Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 10 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 10 (Sune)
Estimert lesetid 4min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 10 av Ingvar Ambjørnsen

Jeg låner ei hytte i et par døgn; det er bare for å få hodet over vannet etter all viraken. Ikke for det. Jeg har hatt med verre turister å gjøre enn Renate Husum Dahl. Hun var forresten god til å holde kjeft. Men alt styret med bilkjøring og Persson-Larsson, og triksing og miksing, tapper meg for energi. Og mer er i vente. Nå har jeg en luke på nesten tre døgn, og Pålsrudhytta er på rett side av loven, med et strekk på godt over to kilometer til neste nabo.

Jeg pleier å ligge her en uke eller to på denne tiden av året. I år blir det annerledes. 2020 ble det året virkeligheten kom til Norge. Bølgen av elendighet som de fleste hadde trodd bodde inne i tv-apparatene sine. Kongo. Syria. Libanon. Nå her. Den første natten drømmer jeg om gatene i Oslo, slik jeg så dem sist mandag. Helt mennesketomme. Det er en fin drøm. Nesten en dagdrøm. Gud har slukket lyset og låst døren. Alt er like trygt som døden.

Om dagen går jeg i skogen. Tiur og orrfugl bryr seg lite om menneskenes pest og plager. De slåss og parer seg som de har gjort siden tidenes morgen. Jeg går på stier som her og der er sperret av fonner med råtten snø. Jeg tenner bål ved vann der isen har sluppet breddene. Det drypper fra trærne. Jeg forsøker å fiske litt, men det er vondt å komme til på grunn av den halvt oppløste isen, og dårlig bitt. Jeg tar litt av hermetikken, og hugger opp en favn ved som takk for maten. Eierne tok meg på fersken en gang ved årtusenskiftet, og slik ble vi venner. Noen ganger tar menneskenes veier uvante sløyfer og retninger.

Her er ikke tv, bare en liten radio. Jeg hører nyhetene klokken syv, det er nok for resten av dagen.

Fra hytteboka:

Rune og jeg kom opp på torsdag, og hadde da med oss Signe. Sammen gjorde vi i stand det aller meste, og Karl og Ove kjørte maten opp dagen etter. Det ble en minnerik åttiårs-dag, selv om Rune nok i utgangspunktet kunne ha tenkt seg et enklere selskap. Det er nesten ikke til å tro, men med stort og smått var vi nitten til bords. Vi satt som sild i ei tønne, men som Eilif sa: Det er jo bare tjukke slekta! Taler og latter, og sang og musikk. Jeg tror aldri vi har vært så mange her inne i løpet av den tiden vi har hatt hytta.

2. mars 2020
Åse

Den tredje dagen finner jeg frem armbåndsuret fra dypet av sekken, det er ikke råd med annet. Jeg bommer sjeldent på tiden, men når jeg er i tråkket er tiden min egen. Nå tilhører den andre inntil videre. Det er ikke noe å gjøre med det. Jeg vasker og låser etter meg, og legger nøkkelen der den skal være. Så klatrer jeg over åsen i øst, og går en tørr og fin sti ned liene på den andre siden, til jeg når fjorden og riksveien. Da viser det tikkende vidunderet fra Sveits ti over halv tre. På en høyde over veien og fjorden finner jeg en solfylt skrent, der sover jeg en times tid.

Så går jeg ned og setter meg på en gammel melkerampe som Marianne Heske av en eller annen grunn har oversett.

Når klokken blir kvart over fire, regner jeg med at Maria ikke kommer. Da er det Erik som har bilen. Det gjør ikke meg noe. Jeg begynner å gå langs veien, noen annen mulighet finnes ikke her borte i Skråbrattland. Bare en asfaltert stripe mellom fjord og sprengt fjell.

Men når jeg kommer et stykke opp i bakkene, er hun der likevel.
Kjører forbi meg og stopper.
Jeg slenger sekken baki, og setter meg inn ved siden av henne i forsetet.
Maria Dekker ser ut som hun nettopp har møtt hulder og haugfolk.
– Det er noen som har tatt med seg Julia, sier hun. – Det må ha skjedd en eller annen gang i natt.
– Det er gjerne elskeren eller ektemannen, sier jeg. – Har dere snakket med Jovan?
– Hold kjeft! Dette er ikke morsomt!

Det er første gangen jeg kommer skeivt ut med Maria. Jeg noterer meg det, men synes ikke det har noen hensikt å fortelle henne at jeg ikke forsøkte å være morsom.
Dessuten har jeg en avtale med ham allerede i morgen.
Med Jovan Milankovic.
Kødden fra Balkan, som Bjarte kaller ham.