Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 14 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 14 (Sune)

I dette kapittelet blir Sune møtt av en rasende kamphund og en mann hvis kone har forsvunnet.

Estimert lesetid 7min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 14 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 14. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

I dette kapittelet blir Sune møtt av en rasende kamphund og en mann hvis kone har forsvunnet.

Kapittel 14 (Sune)

Regnet har blitt tettere når jeg kommer opp på parkeringsplassen igjen. En uvant tanke: Hadde jeg hatt en mobil, kunne jeg ha ringt Bjarte eller Erik. Men slikt har jeg bare når Bjarte tvinger meg. Et øyeblikk vurderer jeg å gå inn på avdelingen og låne Marias, men jeg lar det være. I stedet slår jeg inn på stien gjennom skogen der vi kom for litt siden, og følger den ned til grusveien som fører videre innover i skogen.

Etter et par hundre meter kan jeg se den hvitmalte funkisvillaen inne mellom furustammene på venstre side. I oppkjørselen står en slitt varebil og en sementblander. En trillebår ligger veltet ved trappen. Spader. Et spett. Jeg går opp de tre trinnene og ringer på, men så ser jeg at ledningen er kappet. Jeg banker på i stedet, og i det samme river bikkja stillheten i filler; jeg kjenner hjertet hoppe i brystet. Raslende klør over flisene i hallen innenfor, så hører jeg den kaste seg mot døren.

Ingen åpner.

Jeg går rundt huset, til den skiferbelagte plattingen med utsikt over fjorden. Det er tent et enkelt utelys over døren, men bak de store glassrutene ligger rommene i mørke. Ingen lys tent inne. Hunden holder et helvete, og nå kommer den farende, den sklir på et teppe, går halvt overende, så begynner den å hoppe med forlabbene klaskende mot glassdøren. Det er en sånn gangster-rase som var pop i visse miljøer på åttitallet. Jeg går tett inntil ruta. Skygger for øynene, og ser inn.

I en lenestol i brunt lær sitter Jovan Milankovic og stirrer på meg. Han har på seg en flekkete arbeidsbukse og singlet. De veldige overarmene er nakne, og glinsende av fett eller olje. Han knipser med høyre hånd, og sier et eller annet. Hunden legger seg ved føttene hans, ørene flatt bakover. Jovan gir tegn til at jeg skal komme inn.

Døren er åpen, den svinger inn i rommet uten en lyd. Bikkja knurrer og viser tenner, men rører seg ikke.
– Hent deg en øl, Sune! Og ta med en til meg også.
Jeg går over det sjakkmønstrede gulvet, og ut på det rotete kjøkkenet. En ukes oppvask på bordet og benken. Jeg fisker to øl ut av kjøleskapet, og åpner dem med lighteren. Når jeg snur meg, står udyret og glor på meg i døråpningen.

– Ikke bry deg om Radek, sier Jovan. – Han er så snill som dagen er lang. Ikke sant gutten min? Det skjer et eller annet oppe i hodet på utysket. Han blir flakkende i blikket. Så snur han, og tasser tilbake til sjefen for den flokken som nå bare består av de to. Jeg gir Jovan ølen, og setter meg i sofaen tvers overfor ham.
– Jeg har jo hørt hva som har skjedd, sier jeg.
Til det sier han ingen ting.

Vi drikker og venter på et eller annet. Jeg ruller en røyk. Jeg har ikke med meg et eneste spørsmål til ham. Det er ikke sånn jeg er.

Etter en stund sier han: – Pumpa er reparert og pakket ferdig. Den ligger ute i bilen. Ta den med deg når du drar. Bjarte har vært her. Alt betalt, alt tilgitt, som far sa.
Jeg sier: – Jeg gikk ut fra at du var på verkstedet. Derfor gikk jeg dit. Det hadde vært noen der før meg.
Han nikker. – Det er fint det, Sune. Det er mye på en gang om dagen. Men sånn er det noen ganger. Det er ofte verst for dere som ikke har trening. Skjønt du klarer deg vel greit, kan jeg tenke meg. Jeg tok det også fort da jeg måtte. Jeg hadde det i blodet på et slags vis. I genene.

Vi blir sittende og drikke. Hunden er urolig. Det er som om den værer et eller annet fremmed. Stadig er den på beina med urolige ører og flakkende blikk. Så legger den seg igjen, med det store hodet på forlabbene.

Jovan ler lavt. – Han skjønner at politiet kommer snart. Det er vel gener det også. Hundre års avl. Han klør hunden mellom ørene. – Men noen ganger er politiet våre venner, Radek! Her i Norge er det sånn nesten bestandig. Og Sune?
– Ja?
– Dere er mange som lytter, og holder et øye med veiene? Er det ikke sånn?
– Jo, sier jeg. – Det kan du være helt sikker på.
Han nikker. Men det er noe med blikket hans. En distanse. En sperre. Noe slikt. Jeg vet ikke. Noen ganger aner jeg ting som ikke har med menneskenes verden å gjøre. Som er helt ugyldige.

Telefonen hans ringer. Han tar den. Han presenterer seg alltid med sitt fulle navn. Automatisk, som fra et lydbånd.
Lytter og nikker. Så: – Ja, jeg skal være der i titiden.
Så bryter han forbindelsen, og smiler vennlig til meg. – Stikk nå, min venn, så sees vi ved neste korsvei dersom det usynlige ikke spiser oss.

Ute har det sluttet å regne, men Jovan tar aldri sjanser eller snarveier. Pumpa er pakket i oljelerret, og surret etter alle kunstens regler. Til og med utstyrt med en bærerem. Jeg tar den over skuldra som et pilkogger, og går raskt ned gjennom skogen. På torvet henger det noen ungdommer ved den nedlagte Narvesen-kiosken. Glødende sigaretter. Latter. Plutselig slås jeg av en nesten overveldende medlidenhet med dem. Med de unge guttene og de unge jentene. Alle drømmene om fremtid og lykke, og jobber og kjærlighet. Alt det de har tenkt og trodd er fortjent og selvfølgelig.

Påhengsmotoren er litt kranglevoren, men starter på sjette forsøk. Fjorden er sort. Himmelen nesten indigo, med funklende stjerner.

Oppe på Asylet blinker et lysrør urolig i et vindu i tredje etasje.