Pønk, sjenanse og Odda – hør Frode Grytten på BokPod

BokPod Grytten uten logo

Titusener har lastet ned BokPods timelange intervjuer med Roy Jacobsen, Dag Solstad, Vigdis Hjorth og Ingvar Ambjørnsen. I dag er det Frode Gryttens tur. Han snakker om Odda, pønk, sjenanse og da faren dukket opp på TV2-nyhetene. 

Frode Grytten (f. 1960) debuterte i 1983 med diktsamlinga Start. Siden har han skrevet romaner, noveller, dikt og barnebøker. Bikubesong (1999) ble tildelt Brageprisen og innstilt til Nordisk Råds litteraturpris, Flytande bjørn (2005) fikk Rivertonprisen og Rom ved havet, rom ved sjøen (2007) ble hedret med Nynorsk litteraturpris og Melsomprisen.

BokPod er timelange intervjuer av Norges viktigste forfattere som lanseres hver onsdag morgen. Det er svært lett og gratis å lytte. Du kan gå inn på iTunes og søke etter BokPod eller du kan lytte på BokPods nettside her. Det legges også ut bonusmateriale på facebook og Instagram: @bokpod.no. Jeg har sakset litt fra intervjuet for å gi noen smaksprøver, men selvsagt bør du gå til kilden: Lytt på BokPod. Der ligger selvsagt også de tidligere intervjuene som du kan lese når og hvor du vil.

Om forfatterdrømmen:

Du vokser ikkje opp i Odda og tenker på at du kan bli forfatter. (…) Første lange fortelling eg skreiv, var den dagen eg hadde sett Chinatown av Polanski (…) Det var en forløper til Varg Veum. Eg kunne vært millionær eg i dag om eg hadde fullt opp.

Om å skrive parodier på skolens oppslagstavle:

Det var første gang eg tenkte på den kraften som finnes i ordet. Det at eg kan skrive noe som får folk til fysisk å stimle sammen foran en oppslagstavle og lese det og ha lyst til å lese det, og le av noe sånt og få en reaksjon.

Om de første bøkene:

Eg husker at eg som 12-13 åring begynte å gå på biblioteket, voksenbiblioteket og begynte på krim. Det var inngangen til lesningen, den svarte serien fra Gyldendal. Men når du først har begynt og syns det er fantastisk, så stopper du ikkje der. Eg skjønte at de krimforfatterne som eg las og likte best, som Chandler, Hammet og Ross McDonald, at de sto i en tradisjon, at de ble sammenliknet med andre amerikanske forfattere som ikkje var krimforfattere som Hemingway, O’Connor og William Faulkner. Og så begynte eg å lese de, og så var eg i gang med å lese.

Om kunstnere

Kunstnere kan eg få ganske oppi halsen mange ganger. Den dyrkingen av kunstnermyten at alt er lov for kunstnere, at de skal stå fritt og ofte så framstilles kunstnere som de er løftet over resten av verden. Men det syns eg bare er noe herk. Det er ikkje sånn. De må være ordentlig folk. De må bidra, de må være bra folk.

Om pønk

Eyvind Solås ville vise på NRK hvor ille musikken kunne være og viste et innslag om pønk til skrekk og advarsel. Så kom Sham 69, og eg tenkte:WOW, det er noe av de tøffeste eg har sett. Då var eg solgt til pønken. Då pønken kom, hadde han det egalitære i seg, det demokratisk at alle kunne bidra, at kunsten ikkje tilhørte en elite, de som hadde kodene – de som hadde skjønt noe var innafor. Alle måtte komme ned fra gjerdet og bidra. Så musikken var viktig også for å skrive. Det eg har gjort videre står i en takknemlighetsgjeld til det.



Du kan lytte til dagens BokPod her