I Peter Sercks nyeste roman ”Angsten” har han hentet inspirasjon fra Sartres kvalme ved eksistensens uhyggelige uforutsigbarhet, og Sylvia Plaths stadig tilbakevendende dødslengsel- og fascinasjon.
Noen ettertanker om Angsten, min femtende roman.
Når jeg nå ser tilbake på mitt årelange og krevende arbeid med å skrive Angsten, en roman om en kvinne som i jeg-form forteller om sin dype forvirring og uro, særlig i møte med en døende pasient på sykehjemmet hvor hun har sitt daglige virke, slår det meg i hvilken grad jeg nok en gang har vært inspirert av eksistensfilosofien, særlig av Heidegger og Sartre. Heideggers ord om at «uhyggeopplevelsen er den fundamentale form for væren-i-verden «, er et dekkende uttrykk for hvordan hovedpersonen Edna opplever tilværelsen. Og Sartre, som var svært påvirket av Heidegger da han skrev Kvalmen i 1930-årene, dveler på besettende vis ved hovedpersonen Antoine Roquentins svimlende følelse av uvelhet og kvalme ved eksistensens uhyggelige uforutsigbarhet.
Jeg har latt meg inspirere av Sartres tanker om hvor ufri man kan bli i møtet med den annens blikk.
Edna er redd. Også hun frykter det uforutsigbare, særlig i forhold til sine nærmeste, både elskeren Johannes og sønnen Jonas, som hun ikke forstår, og som virker fremmede på henne. Opplevelse av fremmedhet gjør henne uhyggelig stemt, fremfor alt i forhold til døden. Den gamle veibyggeren som ligger på det siste, på sykehjemmet, og ikke lenger kan snakke, minner Edna om hennes farfar, som døde på en liknende måte, som et våkent men umælende vitne til sin egen bortgang, da hun var barn. I motsetning til Roquentin erfarer Edna hvor sterkt barndommen spiller inn i det voksne liv. Skal eller skal hun ikke gi Oscar Johansen en overdose morfin for å befri ham fra dødskampen? Denne valgmuligheten forferder og skremmer henne, og jeg er nå temmelig overbevist om at hun i liten grad er fri til å handle slik hun vil, i likhet med Roquentin, som ironisk nok erfarer sin ufrihet idet han ikke makter å plukke opp et skittent papir fra gaten. Forbløffende nok tviler romanforfatteren Sartre mer på bevissthetens frihet enn filosofen Sartre, som gjør valgfriheten til et hovedpoeng i det omfattende verket Væren og intet, som han skrev noen få år etter at Kvalmen ble utgitt i 1938.
En annen kilde til inspirasjon for meg har vært Sylvia Plaths poesi.
Edna er ufri blant annet fordi hun ikke forstår seg selv, og fordi hun selv og de andre er i stadig forvandling. Forholdet til maleren Johannes forvirrer henne i og med at det ikke innfrir hennes forventninger, hennes håp, hennes tro på at et kjærlighetsforhold skal kunne befri henne fra hennes indre uro. Og hennes uforløste og pinefulle relasjon til sønnen, legestudenten Jonas, konfronterer henne også med hennes avmakt i mellommenneskelige forhold. Jeg har latt meg inspirere av Sartres tanker om hvor ufri man kan bli i møtet med den annens blikk. Jonas betrakter sin mor med forakt, for eksempel når hun går med håret utslått, «som en ung jente». Dermed intensiveres hennes selvforakt. Hun kommer til kort både overfor sønnen, overfor Johannes og overfor kollegaene på sykehjemmet: i alle disse forholdene blir hun satt i forlegenhet, en forlegenhet som går over i angst.
En annen kilde til inspirasjon for meg har vært Sylvia Plaths poesi. Hennes stadig tilbakevendende dødslengsel og dødsfascinasjon – som kommer spesielt sterkt til uttrykk i hennes siste dikt, Edge, skrevet noen få dager før hun tok livet av seg – minner om Ednas dragning mot døden, hennes stigende lengsel etter å svømme så langt ut i det kalde havet at hun ikke kan vende tilbake igjen. I den engelske originalversjonen har Sylvia Plaths dikt en suggererende rytme og klang som vanskelig kan gjendiktes til norsk, men som har bevart sin musikalske kraft i en italiensk oversettelse som også har fascinert og inspirert meg.
For meg er det ganske klart at også Edna lider under et element av språkløshet, noe som har gjort arbeidet med å skildre hennes liv, i jeg-form, vanskelig.
Ønsker Edna å dø? Vil hun fjerne seg fra sitt livs dype uro, forvirring og fortvilelse ved å begå selvmord? Dette spørsmålet går som en understrøm gjennom Angsten, og jeg har ikke noe klart svar. Edna er flertydig og ambivalent, og kanskje er hun like ufri som Roquentin når han ikke klarer å plukke opp det sølete papiret fra gaten, noe han merkelig nok kjenner en intens trang til, i sin dragning mot det ekle, det skitne og det formløse, som gir ham en følelse av kvalme. Tingenes eksistens er for ham dypest sett alltid kaotisk, og den unndrar seg språkets begreper.
For meg er det ganske klart at også Edna lider under et element av språkløshet, noe som har gjort arbeidet med å skildre hennes liv, i jeg-form, vanskelig. Hvor mye kunne jeg egentlig si? Det er i underteksten det meste av Ednas angst kommer til syne; den er for voldsom til å kunne artikuleres klart.
I en viss forstand avviker hun fra Roquentins kvalme: han er redd for havet, redd for det som befinner seg under havets innbydende overflate, mens Edna derimot gleder seg over havet og nyter å svømme i det, noe hun gjorde allerede som barn, sammen med farfaren. Edna kjenner i det hele tatt ingen vemmelse ved tingene eller ved naturen. Det er i møtet med andre mennesker at hun lider, vakler i sine valg og etter hvert viser seg å være en udugelig sykepleier, fylt av uhyggefølelse i forhold til den døende pasienten. Ifølge Heidegger kaster bevisstheten om den uavvendelige døden oss tilbake på våre muligheter, mens dødsbevisstheten snarere virker lammende på Edna. I denne tilstanden, av frykt, og forvirring, reduseres hennes evne til å ta avgjørende valg. Hun blir en passiv, forundret og fortvilet tilskuer til seg selv og omgivelsene, og ikke minst til den gamle veibyggerens død. Og hun kan ikke snakke om det.
I romanen har jeg iblant med vilje latt språket komme til kort.
Sartres hovedperson Roquentin forteller etter min mening om det absurde i for eksplisitte ordelag. Opplevelsen av det absurde og det meningsløse må uttrykkes mer varsomt, ellers får denne dypest sett uutsigelige opplevelsen et preg av rasjonalitet som tilslører det uhyggelige. Men på den annen side har jeg likevel villet si noe om det, et sted mellom en fullstendig uklar tale og det altfor klart artikulerte. Min hovedperson i Angsten kjemper for å utsi noe vesentlig om seg selv og sitt forhold til døden gjennom sine mislykkede dagbokskriverier.
Kanskje burde Edna snarere ha forsøkt å skrive halvt ubegripelige dikt, hvor det sannsigerske ord blir bevart under et lag av dunkel tale, slik som hos Sylvia Plath. Eller Paul Celan. Eller Tor Ulven. Jeg tror ikke det har ligget for Edna å skrive prosa, for prosaen krever et større element av klarhet – og psykologisk følgeriktighet – enn poesien.
Ednas uro skyldes blant annet at hun ikke er i stand til å uttrykke seg godt, hverken muntlig eller skriftlig, og dermed har det vært svært vanskelig å la henne skildre seg selv og sitt fortvilede liv. I romanen har jeg iblant med vilje latt språket komme til kort. I flere utkast har Ednas forvirring gått utover tekstens litterære kvalitet. Det endelige resultatet er et kompromiss, mellom det uutsigelige og det som tross alt kan uttrykkes.
