (Renate)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 23 (Renate)

I kapittel 23 våkner Renate midt på natten og blir oppmerksom på at noen er inne i villaen.

Estimert lesetid 8min
Fotografi av Ingvar Ambjørnsen
Les det 23. kapitelet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

I kapittel 23 våkner Renate midt på natten og blir oppmerksom på at noen er inne i villaen.

Kapittel 23 (Renate)

Jeg bråvåkner. Klokken på nattbordet viser kvart over to. Jeg vet ikke hva som har vekket meg. En lyd? En drøm? Jeg  blir liggende i mørket og lytte. Bare vinden i trærne. Står opp, og kibber på meg filttøflene. Lar være å tenne lys. Når jeg kommer ut på kjøkkenet, er det som om det går et søkk gjennom huset og landskapet. Som om noe tungt faller til jorden langt, langt borte. Jeg blir stående helt stille på kjøkkengulvet i noen minutter, men det gjentar seg ikke. Bare vinden gjennom trekronene. Jeg går tilbake til soverommet og kler på meg. Så går jeg ut på tunet. Månen er borte, men himmelen er lysere enn fjorden. Jeg kan så vidt skimte landet på den andre siden. Den hvitmalte villaen nede ved brygga tegner seg skarpt bak de sorte granene. Og mens jeg står slik og lar øynene venne seg til mørket, ser jeg det tydelig. En kule av lys som langsomt forflytter seg fra vindu til vindu i annen etasje der nede. Noen fører en lykt fra rom til rom. Ja vel, tenker jeg. Det er vel ikke noe annet enn at Skute har kommet hjem uten at jeg har lagt merke til det. Men hvorfor skulle han liste seg rundt i sitt eget hus med en lommelykt midt på natten? Det stemmer ikke. Jeg synes situasjonen er litt ubehagelig. Ifølge Bjarte er det bare jeg som holder til på Neset for tiden. Dersom dette er et innbrudd, vil det være naturlig å rette blikket mot meg. En slik oppmerksomhet er jeg veldig lite interessert i. Jeg følger derfor skogkanten nedover langs beitet, og er glad for at jeg så ofte har tatt denne veien i dagslys. Det er tungt å ta seg fram, men mot den mørke skogen bak blir jeg usynlig. Av og til stopper jeg opp, men lyset dukker ikke opp igjen. Likevel har jeg en sterk fornemmelse av et annet menneskes nærvær. Jeg tenker at det er sånn de gjør det her oppe. Ungguttene som går og koker av hormoner og uro. De drikker av den hjemmelagde sideren, og så setter de seg i båten om natten, og knekker hytter og tomme hus utover langs fjorden. Hva skulle de ellers finne på? I et glimt ser jeg for meg sigarettpakken fra det tomme huset ved fergeleiet tidligere på dagen. Det overfylte askebegeret. Madrassene på gulvet. Hvem er det egentlig som har tømt det huset? Båret ut møblene og kjøleskapet? Og som bruker det tomme skallet som ly for regn og vind etterpå?

Når jeg kommer ned til porten, tar jeg til høyre. Inn på den stien som fører ned mot brygga. Når jeg når steintrappen, kan jeg se at det ligger en liten båt fortøyd omtrent der Bjarte la til sin den dagen vi kom. Bare et lite skall. Kanskje en Rana. Påhengsmotor.

Jeg vet omtrent ingen verdens ting om Stein Kristian Skute, men det er ikke sånn det ser ut når eieren av Neset vender tilbake til ferievillaen sin. Det er jeg hundre prosent sikker på. 

Jeg trekker inn i skogen. Venter. Det skjer ingen ting. Men den som har tatt seg inn i huset må komme denne veien når han skal tilbake over fjorden. Eller videre utover. Jeg er mer og mer sikker på at dette er et innbrudd av det slaget jeg har forestilt meg. To unge menn. Kanskje bare én. Kjedsomhet. Alkohol. Jeg vil måtte rapportere dette til Bjarte, ellers setter jeg meg selv i et dårlig lys. Jeg har ikke tenkt å gripe inn på noe slags vis. For min del må de gjerne dra av sted med både arvesølvet og gamle tante Edvardas brosje av gull. Jeg vil bare ha litt mer å melde fra om enn et kort glimt av lys i annen etasje.

Men etter en halv time har jeg fått nok. Dette er ikke min sak. Jeg har dessuten ikke sett noen verdens ting. Jeg har sovet i hele natt. Jeg er iskald etter å ha stått i den våte skogen så lenge, og dessuten litt amper. Det er ikke dette jeg har betalt for. Det har jeg tenkt å gi den godeste Bjarte beskjed om. Hvis det skulle forsvinne noe av verdi herfra nå, har han satt meg i en helt idiotisk situasjon. 

Akkurat idet jeg skal ta steget ut på stien igjen, kommer han. Stille som en skygge. Samtidig slår det meg at han går som en mann som har noe her å gjøre. Som ikke gjemmer seg for noen. Samtidig stemmer dette dårlig overens med det faktum at han for litt siden tok seg frem i huset ved hjelp av en lommelykt. Som han nå har slått av. Jeg tenker at dette er en vei han har gått noen ganger før. Og har han tatt med seg noe, må det være av en størrelse som passer i en bukse- eller jakkelomme. Begge hender fri. Han er bare et par meter fra meg i det øyeblikket han passerer, og det eneste jeg kan si helt sikkert er at det ikke er en ungdom jeg har med å gjøre. Min venn i mørket er en godt voksen kar. Samtidig vitner det lette ganglaget hans om en som er i god form. Som er vant til å ta seg fram ute i det fri. 

Han starter ikke påhengsmotoren. Han bruker årene, og ror innover fjorden langs land. Så fort han er ute av syne, tar jeg stien opp i hagen, slik jeg gjorde den dagen jeg kom. Når jeg når flaggstanga, kan jeg se båten som en skygge over den sorte vannflaten. Nå har han satt kursen ut på fjorden. Først midtveis kan jeg høre at han drar i gang den vesle vispen. Men da ser jeg ham ikke lenger. Hører bare den spinkle harkingen fra motoren fortape seg i natten.

Noe egentlig innbrudd kan det imidlertid ikke være snakk om. Hagedøren er intakt. Det finnes ingen spor etter brekkjern eller annet. Lås og listverk er helt. Alle vindusruter hele her nede i første etasje. Når jeg går rundt huset, ser jeg det samme på denne siden. Når jeg går opp trappen til hoveddøren, får jeg en sterk fornemmelse av at jeg vil finne den åpen. Men den er lukket. Og låst.

Så har han vel hatt en nøkkel likevel, tenker jeg, før jeg tar bakkene opp til det huset som nå har stått ulåst i over en time. Midtveis begynner jeg å løpe. Panikken bankende i brystet; jeg får nesten ikke puste.

Alle pengene.
Men når jeg kommer opp, er alt på plass.
Eller?
Jeg straffer meg selv med å telle penger til det lysner av dag.
Aldri mer en manøver som dette.