Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 18 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 18 (Sune)

I kapittel 18 er Sune rystet av drapet på Jovans hund, og finner skuta som skal ta ham ut til Odden – et gammel nedlagt fyr.

Estimert lesetid 7min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 18 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 18. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

I kapittel 18 er Sune rystet av drapet på Jovans hund, og finner skuta som skal ta ham ut til Odden – et gammel nedlagt fyr.

Kapittel 18 (Sune)

De bestemmer seg for å la båten ligge, og kjøre hjem i bilen. De slipper meg av på torvet, og vi blir stående og prate litt etter at jeg har lempet ut alt mitt.

Det hersker en ubehagelig stemning. Først Julia som forsvinner. Nå dette. Jeg merker at de ikke tror meg når jeg sier at jeg ikke har snakket med Jovan om saken. På den annen side tror de alltid at jeg skjuler noe, eller holder informasjon tilbake. Bjarte har det også på det viset. Helt uten grunn er det heller ikke. Jeg deler ikke ut mer enn jeg må. Min erfaring er at det er en klok politikk.

Erik spør om Jovan kan ha kommet på kant med en eller flere av gutta på huset. Han tar han opp mye plass som altmuligmann og en del av systemet. Særlig fintfølende er han heller ikke. Disse Balkan-karene er ikke det. Så er det også det at han som tidligere flyktning sitter trygt på stolen, mens disse unge mennene ikke gjør det. Den gang han og de andre bosnierne kom halsende fra sin krig, ble de stort sett tatt imot med åpne armer. Nå er forholdene annerledes. Noen englebasser er heller ikke disse unge mennene fra Afghanistan og Somalia. Enkelte av dem har stygge riper og sår som ingen kan se. Noen få er tikkende bomber. Julia og Jovan kan ha gått inn i et minefelt uten å ane det.

Maria sier at verken hun eller andre i administrasjonen har merket noe til slikt. Men jeg tenker: Hvordan skulle dere ha fått med dere noe sånt, etter at beboerne nå har blitt mer eller mindre overlatt til seg selv? Særlig hvis noen har interesse av å holde dere utenfor? Overalt finnes hemmelige systemer og tråder, paranoid ære og pålagt taushet.
Det sier jeg.
Hun rister på hodet. – Jovan Milankovic er en populær mann blant de unge guttene, Sune. Mange ser på ham som en slags onkelskikkelse. De trener sammen med ham. Hjelper ham på verkstedet.
– Ja, det er fint det, sier jeg. – Hvem trenger ikke en onkel når det butter litt med oppholdstillatelsen? Jeg må uansett gå nå.
Jeg tar på meg sekken. Griper de to store bagene.
– Faen heller, jeg hjelper deg bort, sier Erik.
– Det går bra, sier jeg.
Så har jeg Maria rundt halsen. – Pass på deg selv da, Sune!
Det skal jeg nok, tenker jeg. Det er strengt tatt det eneste jeg har holdt på med de siste femten årene.

«Narhval» ligger der hun pleier å ligge. Helt ytterst på kaia ved den gamle siloen. Jeg følger det rustne jernbanesporet i betongen. Det gamle frakteskipet er godt lastet, hun ligger dypt i vannet. En lyskaster er tent under styrhuset, men det er ingen å se på dekk. Hva som skjer i styrhuset er umulig å få med seg på grunn av det skarpe lyset. Ingen å se, men noen ser meg. Det føler jeg på meg. Ikke underlig. Det er bare meg de venter på nå. Avgangen er litt utenom skjema, men det er ingen som bryr seg. Særlig ikke nå når den usynlige jegeren jager rundt oss, og sheriffen har fulgt den nye politireformen ut av byen.

Hun sitter på lasteluka og røyker. Randi «Koppen» Kopperud. Da maktkampen la seg etter at Eilertsen omsider tok kvelden etter mange års nærkamp med kreft i alle former og organer, var det Koppen som arvet skipperlua med den blanke skyggen.

– Vel møtt, Sune! Hun reiser seg, og knipser sneipen i fjorden.
– Hei. Jeg langer sekken og bagene over til henne. Et par unge karer som jeg aldri har sett før dukker opp fra ingen ting, og jeg hjelper dem med trossene. Det er en ny generasjon her nå, på den gamle rustholken til Stein Kristian. De betrakter meg med sky blikk, og snakker utelukkende med enkeltord.

Koppen og jeg går i byssa og henter oss kaffe og en brødblings. Jeg merker at alt går på skinner rundt oss. Det er ikke hvem som helst som får hyre her.
– Trivelig å se deg igjen, sier Koppen. Som Erik Dekker har også hun en gulltann å by på hver gang hun smiler.
– Likeså, sier jeg.
Vi er litt blyge når det er lenge siden sist, og vi fremdeles har klærne på.
– Da var det Odden for deg en stund?
– Ja, sier jeg.
– Vi går ikke inn der før dagslyset kommer, sier hun. – Du rekker en blund.
– Er det noen sjanse for at du kan ta med deg Byde med det samme? spør jeg.
– Dessverre. Gerda sier at han ikke kan flyttes før tidligst i neste uke. Tidligst, altså. Dersom skivene i ryggsøylen faller på plass på naturlig vis.
– Og hvis jeg har skikkelig uflaks?
– Da blir det deg og Byde til evig tid, sier Koppen. – Men viruset har du i det minste bak deg. Eller? Jeg hører du har vært i hovedstaden.
– Jeg vet ikke, sier jeg. – Jeg var ikke ute av bilen, men jeg hadde med en turist med fast adresse der.
Hun nikker. – Byde er i det minste frisk, dersom man ser bort fra ryggen og humøret. Om en fjorten dagers tid er du klarert, du også.
– Og dere? Mannskapet?
Hun heiser på skuldrene. – Ser bra ut. Ingen har så langt hatt symptomer av noe slag. Vi får uansett ikke gå helt ut til Paradiset. All last går til Skjæret for øyeblikket.
– Jeg har hørt det, sier jeg.

Hun går opp på brua. Jeg ruller en røyk og slår en sleng på dekk.
Oppe på Asylet står det samme lysrøret og blunker som kvelden før.
Gamle Narhval bærer oss hurtig bort fra Det Nye Uvirkelige Norge.
Snart har alle lys forsvunnet.