Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 22 (Renate)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 22 (Renate)

I kapittel 22 lurer Renate på hvordan ektemannen hennes gjennom flere tiår, Erling, har tatt hennes forsvinning.

Estimert lesetid 10min
Fotografi av Ingvar Ambjørnsen
Les det 22. kapitelet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

I kapittel 22 lurer Renate på hvordan ektemannen hennes gjennom flere tiår, Erling, har tatt hennes forsvinning.

Kapittel 22 (Renate)

Neste dag er det oppholdsvær, med sterk vind fra vest. Skyene farer inn over øya fra storhavet utenfor. Som et bevegelig maleri i blygrått, blått og rosa. Den gamle tømmerveien er delvis gjengrodd, her vokser selvplantet bjerk og furu, og langs grøftene ligger brune render med fjorårets geiterams. På begge sider av veien finner jeg teiger der skog av gran og furu har blitt felt; det har skjedd for lenge siden, nå er skogbunnen et kaos av gammel kvist, og løvskog som har skutt opp fra grunnen. Det er så stille. Nesten ikke fugl. Bare gammel gran og furu som vinden danser med oppover i liene.

Jeg går midt i veien, og later som om jeg eier alt dette. Jeg tenker at jeg kunne ha gjort det lettere for Erling. At jeg kunne ha etterlatt et brev. Forresten blir jeg nesten skremt av hvor lite jeg tenker på han jeg har vært gift med i tre tiår. Hvor fort han forsvinner ut av livet mitt. Jeg tygger på dette en stund, før det går opp for meg at han forsvant ut av livet mitt allerede for lenge siden. Likevel produserer jeg indre bilder av ham, der han sitter alene ved kjøkkenbordet i den leiligheten som vi har delt i alle disse årene, eller like alene ute i gatene i Oslo, selv om jeg egentlig godt vet at han er en person som søker seg til andre når noe butter imot. At det er jeg som oppsøker ensomheten under slike forhold.

Det er lenger enn jeg har fått inntrykk av på kartet. Forresten vet jeg ikke helt hvordan jeg kan ha gjort meg opp noen form for inntrykk i det hele tatt. Jeg har ikke peiling på verken målestokk eller annet som har med kartlesing å gjøre. Det spiller ingen rolle. Her finnes bare en eneste vei, og den fører fra Villaen i sør til huset ved sundet i nord. Det er den veien jeg går på nå, og tid har jeg nok av.

Når jeg når frem til nordspissen av øya, ser jeg huset med det samme. Veien faller brått ned gjennom skogen, og der ligger det, helt ute på en pynt, med utsikt til sundet, og skogen på den andre siden. En fuktig vinter har tatt med seg slutten av veien, spredt sand og grus utover stranden, og etterlatt noe som mest likner en steinur der broen har begynt. Her kan ingen komme verken opp eller ned med bil eller annet kjøretøy.

Huset har halvannen etasje, og har en gang vært malt gult. Det går en L-formet veranda langs hele fronten, og den sideveggen som vender mot veien. Jeg ser for meg at det er en eller annen lokal vakt eller oppsynsmann som har holdt til her en gang i godseier Jarmans velmaktsdager. En med ansvar for denne bitte lille flekken på kartet. Hva som nå enn har foregått her. Kanskje har broen vært utrustet med en bom? Nå er den tiden uansett over og forbi. 

Jeg går ut på verandaen og rundt huset. Treverket knaker faretruende under meg, men virker støtt nok. Vindusrutene er intakte, og fulle av havsalt og et fint, rødlig støv. En gardin som vinteren har spunnet. Når jeg går tett på, kan jeg se et nakent rom med to madrasser på gulvet, og ut på et kjøkken på baksiden av huset. En halvåpen dør som noen har sparket hull i. Jeg prøver verandadøra. Låst.

Også inngangsdøren på den andre siden av huset er låst. Nøkkelen henger imidlertid på en spiker under takskjegget. En irret Yale som skrubber i låsen og ikke vil inn. Jeg trekker den ut igjen og stikker den i munnen. Da glir den greit.

En trang gang. En gammel sort regnfrakk henger på veggen. Frakken virker stiv og råtten. På det nakne kjøkkenet lukter det surt av avløp som ikke lenger er i bruk. Jeg ser merker i gulvet etter et kjøleskap, kanskje en vaskemaskin. Skuffer og skap: Tomme. Rester av sukker og kaffe på benken. I stua, de to madrassene. Og en fuktskadet sofa ved den andre veggen. En peis med rester av et bål. På gulvet ved siden av sofaen: Et overfylt askebeger. En tom, sammenkrøllet sigarettpakke. Reval. Et merke jeg ikke kjenner. Tekst på tysk. 

Plutselig får jeg en følelse av at jeg ikke er alene, det varer bare et sekund, så forstår jeg at det er en lyd som uroer meg, en dyp dunking som liksom setter seg i veggene, jeg går til vinduet, og ser et frakteskip komme rundt et utspring og inn i sundet under meg, jeg undres over hvor fort det kjører, og hvor nært land skipet går. Da det har forsvunnet i retning åpent hav, tenker jeg at sånn manøvrerer de lokale. De som kjører her hver dag, eller nesten hver dag, i år etter år. Jeg krøller den stinkende sigarettpakken sammen igjen, og kaster den i bålrestene i peisen. Noen halvt brente pinner, og biter av eggeskall.

Oppe i annen etasje er det to små soverom, og et trangt bad der ingen ting virker, og hvor et dyr har laget et slags reir i sluket i badekaret. Soverommene er helt nakne. Ikke en gang senger.

Av en eller annen grunn får jeg det travelt med å komme meg ut. Det er som om vegger og tak trykker meg sammen.

Utenfor svinner lyset. Klokken er litt over halv syv, og jeg har over en og en halv time foran meg gjennom skogen. Det vil være mørkt før jeg når toppen av bakken.

Men det er fint å gå i mørket; jeg opplever fraværet av lys som beskyttelse. Etter en stund får jeg også tidvis selskap av en halv måne, den lyser noen minutter over grantoppene, før skyene igjen dekker den til, og slik leker vi gjemsel med hverandre, steinen på himmelen og jeg.

Det er dessuten noe med duften av skogen og av havet som minner meg på noe fra min barndom; i korte glimt er jeg tilbake på Tromøya utenfor Arendal; det er en påskeferie, og duft av skog og hav som her, men også den ramme eimen av våt hund, jeg husker ikke lenger hvor den kom fra, men i noen dager og netter var den hunden min aller beste venn, den fulgte meg over alt, og jeg var tolv, kanskje tretten, nå må den ha vært død i flere tiår.  Men her jeg går tvers over øya denne kvelden i mars, synes jeg at jeg hører den løpe i underskogen som den gang, snart til høyre for meg, snart til venstre, tassende i kratt og tørre bregner, snufsende og prustende, og når jeg stopper er det vinden som tar over, kanskje assistert av en rev eller en grevling. Jeg tenker at det kanskje kunne være fint med en hund, jeg tror ikke jeg har tenkt en slik tanke i hele mitt voksne liv, og nå tenker jeg i slike baner for første gang siden den påsken, den våren, men så er det noe som skurrer likevel. Noe om hvor hunden kom fra, eller kanskje hvor den ble av når jeg ikke lenger kunne være dens beste venn, jeg går inn i det hvite rommet i meg selv, og må stå lenge i skogen og lytte til hjertet mitt, og blodet som banker i tinningene, som et ekko av frakteskuta som kjørte nesten helt opp i fjæresteinene.

Hva var det hunden het? Frido? Frodo?

Jeg vil gjerne si til meg selv at det kan være det samme, at det ikke spiller noen rolle, men det gjør jo det, fordi det er en del av min egen fortelling som har blitt borte. En bagatell, riktignok, hvem husker navnet på en fremmed hund man lekte med for nesten et liv siden? Men så er det det at livet jo består av denne tette veven av bagateller og tilfeldigheter, alt det som til sammen utgjør den storslagne hverdagen der ting og mennesker og dyr bærer navn og nummer og farger og vekt. Jeg hører meg selv si at jeg er på vei hjem, at huset i skogkanten er mitt nye hjem, og da kjenner jeg sulten som en knyttet neve i magen, og blir glad fordi akkurat denne sulten er så lett å stille, jeg har poteter og neper og løk.

Men først går jeg bort på den delen av beitet der jeg kan se inn til Varangsvik, som jeg etter bare noen få døgn her ute har lært meg å betrakte som «byen». Sivilisasjonen. Stedet der de andre bor. Det lyser i vinduer oppover i lia over sentrum. Riss av mørke bygg inne i skogen. En perlerad med oransje lys nede i havna. Sorte master som vagger fra side til side. Menneskene på den andre siden er så nære. Og samtidig så langt borte. Det ligger en flere hundre meter dyp fjord mellom dem og meg, og de representerer alt jeg har forlatt og forakter, de er høner og haner som kakler og galer og kykeliky!

I det minste er det sånn jeg tenker denne kvelden i mars 2020.
Litt tåpelig. Litt beruset på meg selv.