Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 15 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 15 (Sune)

I kapittel 15 møter Sune en gammel kjenning, Erik, som viser ham ett av sine sikre gjemmesteder.

Estimert lesetid 8min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 15 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 15. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

I dette 15. kapitlet møter Sune en gammel kjenning, Erik, som viser ham ett av sine sikre gjemmesteder.

Kapittel 15 (Sune)

Dagen etter får jeg grønt lys fra Bjarte. Beskjed om å holde meg klar ved midnatt. Det blir litt hektisk. Erik har ikke gjort alle leksene sine, og nå må flere ting ordnes samtidig. En glipp. Han er en pertentlig fyr, og ikke vant til slikt. Det er det samme for meg. Etter å ha vært privatsjåfør for Husum Dahl kan jeg strengt tatt dra hvor jeg vil.

I kveldingen er det meste klart.
Det er bare markens grøde som gjenstår.
Erik tar av fra riksveien, og svinger inn på en tømmervei. Noen kilometer kjører vi langs bredden av et stort vann, så videre opp slake bakker, nesten til tregrensen.

Plutselig snur han seg mot meg. – Og du snakket altså ikke med ham om Julia?
– Nei.
Han knegger i mørket. – Det er jo faen meg helt surrealistsk!
– Hva mener du med det?
– Det jeg mener, er at du har en kompis som nettopp har meldt dama si savna. Ikke sant? Du har fått med deg det? Det ser til og med ut til at noen har tatt henne med seg mot hennes vilje. Kanskje hun ligger i bunnen av en brønn et eller annet sted. Kanskje holder de på å herje med henne akkurat nå. Så går du på besøk til denne kompisen, ikke sant? Sune banker på døra til Jovan. Gutta spretter en øl eller to, og så snakker dere om … Om hva da, egentlig? Ja, jeg er jo klar over at du var der for å hente ei pumpe som har har reparert for oss. Så dere snakka kanskje om den da? Eller om pumper sånn rent generelt? Hehe, fy faen!

– Jeg sa selvsagt at jeg visste hva som hadde skjedd, sier jeg. – Og at det hadde vært folk på verkstedet hans.
– Å, du gjorde det? Det var neimen ikke verst. Vet du hva? Du er helt utrolig! Ryktene når ikke virkeligheten til knærne en gang!
– Du var ikke med, sier jeg. Ringeklokken var demontert. Da jeg banket på, reiv bikkja nesten huset ned. Han reiste seg ikke fra stolen en gang.
– Og da du kom inn?
Jeg tenker meg om. Lenge. – Han har sett noe, sier jeg til slutt. – Han har sett noe som har ødelagt et eller annet i ham.
–Sikker?
Jeg nikker. – Sikker.
– Ja, men dette vet vi jo egentlig fra før, Sune!
– Nei. Dette har ingen ting med gamledager å gjøre. Dette handler om noe som har skjedd nå. Så det som er mest interessant, er ikke hva jeg lot være å si.
– Ok. Jeg skjønner.
– Dessuten er han ikke min kompis, sier jeg. – Ingen er det.
– Det skal jeg merke meg, sier Erik, som har tankene et helt annet sted. Han kjører opp en bratt bakke, og kommer inn i et steinbrudd. Det er lenge siden det har vært drift her. Kanskje flere tiår. Bruddflatene i fjellet er farget av lav og mose, og skogen angriper fra alle kanter. De rustne restene av en bulldoser står halvt nedsunket i grusen, som et brunt skjelett fra tiden før menneskene. Helt inn mot fjellveggen: Ei utbrent brakke med et rognekratt opp gjennom restene av gulvet.

Jeg liker steder som dette. Tenker forfall. Overgivelse. Oppløsning. Jeg går ut av bilen og tenner en røyk. Det lukter skog og støv, og kanskje maskinolje. Et svakt måneskinn slipper gjennom det lette skylaget.

Erik tenner en stavlykt. – Kom!
Inngangen er et godt stykke inne i skogen. Fjellet danner en naturlig korridor som er tjue–tretti meter dyp, og i bunnen av kløfta befinner det seg en massiv betongvegg. I veggen en rusten ståldør. Det er ikke gjort noe forsøk på å dekke den til.

– Det er ingen som kommer hit uten at jeg vil det, sier Erik, som om han har lest tankene mine. – Og du er den første som blir med meg inn i fjellet, dersom jeg ser bort fra de som har noe her å gjøre. Jeg bare nevner det. Sånn fra en ikke-kompis til en annen.

Det er to låser. Det tar tid. Men etter noen minutter svinger den tunge døren innover i mørket, og vi følger etter i lyset fra lykten. Jeg holder den mens Erik lukker og låser bak oss.
Så tenner han taklyset.

Jeg hadde ventet rått tilhuggede fjellvegger med fukt og hengende flaggermus, men alt er grå, ubehandlet betong. Tørt og fint. Lyset består av en kabel som henger i taket innover i fjellet, men en lyspære i et metalbur for hver femtende meter, eller så. Til høyre for døren er det et kontor med vindu ut mot korridoren. Et slags vaktrom.

Vi går inn dit. Alt er rent og enkelt. Et skrivebord under vinduet mot korridoren. To lenestoler og et settbord i et hjørne. Hyller med permer og pappesker. Et kart over anlegget på den ene kortveggen. Det er mye større enn jeg kunne ha drømt om.
Erik tenner lysrørene i taket. Hardt, hvitt lys.
Jeg studerer kartet. Det viser tre sett korridorer, alle ulike, jeg gjetter på tre etasjer.

Erik, som nå tydeligvis har blitt fortrolig med å lese tankene mine, nikker.
– Ja. Tre etasjer. Men den under oss er bare delvis i bruk. Det er der nede vannet befinner seg. Det er selvfølgelig mye her som vi ikke bruker. Det aller meste, faktisk. Det er rom så store som gymsaler. Og andre som kan innredes som trivelige oppholdsrom. Dasser og dusjer funker ikke. Men vi har altså kjelleren. Og plenty fiksere. Vi leter ikke etter akademikere.
– Hvor lenge har dere hatt det?
– Fra april 2016. Da hadde det stått tomt i tjue år. Sivilforsvaret trakk seg ut i nittiseks. For upraktisk. Over hele landet finnes steder som dette. I alle andre land også. Hele Europa er som en diger sveitserost. Gammelt og nytt. Fra oldtiden til atomalderen. I alle byer av en viss størrelse, ligger under-byer i etasje etter etasje under hverandre.
– Hent sakene, sier jeg. – Jeg vet alt det der.
Tenker: Vet veldig mye mer enn deg når det gjelder dette landet.
Han ler. – Kom her, Sune! Du som skal være så lenge alene borte på Odden. Det er plass nok i båten.

Jeg følger etter han nedover korridoren, til vi kommer til et stort midtrom, der fire sidekorridorer fører i ulike retninger videre inn i fjellet. I et åpent lagerrom er det slått opp hyller fra gulv til tak, alle dekket av bøker og tidsskrifter.

Han slår på lyset. Det må være ti tusen bind eller mer. Kanskje tjue.
– Etter at folk begynte å kaste bøker på totusentallet. Men det meste kommer fra de overfylte kjellerne på bibliotekene rundt om. Siden vi har betydelig mer plass enn vi trenger … Det er i grunnen bare snakk om å gidde å hanke det inn. Vi har klær også, selvfølgelig. Bare si fra dersom det er noe du trenger. Vi har alt fra badebukser til ubrukte italienske dresser og russiske paradeuniformer. Eller hva med en Telemarksbunad? En slik ville jeg gjerne ha sett deg i, Sune! For eksempel på søttende mai. Ja, selvfølgelig ikke den som kommer i neste måned, eller til neste år. Men astrofysikerne snakker jo faktisk om at det er mulig å dra tilbake til fortiden. Nittensøtti, kanskje? Det var da Miles slapp Bitches Brew.

Han går. Lyden av skrittene hans nedover korridoren. Så rasling med nøkler.

Bøker, ja. Sist jeg var på Odden var det dårlig med litteratur der, og det er ingen grunn til å tro at Byde har endret noe særlig på akkurat den saken. Jeg går langs hyllene. Her finnes ikke noe system av noe slag. Et kaos av skjønnlitteratur og fagbøker, reiseskildringer og lyrikk. Jeg drømmer meg bort. Plukker ut en bok, og blir stående å bla i den. Setter den tilbake. Jeg bestemmer meg for å beholde ti. Valget er selvsagt umulig, men jeg bestemmer meg uansett for å beholde ti.
Det er bare en lek.
Tar jeg elleve eller ni, går verden under.