Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 11 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 11 (Sune)

I dette 11. kapitlet i Ingvar Ambjørnsens spenningsroman «Reiser i det skjulte» møter vi «prepper-miljøet» for første gang.

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 11 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 11. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte er en spenningsroman av Ingvar Ambjørnsen som skrives i realtid. Du finner den kun her på Boktips! Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Nå har vi kommet til kapittel 11, der Sune er forteller. Sune er mannen som har hjulpet den kvinnelige hovedpersonen Renate på flukt. Sune kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell. Nå møter han for første gang et miljø av «preppere» – folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 11 (Sune)

Erik og Maria Dekker kommer til Norge fra Nederland en gang på nittitallet. De er lei av trange kåker og dårlig luft. De slår seg til ro her ved fjorden. De er bra folk. Snakker norsk som innfødte, og har sitt eget nettverk allerede før de flytter oppover. Stort sett nederlendere og tyskere bosatt fra Midt-Norge, nordover til Lofoten. Bjarte kaller sånne folk Døkkers. Det var han som sørget for at de ble presentert for Stein Kristian Skute og de litt skrudde visjonene hans. Det ble en vellykket fusjon.

Erik og Marias spesialdisiplin er overlevelse under ekstreme forhold. Atombomber og biologisk krigføring. Tørke. Oversvømmelse og null strøm. Jeg sitter i bilen sammen med Maria, og tenker at nå har de endelig fått en pandemi i fanget. Det må være rart. Nesten som en plutselig julaften tett oppunder påske. Nå kan de begynne å pakke ut gavene som de har hamstret det siste tiåret.

Erik står på tunet sammen med smårollingene. Flekkete kjeledress og vernestøvler. Det er noe med et hundehalsbånd som må fikses. Schäferhunden løper i ring og bjeffer.

Maria parkerer rett ved trappen. Har bagasjerommet fullt av varer. Hun er fremdeles stram og streng, hun begynner å bære kurver og pappesker i hus med sinte bevegelser. Jeg vet ikke helt. Skal jeg be om unnskyldning? For hva da?

Ungene liker meg av en eller annen grunn. Bikkja også. Det går som regel greit med bikkjer og unger, bare de ikke er mine egne.

Erik: – Sjelden mann.
– Ja. Lenge siden. Bra å se deg.
– Kanskje best at du legger deg i løa i natt. Eller i kontaineren.
Jeg sier at jeg er enig. Hadde uansett ikke tenkt meg i hus. Det sier jeg ikke.
– Det er helt uoversiktlig her for øyeblikket. De har ikke fått testa folka på Asylet en gang. Vi får ta det litt pent. Det er ingen i bygda som har hatt symptomer så langt.
– Og Paradiset?
– Helt lukket. Ingen slipper direkte inn. Alle må i karantene på Skjæret først. To uker. Det gjelder folka på båtene også. Stein er helt firkanta. Jeg tror det er smart. Det er Gerda som styrer på Skjæret.
– Gerda Schutsmaier?
– Yes.
– Jeg var sikker på at hun hadde krysset over for lenge siden.
– Nei. Hun er udødelig. Det trodde jeg alle visste.
– Så vi må ha Byde over til Skjæret først?
– Ja. Når han kan flyttes.
Jeg: – Og når er det?
– Det får du bestemme.
– Fint. Da blir det med det samme jeg kommer i land der ute. Du kan bare bestille skyss for ham med en gang.

Erik ler. Han har en gulltann oppe som glitrer i sollyset.
Så blir han alvorlig. – Sa Maria noe om Julia hadde kommet til rette?
– Hun er fremdeles savnet. Jeg spurte om noen hadde snakket med Jovan om saken. Akkurat det tok hun litt tungt.
– Ja. Hun er glad i Julia, vet du. Ikke bry deg om det. Det kan til og med hende du vil få litt mat etter hvert. Men du får sette deg helt nederst ved bordet. Det er uansett der du hører hjemme.
Jeg setter meg ved hagebordet isteden. De setter maten min ut på trammen, så jeg kan hente den selv.

Det er en varm vårkveld. De har slått kjøkkenvinduet på vidt gap. Ungene løper til og fra vinduskarmen med munnen full av halvtygget mat. Vinker og skjærer grimaser.

Når de har lagt seg, kommer Maria og Erik ut og setter seg ved hagebordet. De holder god avstand. Dette er bare tull. Kanskje det var det hun forsto da vi satt i bilen. Jeg begynner å tvile på ekspertisen deres. Er en av oss smittet nå, vil alle være det om noen minutter.

Jeg spør dem om Julia.
Maria sier: – Jeg beklager at jeg øste meg opp i bilen i stad. Det er bare så høyt trøkk om dagen. Alt flyter. Vi må improvisere hele tiden.
– Du sa at noen hadde tatt henne med seg, sier jeg.
– Ja. Hun gikk av nattevakt som vanlig klokken sju. Det skjedde ikke noe som helst på vakta. Hun hadde vært i garderoben i kjelleren. Der pleier hun å dusje før hun går hjem. Det hadde hun ikke fått tid til. Det var ikke vått i dusjen en halv time seinere. Arbeidstøyet hennes lå igjen etter henne. Buksa og ytterjakka også. Det skjedde mens hun kledde av seg. Det var et helvetes rot der nede.
– Hun er ei sterk jente, sier Erik. – Det har ikke vært nok med én mann.
– Og ingen har hørt noe?
Maria: – Nei. De andre var på vaktrommet.

Jeg sier at jeg ikke skjønner hvem som skulle ville lage et slikt show på grunn av henne. Tvers igjennom streit. Ikke noe tull på noe plan.
– Nei, det er nettopp det, sier Maria. – Hun leker for eksempel ikke med dere.
Med oss, tenker jeg. Men sier det ikke.
Så legger hun til: – Landsmark tok en tur for gammelt vennskaps skyld. Offisielt har ikke snuten vært der en gang. Akkurat så mye bryr de seg.
Jeg: – For gammelt vennskaps skyld?
Erik: – Lensmannskontoret i Varangsvik ble nedlagt i januar. Hele butikken ble lagt inn under Saltun politidistrikt. Otto Landsmark fikk en eller annen slags fallskjerm, sånn at han kunne gå hjemme og rake løv i hagen isteden.
Ja vel, tenker jeg. Varangsvik helt uten sheriff. Hvorfor har jeg ikke hørt noe om det?