Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 2 (Renate)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 2 (Renate)
Estimert lesetid 4min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 2 av Ingvar Ambjørnsen

Kråkene aker på taket til blikkenslageren tvers over gaten. De er to. Elskere eller kompiser, general eller menig? Jeg vet ikke. De er like sorte og grå uansett rang eller kjønn. De sitter oppe på mønet og ser hver til sin kant. Så tar den ene skrittet ut på den speilglatte takflaten. Aker med baksende vinger ned til takrennen og snøsperren. Flakser tilbake. Så den neste. Om og om igjen. Dette har de glede av. Eller de tar det på alvor. Det er ikke godt å si. Ikke spiller det noen rolle heller.

Jeg skal snart ake ned til en slags sperre, jeg også. Heller ikke det spiller noen særlig rolle. Man bakser litt med vingene, og så er man nede. I det minste er det sånn jeg tenker meg det. At dette skal gå ganske greit.

I det minste er det sånn jeg tenker meg det. At dette skal gå ganske greit.

Erling og kompisene har fått løfte om et fly hjem en eller annen gang i kveld. På den annen side: Et slikt løfte fikk de i går kveld også.

Det mørkner raskt. Kråkene tar til vingene, og forsvinner over takene i retning Ullevål. Jeg har lest et sted at de overnatter sammen i store kolonier på denne tiden av året. Og flyr hver til sitt når dagslyset kommer. Av en eller annen grunn gjør dette meg nedstemt. Trær fulle av sovende kråker. Dette indre bildet revner når mobilen begynner å vibrere i lommen. Skjult nummer.
– Det er Renate, sier jeg.
– Jeg er på plass. Det var mindre trafikk enn ventet.
– Jeg fikk beskjed om å være klar klokken syv. Den er ikke mer enn ti over halv
– Jeg venter.

Så er han borte. Ubestemmelig alder. Ikke ung. Ikke gammel. Han virker helt avslappet. Kanskje likegyldig.

Speilbildet mitt vokser seg klarere i vindusglasset ettersom mørket blir tettere. Hvor avslappet er jeg selv? Jeg putter telefonen i sidelommen på kakibuksen, og senker skuldrene. De har vært høyt oppe en stund uten at jeg har merket det. Jeg går fra rom til rom. Alt ryddet og rent. Inne på soverommet til Erling står vinduet til bakgården åpent. Gardinen som et fylt seil inn over den oppredde sengen. Jeg lukker vinduet. Jeg tenker at det er det siste jeg gjør her hjemme. Lukker vinduet på Erlings soverom.

Så går jeg ut i gangen og tar på meg ytterjakken. Griper den ferdig pakkede reisevesken, og låser etter meg.
I trappen treffer jeg ingen.
Det regner. Gatebelysningen får det til å skinne i den våte brosteinen. Han blunker to korte med frontlyktene.

Idet jeg skal til å åpne døren, får jeg en melding.
«Boarding.»
Jeg svarer. «Fly pent.»
Så setter jeg meg inn.
Femogførti pluss. Kort skjegg, kanskje bare ubarbert. Halvlangt hår. Det er noe med øynene hans.
– Du må ta av deg jakka. Det er et stykke å kjøre. Sleng den og bagen baki.
Jeg gjør som han sier.

Når jeg får spent på meg beltet, vil jeg automatisk håndhilse, men han rister på hodet. Jeg merker at jeg rødmer. Det lukter skog i bilen. Granbar. Kvae.
Jeg gir ham navnet mitt.
Han beholder sitt for seg selv.
– Jeg vet ikke helt hva Vemork har fortalt deg, sier jeg.
– Ikke tenk på det.

Så da gjør jeg ikke det. Jeg tenker i stedet at snart sitter Erling der oppe over meg et sted. I en tube av metall. Ti tusen meter over jorden. Mens jeg feier forbi Eidsvoll og videre med en fremmed mann som ikke en gang har brydd seg med å gi fra seg et falskt navn. Og som ikke later til å være interessert i verken meg eller mitt. Det er ålreit. Det var ikke sånn jeg hadde tenkt at dette skulle bli, men det er greit nok. Han er en mann det er lett å tie sammen med.