Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 20 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 20 (Sune)

I kapittel 20 kommer Sune fram til Odden – det gamle nedlagte fyret og leter etter beboeren der.

Estimert lesetid 7min
Les det 20. kapitelet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

I kapittel 20 kommer Sune fram til Odden – det gamle nedlagte fyret og leter etter beboeren der.

Kapittel 20 (Sune)

Odden fyr har for lengst sluttet å blunke til de reisende på sjøen. Bemannet har ikke fyret vært siden slutten av søttitallet, men rundt årtusenårsskiftet ble det satt helt ut av drift. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg bryr meg ikke. Det eneste som spiller noen rolle for meg er at Skute & Co fikk kjøpt hele rasket for en grei pris i 2010. Jeg har hatt gode tider her i perioder jeg har møtt harde kanter andre steder.

Berget er nesten sort her ute. Dype kløfter på kryss og tvers gjør det ufremkommelig. Rent teoretisk kan man nå tørrskodd inn til resten av Neset, men bare med bolter og klatretau. I praksis trenger man båt. Havna er dyp, men det er vrient å legge til. Som på utallige steder oppover norskekysten kreves lokalkunnskap og godt sjømannskap for å komme levende i land.

Klokken er litt over halv åtte. Lett tåke over det mørke havet. Det er som å seile inn i et gammelt sort–hvitt-bilde. Skogen lenger inne er som tegnet med kull.

Vi står på dekket, et par karer fra mannskapet og jeg. Koppen manøvrerer skuta forsiktig opp langs land, og legger henne pent inn mellom skjærene mot den ventende steinbrygga. Det er nesten ikke vind, men sterk strøm her ute. Bagasjen min er pakket, den henger i kurven to meter over ripa. Han som skal vinsje den inn, må også ha en viss begavelse og god trening. Jeg har ikke sett ham før, det er bare guttungen. Men det virker som han vet hva han gjør.

Det bør helst jeg vite også. Hun som bestemmer har ikke tenkt å legge til. Det er høyvann, og når hun legger «Narhval» i rett posisjon, kan jeg hoppe i land når jeg står på ripa. Jeg går opp og gjør meg klar.

Det går ikke på første forsøk, det går ikke på andre heller, men den tredje gangen lander jeg fint på de grovt tilhuggede steinkvadratene.
Mannen ved vinsjen gjør to forsøk til før han lykkes.
Jeg løper bort og frigjør kurven. Sender kroken ut over sjøen, mens Koppen setter full fart bakover. Jeg kan se det bleke ansiktet hennes bak glasset i styrhuset.
Vi vinker ikke.
Det skal ikke vinkes i havna på Odden fyr.
Selv guttungen ved vinsjen har fått med seg det.

Fra brygga og opp til Første Hvile, er det femogsøtti trinn. Så toognitti til Annen Hvile. Derfra og opp er det lett. En bratt, men kort bakke opp til toppen, der selve fyret ligger. Det er ikke høyt. Man trengte ikke å bygge i høyden her oppe på den sorte klippen. En tønneformet bygning i to etasjer ligger litt inne på platået. Det er min jobb å male den. Jeg har bare fått med meg sekken denne første turen, men snur og går ned igjen med det samme. Når det er pent vær som nå, er det dårlig politikk å utsette noe som helst her ute. Man lærer fort av egne feil, og hører mye stygt om andres.

Når jeg har hentet de to bagene også, legger jeg meg rett ut i lyngen og hviler ryggrad og muskler. Her og der sprekker skylaget over meg opp, og søyler av sollys faller skrått mot det grå havet under. Syv, åtte måker henger på stive vinger over avgrunnen der landet slutter, men ingen skrik. Bare vinden som jamrer i stålvaierne som holder fyret fast til berget.

Husene ligger lenger inn på platået. Et søkk i landskapet gir god ly til et uskjønt våningshus, og et uthus. Begge kledd med grå eternittplater, herjet av vær og vind i årtier. Da Stein kjøpte stedet, forsøkte han å leie ut til turister med spesielle interesser, men selv de mest iherdige tyskerne måtte melde pass. Det ble for tungvint. Ikke en gang mulig å sette ned et helikopter.

Jeg tar stien mellom steinryggene. Hardtrampet jord omkranset av lyng og dødt gress. Husene virker forlatte. Det ryker ikke av pipa. Etter at fyrvokterne trakk seg tilbake bodde det en gammel fisker her i et drøyt tiår. Så ble alt stående tomt til Stein Kristian og folkene hans fattet interesse for stedet. De satte opp solpanel på taket, og den store tanken for regnvann i skråningen bak uthuset. Den kunstige dammen nedenfor platået har Bjarte og Erik sørget for. En blanding av velvillig natur, og menneskelig vilje og blodslit.

Jeg setter fra meg sekken på den hellelagte plassen foran huset, og tar de to trinnene opp til inngangsdøren. Stanken slår mot meg med en gang jeg åpner den. Råtten mat. Møkka til Byde. Søppelposene står langs veggen i gangen. Inne på kjøkkenet står oppvasken stablet opp i tårn og risikable konstruksjoner. Inne i stua ser det ut som etter en politirazzia, men lukter litt verre. Ingen Byde å se noe sted. En plutselig, frigjørende tanke: Smertene har blitt uutholdelige. Han har gått på sjøen. Han har faen meg tatt livet av seg. Oppe i annen etasje er det strøkent både på kontoret og i de to små soverommene. Han har ikke klart trappen de siste ukene. Så slipper jeg unna med å grave ut første. Det er da noe.

Jeg går ut.
Det har begynt å blåse opp.

Når jeg runder hushjørnet for å sjekke uthuset, står jeg plutselig ansikt til ansikt med ham. Han har klippet av seg håret, men latt skjegget gro. Øynene er blasse, med en usunn gulfarge i det som burde ha vært hvitt. Han er kledd i en gammel sort regnfrakk, men er uten skjorte og trøye under. Huden er blålig, med røde utslett eller insektbitt. Når han åpner munnen, lukter det død tannlege og garva grevling. Hva faen er det Skute & Co tenker på? Mannen skulle vært under tilsyn.

-Velkommen til gards, gutten min! sier Byde, og rykker to skritt tilbake. 
– Jeg tror vi skal holde litt avstand den første tida. Bare sånn for sikkerhets skyld. 
Så ler han skrallende, og jeg kjenner en fin dusj av spytt i ansiktet mitt, fra haka, og helt opp til hårfestet.