Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 16 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 16 (Sune)

I kapittel 16 er Sune sammen med Erik når de får beskjed om at noe dramatisk har skjedd ved Asylet.

Estimert lesetid 5min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 16 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 16. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

I dette 16. kapitlet er Sune sammen med Erik når de får beskjed om at noe dramatisk har skjedd ved Asylet.

Kapittel 16 (Sune)

Når vi kommer ut, begynner det å pipe i telefonen til Erik. Det er ikke dekning inne i fjellet. Jeg ser ansiktet hans i det blå lyset fra displayet. Han virker plaget. Erik Dekker er en mann som vanligvis har mange jern i ilden. Og nå når ingen ting lenger er slik det pleier å være, er det veldig mange som vender oppmerksomheten sin i hans retning.

Det er ikke helt uten grunn at enkelte kaller ham «Majoren». Det er han som har oversikten over alt som er utenfor systemet langs denne delen av kysten. Han tråkker rundt i småskogen, mens han tar et par telefoner. Han sier ikke stort. Han lar de andre snakke.

Etterpå går vi tilbake til bilen.
Vi kjører en stund i taushet. Så sier han: – Hvorfor vil Stein Kristian ha Byde på Odden?
– Jeg vet ikke. Men det er jo ikke godt å ha ham sammen med andre heller.
Vi ler.

Jeg sier: – Men nå blir Odden min en stund. Det er bonusen for kjørejobben.
– Bra bonus for en som tåler seg selv over tid, Sune. Det er forresten mange av dere her i dette forunderlige landet. Det bor folk på de underligste steder. Sta jævler. Jeg trodde det ikke før jeg så det selv. Tenk på Sverige. Der bor det omtrent ikke folk nord for Stockholm. Og forresten: Hva er det de tenker på der borte nå om dagen? Livet går videre som om ingen ting har skjedd. Restaurantene og barene er fulle av folk. Mens dødstallene stiger dag for dag.
– De tenker annerledes enn oss, sier jeg. – Det er nesten alltid sånn med svenskene.
– Jeg hører dere sier det. Jeg har ingen erfaring med dem. Sune er et svensk navn, ikke sant?
– Ja, sier jeg. – Men jeg føler meg mer som en finne.
– Jeg trodde du skulle si same, sier Erik, og smiler. – Og bare vent. Når Nord-Norge våkner skal makta i sør få litt å stri med. De kommer til å kjøre sitt eget løp der oppe etter hvert. Det er ikke så vanskelig å spå. Det er store områder, og øysamfunn som ikke har svineriet i det hele tatt. De kommer ikke til å ønske inspektørene fra pestgryta i sør velkommen.
– Kanskje ikke. Men hva tenker du?
– Framover nå?
– Ja.
– Jeg tenker at det vi har sett til nå er en forsiktig begynnelse. At hele den verden vi kjenner vil sprekke opp. Jeg tror ikke det vil være noen bro tilbake til det gamle når dette en dag er over. Og det er lenge til. År. Ikke måneder, men år.

Jeg tier, og tenker at det raker meg ikke. Jeg har tatt mine egne veier og valg så lenge at jeg ser alt på avstand. Det plaget meg å sitte inne i en blikkboks med dette kvinnfolket fra Oslo til Åndalsnes. Pustet hun pesten på meg, var det uflaks, men heller ikke mer. Jeg er ikke redd for å dø. Jeg har fått prøvd ut den påstanden før et par ganger. Den holder vann. Når jeg kommer til Odden en gang utpå morgensiden, er jeg i realiteten utenfor verden. Det er dit jeg har søkt meg fra jeg var i tenårene. Det er den driften jeg har måttet betale for like lenge. Jeg skylder ingen noe som helst.

Med det samme vi kommer ut av skogen og opp på riksveien, ringer telefonen til Erik. Det er Maria. Hun gråter. Ordene går i ball for henne.
– Ta det rolig, sier Erik. – Hvor er du?
Bråk. Forstyrrelser.
– … øverst på stien. Nesten på parkeringsplassen.
– Parkeringsplassen på Asylet?
– Ja.
– Ok. Hva er det som har hendt?
– …. ikke forklare det … telefonen. Du må komme hit!
– Vi er på vei. Sune og jeg er på vei. Er du alene?
– Hva?
– Er du alene? Kan du ta kontakt med noen til vi kommer?
– Jeg … Jeg holder meg skjult. Jeg tror det er best … Jeg holder øye med parkeringsplassen, og kommer frem når jeg ser at dere er der.

Hun bryter forbindelsen.
Erik ringer øyeblikkelig hjem, der ei tenåringsjente har lovet å ta seg av ungene til han eller Maria kommer hjem.
Der er alt i orden.

Jeg sier ikke noe. Det er ikke noe å si. Jeg sitter med de samme spørsmålene som Erik, og svarene befinner seg et sted i mørket utenfor Asylet.
Bilen går ikke fortere.