Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 21 (Renate)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 21 (Renate)

I kapittel 21 begynner Renate å venne seg til sin nye isolerte tilværelse, om enn med en liten uro.

Estimert lesetid 7min
Fotografi av Ingvar Ambjørnsen
Les det 21. kapitelet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

I kapittel 21 begynner Renate å venne seg til sin nye isolerte tilværelse, om enn med en liten uro.

Kapittel 21 (Renate)

Bjarte Vemork får ikke rett. Jeg begynner ikke å kjede meg. Til min egen overraskelse setter jeg meg selv lett tilbake til tiden før nett og strømmetjenester; jeg sitter på kjøkkenet i skumringstimen, og lytter til dryppingen fra en tett takrenne, det er mildvær, og telen slipper. Slik satt min mormor som jeg husker henne fra barndommen, alene ved kjøkkenbordet idet lyset svant, hun drakk svart kaffe fra skåla, men den kunsten er jeg sannsynligvis for gammel til å lære meg. Men å sitte slik og se vinden stryke gjennom gresset ute på vollen, og skyene som farer over den grå fjorden, får meg til å undres over at jeg ikke har oppsøkt denne stillheten allerede for lenge siden. At jeg har stått i alt ståket så lenge. 

Men alt har sin tid, som det står i den sorte boken, og nå er det slik min tid er på jorden: Jeg står tidlig opp, og ser lyset komme inn fjorden mens jeg spiser brød og drikker kaffe, og senere går jeg ut, og inn i skogen, eller jeg følger jordene ned til fjorden. Og etter bare noen dager merker jeg at jeg tar bakkene lettere, at kroppen min gjør seg til venns med det nye landskapet. Telefonen har jeg funnet plass til i et gammelt skatoll i stua, den ringer uansett ikke, skal ikke ringe, vil bare være en mulig vei ut. Sant å si irriterer den meg, jeg har ikke bedt om den heller, men så tenker jeg på slike ting som sikkerhet og fornuft, og at det er et tegn på profesjonalitet når Bjarte tvinger den på meg.

Og likevel kan jeg ikke la være å undres på hva slags profesjonalitet det her er snakk om. Events og underlige reiser og utflukter, ja vel. Jeg har med vilje ikke stilt flere spørsmål enn jeg har følt har vært nødvendig. Og han har ikke gitt meg mer enn jeg har måttet ha. Når jeg leter etter spor etter han eller dem i det huset de har gitt meg, finner jeg ingen ting. Ingen brev eller dokumenter. Ingen bøker, fotografier eller plater. Bare stabler med Allers fra femti- og sekstitallet. De er strømmetjenesten i det nye livet mitt. Jeg bruker en hel natt på å ordne dem i riktig rekkefølge, og så leser jeg føljetong-fortellinger fra fjerne tider, fra seilskuter og slott og borger, og klinikker i de sveitsiske alper.

Men et kart over Neset finner jeg. Det er håndtegnet, og på sprøtt, gulnet papir. Det er helt klart en person med en kunstnerisk åre som har tegnet det, for både «Villaen» og tømmerrenna med sjøbuer og det hele er sirlig plassert i landskapet. Det samme gjelder gården jeg befinner meg på her oppe i skogkanten. Et tredje bolighus finner jeg også, det er tegnet inn helt i enden av den veien som fører fra Villaen og til den andre siden av øya, der broen i sin tid befant seg. Ifølge kartet er det ikke lange biten over til fastlandet, og det er lett å forstå hvordan en øy har kunnet blitt hetende «Neset» på folkemunne, for den ser ut som en lang finger som peker ut fra fastlandet. En gang i tiden har denne øya faktisk vært et nes. Helt ytterst på «Odden», et fyr, jeg vet at de alle er ubemannet i vår tid.

Men huset ved brofundamentet uroer meg. Ikke mye, men nok til at jeg vil ta en titt på det. Jeg vil bare se det jeg i grunnen allerede vet. At det ikke bor noen der. At det ikke er i bruk. Jeg har absolutt ingen grunn til å tvile på verken Bjarte, eller det firmaet han representerer. Jeg vil bare se det tomme, avlåste huset ved sundet med egne øyne.

Stort annet har jeg jo heller ikke å ta meg til. Jeg har forsøkt å komme i gang med arbeidet, men det er for tidlig. Jeg er for urolig. For ny her, dessuten slår de vonde nyhetene meg halvt i svime hver gang jeg slår på radioen. Jeg har forresten ikke tenkt å plage meg selv med ambisjoner av noe slag på en god stund.

Jeg er nøye med kalenderen. Jeg krysser av den nye dagen med det samme jeg står opp. Kartet finner jeg den 27. mars, og bestemmer meg for å ta turen til huset ved sundet neste dag. Men dagen etter striregner det, og siden det er jeg som er Gud her på Neset akkurat nå, er det lett å utsette og skyve på planer og intensjoner. Jeg tar en titt på løa isteden.

Den er tom. Helt tom. Ikke så mye som en nedrustet harv eller plog. Ikke et strå. Ikke så mye som en enkel sauelort. Det drypper vann ned på betonggulvet gjennom sprekker og hull i taket.

De som har ryddet her har gjort en god jobb, men taket har de ikke brydd seg med. Dette rommet venter ikke noe eller noen. Utedassen er ren og ryddig. En treseter, dessuten. To voksne og et barn. Stabler med aviser fra gulvet og langt opp på veggen.

Når jeg kommer ut på tunet, ser jeg skøyta til Bjarte på vei ut fjorden. Ingen på dekk. Bare det hvitmalte skroget som kløver den nesten koksgrå vannflaten. Regnet som siler ned over mast og bom, der seilene ligger stramt surret, og jeg synes jeg kan høre levenet av alt vannet som dundrer mot taket i styrhuset, der skipperen står alene, slik han også sto der alene den dagen han kom med meg, for det var det han gjorde. Han kom med meg. Brakte meg hit, til et sted jeg aldri før hadde hørt om, men som han, muligens med assistanse fra andre, hadde funnet og vurdert som sikkert.

Plutselig blir jeg slått av en tanke eller en fornemmelse, den kommer helt uforvarende på meg. Jeg vil ikke at han skal dra. Jeg vil at han skal være her, rettere sagt inne i Varangsvik, eller et eller annet sted innenfor rekkevidde.

Det varer bare et sekund eller to, og så skammer jeg meg litt isteden. Jeg som bare vil være i mitt eget.

Dessuten har jeg jo telefonen i skatollet.
Der bare hans nummer er lastet ned.
Eller er det hans nummer? Sa han det? At det var hans?