Bruno Jovanović vil utvide mangfoldet i norsk samtidslitteratur

SkjønnlitteraturRomanerBruno Jovanović vil utvide mangfoldet i norsk samtidslitteratur

Adresseavisen triller terningkast 5 og skriver «Råsterk debutroman», mens NRK kaller boka «fascinerande» og «lovande». Selv ønsker Bruno Jovanović å vise hvor ødeleggende det er å tro at man kan fikse alle problemene sine på egen hånd.

Estimert lesetid 5min
Fotocollage av forfatter Bruno Jovanović og omslaget til boka hans "Etter hvert vil øynene venne seg til mørket".
Bruno Jovanović debuterer til kritikerros med «Etter hvert vil øynene venne seg til mørket». Boken tar opp kjærlighet til en psykisk syk mor og uforløst aggresjon. (Foto: Anna-Julia Granberg/Blunderbuss)

Som barn drømte han om å bli popstjerne. I tenårene fantaserte han om å bli skuespiller. Han tenkte ikke at forfatter var noe han kunne bli, selv om han alltid har vært glad i å skrive. Det har vært en lang reise, på godt og vondt, men endelig debuterer Bruno Jovanović med romanen Etter hvert vil øynene venne seg til mørket.

Kjøp Etter hvert vil øynene venne seg til mørket som e-bok her

Å måle styrke og svakhet

I boka møter vi Damjan, en homofil mann med flyktningbakgrunn; han kom fra Bosnia til Norge da han var fire år gammel. Han har en psykisk syk mor, og etter en innleggelse tar Damjan saken i egne hender og lar moren flytte inn i leiligheten sin. Han slutter å møte opp på jobben, og forteller ingenting til kjæresten Filip. Damjan skal fikse dette selv.

– Damjans tankegang er at han måler styrke og svakhet etter hvorvidt man oppsøker hjelp utenfra, forteller Bruno Jovanović.

– Jeg hadde et slags mantra når det gjaldt Damjan og skrivingen: Hvis ting kan gå galt, så skal de gjøre det. Vondt skal gjøre verre. Hvis det er noe jeg tror Damjans historie kan vise, er det hvor ødeleggende det er å tro at man kan fikse alle problemene sine på egen hånd.

Råsterk debutroman […] Mektig om mor og sønn i galskap og kjærlighet.

Stein Roll, Adresseavisen

OM FORFATTEREN

BRUNO Jovanović

Navn og alder: Bruno Jovanović, 29 år.

Jobber med/opptar meg ved siden av skrivingen: Jeg jobber som lagermedarbeider på Alnabru, og bruker tiden min med kjæresten min, Magnus, og schäferhunden vår Arya.

Hvor og når skriver jeg: Jeg foretrekker å skrive om morgenen. Etter at jeg ble kastet ut av skriveloftet på Litteraturhuset, har jeg det siste halvåret vært skrivehjemløs.

Leser nå: Homopoesi på engelsk.

Hører på: Veksler mellom å høre på melankolsk popmusikk og A Song of Ice and Fire-bøkene på Storytel.

Største inspirasjonskilde: Fremmede mennesker, og alle mine nære og kjære.

Tre nettsteder jeg alltid sjekker: Hver morgen starter jeg med å sjekke nattens oppdateringer på en amerikansk kjendisblogg, så skumleser jeg overskriftene på nrk.no, og så ser jeg etter kulturnyheter på Facebook.

Et ekstremt sinne

Et ekstremt sinne vokser frem i Damjan, eller har det kanskje alltid vært der? Vi får tilbakeblikk fra en barndom preget av et overveldende ansvar for en psykisk syk mor, og ikke minst følelsen av å aldri helt passe inn noe sted. På sommerferie i Bosnia var han «for norsk», i Norge var han en homofil utlending.

– Utviklingen av Damjan som karakter har vært som å lese en spå baklengs, starte i midten og brette arkene utover. Jeg har alltid hatt et skjelett av hvem han skulle være, men det tok meg syv år å få alt kjøttet på plass, sier Jovanović.

Både Damjan og mora er skildra så ein hugsar det. Og Dajmans «sinne» har fascinerande mange nyansar som krev at lesaren må tenkje sjølv. Derfor er Bruno Jovanović ein lovande debutant.

Marta Norheim, NRK

Sinnet karakteren går rundt med er noe Jovanović har måttet jobbe mye med. Det var viktig for ham å finne den rette balansen. I starten slet han med å ikke ta til seg sinnet. Han hadde på et tidspunkt en filosofi om at dersom han selv gikk rundt med de samme følelsene som Damjan, ville han slippe å finne tilbake til Damjans stemme for å skrive videre.

– Jeg gikk rundt og var sint mesteparten av 20-årene mine, forteller han.

Selv om Jovanović etter hvert la fra seg denne tankegangen, har Damjan og prosessen rundt denne romanen satt sine spor.

– Jeg føler at jeg burde gjøre noe seremonielt når boka sendes til trykk, få meg selv til å kaste opp eller noe sånt, tvinge Damjan ut av kroppen min.

Savnet etter bøker å kjenne seg igjen i

Bruno Jovanović forteller at det med denne boken har vært viktig for ham å vise at det er mulig å fortelle historier om homofile karakterer uten at de skal problematisere det å komme ut av skapet. Da han selv var yngre, savnet han disse bøkene. Bøker med karakterer som lignet på ham selv.

– Jeg håper at boken min skal utvide mangfoldet i den norske samtidslitteraturen, sier han.

Hvis det er noe jeg tror Damjans historie kan vise, er det hvor ødeleggende det er å tro at man kan fikse alle problemene sine på egen hånd.

Bruno Jovanović

Når det kommer til forfattere Jovanović selv har latt seg inspirere av, nevner han navn som Marguerite Duras, Edy Poppy og Hanne Ørstavik. Spesielt trekker han frem Ørstaviks bok Hyenene som en bok som har satt spor i ham.

– Det er en tung bok å komme seg gjennom, men når du er ferdig, er det som om du har vært vitne til fødselen av en sjel, påpeker debutanten.

Reaksjon på dagens samfunn

Tror du Damjan kan si oss noe om dagens samfunn?

– Kanskje kan Damjan si noe om at samfunnet til en viss grad blir mer lukket, selv om vi «føler» at vi åpner oss mer for flere. Vi har muligheten til å skape et helt urealistisk bilde av privatlivet vårt og deretter kringkaste dette til hundrevis eller tusenvis av mennesker. Dette skaper ofte feil inntrykk av hvordan vi har det. Samtidig kan det påvirke andres syn på egen tilværelse og på hvor realistisk det er å leve et perfekt og problemfritt liv.

– Samtidig kan Damjans insistering på å holde morens tilstand så tett til brystet være en reaksjon på et samfunn der vi alle er altfor opptatt av å dele alt med alle. Også ting som kan være negative. Jeg kan lett se for meg at Damjan har en avsmak for dette samfunnstrekket, sier Jovanović.