Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 17 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 17 (Sune)

I kapittel 17 gjør Sune og Erik et makabert funn.

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 17 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 17. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

I dette 17. kapitlet gjør Sune og Erik et makabert funn.

Kapittel 17 (Sune)

Varangsvik sentrum ligger øde. Ikke et menneske. En katt sitter på et fortau og vasker seg. Det lyser fra vinduene i husrekkene vi passerer. Klokken er ti over halv elleve. TV-tid. Vi kjører forbi hotellet, og inn i skogen, der de lange bakkene opp mot Asylet begynner.

Erik sier: – Hun har gått av vakt klokka ti. Så har hun tatt stien ned gjennom skogen. Det må ha skjedd noe der.
Det har ikke vært verre enn at hun har klart å gå opp til parkeringsplassen, tenker jeg, men sier det ikke.
Hvorfor har hun ikke fortsatt ned til torget og brygga, der hun har båten?

Midtveis opp i lia, møter vi en bil på vei ned.
– Se om du kan få med deg farge og merke, sier Erik.
Jeg ser bare at doningen er lys i lakken. – Jeg kan ikke bil.
– Det gjør ikke noe. Det var Vigdis Bråten.
Hun er bestyrer der oppe. Såpass er jeg informert om forholdene på dette stedet.

Parkeringsplassen foran de dystre bygningene er nesten tom. Bare tre biler ved siden av hverandre borte ved inngangsdøren på avdeling B. To av beboerne står og røyker utenfor A. En ung gutt og en eldre kvinne. Treningstøy og joggesko. Den internasjonale flyktningebunaden.

Erik parkerer så langt bort fra dem som mulig. I skyggen av den gamle transformatoren, der stien begynner.

Maria kommer ut av skogen før vi er ute av bilen. Hun virker rolig nå, men hun er i sitt eget. Hun går rundt bilen og åpner bagasjerommet, der alt mitt allerede er på plass. Sekken. Kassene med utstyr.
Erik ser på meg, jeg rister på hodet.
Hun smeller bagasjelokket på plass, og kommer tilbake med en tung skiftenøkkel. – Kom!

Erik finner frem den store stavlykta igjen. Lyser inn i skogen. – Kanskje du kan gi oss en slags pekepinn på hva slags ekspedisjon dette er?
Maria rister på hodet. – Det er helt jævlig. Jeg har ikke sett noe sånt noen gang. Vi må slå i hjel et eller annet. Du. Eller Sune. Jeg kan ikke. Når ikke opp heller.

Hun gir meg skiftenøkkelen. Erik går foran med lykta. Jeg sist.
– Det er nede ved bekken, sier Maria. – Der veien tar av innover i skogen.
Feil, tenker jeg. Der veien fører inn til Jovans og Julias hus.
Når vi kommer ned, stopper Maria oss. – Hysj!
Først hører jeg bare klukkingen i bekken. Så en slags hes ralling.
Maria sier til Erik: – Der! I furua, der nede.
Når han retter lysstrålen i den retningen hun peker, sveiper han over overkroppen hennes i et kort sekund, og jeg ser at skulderen på allværsjakken hennes er full av blod.
– Jeg gikk i min egne tanker, sier hun. – Så plutselig … Å, fy faen!
Erik: – Men i helvete! Hva er det der for noe?

Vi går forsiktig nærmere. Rallingen blir tydeligere. En slags urkraft som bobler og koker ute i ei myr, tenker jeg. Jeg er vant til å tenke i slike bilder. De dukker opp når man har vært lenge aleine ute i tråkket.

Det vi ser, likner litt på et digert fenalår som noen har heist opp i et gammelt furutre. Greinen det henger på strekker seg over stien, og kjøttstykket pendler sakte frem og tilbake i vinden. Når vi kommer nær nok, kan vi se at fenalåret har pels, og at blodet drypper i fine sveip over stien og skogbunnen. Lyden vi hører er halvt levret blod som bobler langt nede i et pusterør som langsomt gror igjen.

– Det er Radek, sier jeg. – Bikkja til Jovan.
– Å fy for helvete, sier Erik. – De har hugget av ham begge forbeina. Han henger i høyre bakbein.
– Det er liv i ham, sier Maria. – Det er ikke mulig, men det er liv i ham. Kan vi skjære ham ned?
– Nei, sier jeg.
– Jeg skjønner ingen ting, sier Erik. – Dette er jo bare en eneste jævla kjøttklump!
– Du ser ikke hodet fordi de har flådd ham, sier jeg. – De har dratt skinnet … Jeg prøver å nå opp med skiftenøkkelen, men han henger for høyt.
– Sett deg på ryggen min, sier Erik. – Jeg er enig med deg. Vi lar ham henge. Men ikke i live.

Erik er sterk. Han holder beina mine i en lås av muskler når jeg får svingt meg opp på ryggen hans. Jeg setter inn et svingslag, men bommer. Vi holder på å gå overende. Neste gang treffer jeg så blodet spruter. Og en gang til. Og enda en. Det knaser i bein og brusk. Underkjeven blir hengende som en tannbeslått sigd under det klissvåte bikkjeskinnet. Erik slipper meg ned, og går bort til bekken og spyr. Vasker seg, og spyr igjen.
– Kom! hvisker Maria. – La oss komme oss vekk herfra. Sikker på at vi ikke skal skjære ham ned, og fjerne ham?
– Sikker, sier jeg. – Det er noen som snakker med hverandre her nå, og den samtalen vil jeg helst ikke være en del av.