Forfatternes boktips: Ingvar Ambjørnsen

RomanerUkategorisertForfatternes boktips: Ingvar Ambjørnsen

Elling-forfatteren forteller om sin noe fragmentariske leserytme, hvorfor han plukket med seg Hamsuns «Mysterier» fra et dødsbo i Spania, og hvilke bøker som har gjort størst inntrykk den siste tiden.

Estimert lesetid 7min
Portrett av Ingvar Ambjørnsen
«Jeg har tid til å lese fordi jeg vil ha tid til å lese,» sier Ingvar Ambjørnsen. Han tror derimot det påkoblede samfunnet vil endre hvordan litteratur skrives på lang sikt. (Foto: Marie Sjøvold)

De lever av å skrive bøkene vi elsker, men hvilke bøker elsker forfatterne selv? I denne spalten ber vi kjente forfattere dele sine siste, store leseropplevelser, bøkene de aldri glemmer – og hvordan de får tid til å lese i det hele tatt i smarttelefonens tid. Først ut er Ingvar Ambjørnsen, mannen bak norsk samtidslitteraturs kanskje mest folkekjære karakter, Elling.

Rå, refsende og hylende morsom

– Hva er det beste du har lest i det siste?

Min leserytme ser sånn ut: Jeg har alltid en «hovedbok» som jeg leser svært langsomt og grundig. Det kan være en klassiker, men ikke nødvendigvis. Så er jeg utro mot dette prosjektet med alt mulig som kommer i min vei – og det er ikke så rent lite i et hus der det utelukket arbeides med bøker og manuskripter.

Dersom du har lett for å bli krenket på vegne av andre, bør du styre unna denne, og heller lese Pippi Langstrømpe i revidert utgave.

– Hovedboken for øyeblikket er Louis-Ferdinand Célines Reisen til nattens ende. Jeg leste den for første gang da jeg var seksten, og hadde nesten glemt hvor stor Céline faktisk er. Denne teksten er en nattsvart perle av en roman. Rå, refsende, hylende morsom – og nesten utmattende velskrevet. (Man blir sittende og lese enkelte setninger og avsnitt om og om igjen.) Boken kom for første gang ut i 1932, og skapte adskillig furore. Det tror jeg den lett kan gjøre i 2019 også. Dersom du har lett for å bli krenket på vegne av andre, bør du styre unna denne, og heller lese Pippi Langstrømpe i revidert utgave.

Nye favoritter

– Av nye utgivelser som har begeistret meg i det siste, vil jeg nevne to: Sunniva Lye Axelsens Herfra til Hiroshima – en ellevill beretning om hjemmehjelpen Ingrid ”som jobber i en liten drittkommune”. Her er det i det hele tatt mye dritt, og enda mer godt språk og presise observasjoner. Lye Axelsen er en forfatter som så langt har gått under radaren min, så det første jeg gjorde etter å ha lest Herfra til Hiroshima, var å skaffe meg resten av forfatterskapet hennes. 

– Bård Torgersen kjente jeg fra før, og i årets roman Lengter knuser slår, viser han til fulle hvilken fremragende forfatter han er. For å skrive en såpass rå tekst som dette må man være i besittelse av en svært følsom penn, og et ganske digert hjerte. Torgersen har alt som trengs, og har med Lengter knuser slår levert en roman som utvilsomt vil bli stående som en av årets beste.

Har blitt en utålmodig leser

– Hvilken sjanger leser du mest?

– Helt siden jeg lærte å lese har jeg vært altetende. Tegneserier, barnebøker, klassikere, krim, smale, brede, dikt og essays – hit med det! Jeg er blitt en litt utålmodig leser på mine gamle dager, og en god del ryker ut etter de første femti sidene. Men sjanger er jeg ikke så opptatt av. Som anmelder av krim har det naturligvis vært en overvekt av spenning i perioder, men på den annen side velger jeg nesten aldri krim på «fritiden».

Leseabstinenser i Spania

– Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– Dersom man har et svar på et spørsmål som dette, har man også en historie å fortelle. Her er min: Året er 1983. Jeg har nettopp gitt ut Den siste revejakta og forlaget mitt har gått konkurs. Jeg har femten tusen kroner i banken. Flere har rådet meg til å forsøke meg hos Cappelen. Men for å få snøret i bånn der, må jeg ha et manus å levere fra meg. I praksis betyr det at jeg må se meg om etter et sted å være der femten tusen kan vare et halvt års tid. 

Jeg visste ikke at det gikk an å skrive bøker som dette. Det var rene åpenbaringen.

– Jeg drar til Spania for å skrive Galgenfrist. Tog gjennom Europa. Så lite bagasje som mulig. Ikke en eneste bok. Regner med at det løser seg på veien. Det gjør det ikke. I Spania oppholder jeg meg på steder der det ikke en gang går an å oppdrive en skarve flyplassthriller på engelsk. Jeg blir helt desperat, jeg har aldri vært i en sånn situasjon. Ingen ting å lese på. Det begynner å gå alvorlig ut over humøret – og derved også arbeidet med egen roman. 

Et dødsbo og Hamsuns samlede

– En kveld treffer jeg et eldre ektepar fra Norge på en bar. De leser ikke bøker selv, men forstår at jeg har havnet i et uføre. Han er tørrlagt alkoholiker, og vet hvordan det er å slite med abstinenser. Han har hørt om et dødsbo etter en nordmann i nabolandsbyen. Og der – i en garasje, sammen med broderte sofaputer, bildekk og kopper og kar – finner jeg Hamsuns samlede. På norsk. Jeg plukker med meg Mysterier, kjøper tre liter rødvin på veien hjem, før jeg rigger meg til i den leide godstolen. Og forsvinner fra verden. Klokken halv åtte neste morgen vender jeg tilbake til virkeligheten, og har så vidt nippet til vinglasset. 

– Møtet med den halvgale Nagel i den vesle byen ved havet, har satt meg fullstendig ut. Før dette hadde jeg bare lest Victoria av Hamsun – og den hadde jeg ikke vært særlig begeistret for – for å si det mildt. Men, altså: Mysterier. Jeg visste ikke at det gikk an å skrive bøker som dette. Det var rene åpenbaringen.

Tror tidens rytme vil endre måten vi leser på

– Hvordan får du tid til lesing i en travel, teknologisk hverdag?

– For å si det med Kåre Willoch: Spørsmålet er feil stilt. For det første er min hverdag meget sjelden travel, det har jeg selv sørget for. Jeg har tid til å lese fordi jeg vil ha tid til å lese. Når det er sagt: Selvfølgelig er jeg som alle andre preget av nettet og av alt som foregår der. Men jeg har valgt å ikke ha smarttelefon, hvilket i praksis betyr at jeg må sette meg ned og aktivt logge meg inn på nett når jeg vil dit. Og det er selvfølgelig ganske ofte. De lange leseøktene har fått seg en trøkk. Men det er ikke verre enn at man med en viss viljestyrke kan rydde opp i det. Jeg leser ikke noe mindre i dag enn tidligere, men lar meg definitivt forstyrre av tidens rytme. På lang sikt tror jeg dette vil endre både måten vi leser på, og hvordan vi som forfattere former teksten. Vi må til en viss grad ta hensyn til at leseren til stadighet bombarderes med meldinger og avbrytelser av ulike slag. For å si det sånn: Jeg tror ikke at det er så veldig mange sekstenåringer som pløyer gjennom Dostojevskis Forbrytelse og straff i løpet av et par dager. Men det var ingen som syntes det var noe spesielt da jeg holdt på slik.