Mellom hjertebank og sjelefred – bevegelse, blikk, speil og sannhet i Anne Grete Preus’ rockpoesi #3. Lær meg å se det jeg ser!

Himmelens isblåe gjennomsiktighet. Stjernehimmelens virvar. Mønsterløs symmetri. Knuste speil. Vrimmel.

Anne Grete Preus

Selv om en bok er trykket / I millioner eksemplarer / Og det står det samme / I hver eneste kopi / Er alltid det som  /Leserne erfarer / Forskjellig for hver og en fordi / Det er mellom linjene historien vever / Myke sjeletråder / Og stivnet virkelighet / Sammen så allting lever / Når du bruker ditt eget alfabet (Alfabet 2001)

Blikk symboliserer innsikt og kommunikasjon. Det er når vi åpner øynene og blikket at den bevegende erkjennelsen kan nå fram til oss.

Innsikt og erkjennelse oppnås og beskrives i tekstene til Preus også i mange sanger gjennom blikket. Men der hvor Joni Mitchell ser skyer som skygger for solen, den krystallklare innsikten, når hun ser opp på himmelen, ser Anne Grete Preus en glassklar himmel som trekker deg mot sin åpne, løfterike uendelighet. Det er ikke illusjonene som tegner seg mot himmelen, det er trøst, muligheter til frigjøring og Bjørnsonsk håp som blinker i ditt øye straks det får glans av det høye. I ”Se!” er igjen naturelementer og det lille mot uendeligheten som skaper betydningsdynamikken:

Som et snøfnugg mot en snøstorm / Som en dråpe mot et hav / Det var livets muligheter / Fra begynnelsen av / Og her går jeg og leter / Etter livskraft etter tegn / Et sekund mot evigheter / Jeg tørker i regn / Jeg tørker i regn / Se! / Himmelens isblåe gjennomsiktighet / Drar deg opp i den frie luften / Løfter deg kaster deg holder deg flytende / Du seiler av gårde igjen. (Og høsten kommer tidsnok 1991)

Jeget bæres oppe av vinden som gir oppdrift og skaper nytt livsmot når jeget føler seg mikroskopisk i alle livsvalgene. Mulighetene er uendelig mange, og det skaper eksistensielle kriser når man går seg vill, det tapper for krefter og skaper resignasjon. Blikk symboliserer innsikt og kommunikasjon. Det er når vi åpner øynene og blikket at den bevegende erkjennelsen kan nå fram til oss. Stenger vi for blikket, er veien kort til trøtthet og stengte sinn. Hos Preus er blikket også nært forbundet med håp og drøm. Det er når man ser opp at man får øye på håpet, drømmen og motet. Det åpne blikket åpner for følelsene, for livet og for kjærligheten.

Nesten alene (2009) finner vi igjen ”Se!” fra 1991 og ”Ro meg over” fra 1989. Grepet med å stille sammen gammelt og nytt skaper tematisk dybde. Når jeg hører tekstene  sammen med ”Lær meg å se” går tankene igjen tilbake til Millimeter (1994), hvor ”Du er det du ser” er en av låtene som ofte dukker opp som et teksttrack i tankene mine: Du er det du ser. Du ser det du er. Pass på hvor du fester blikket. Sangstrofen danner en sirkel av blikk. Det som har skapt meg er det jeg hittil har sett. Og den jeg er tolker det jeg ser i verden nå. Vi legger vår egen tolkning oppå sanseinntrykk og opplevelser. Alt starter med vårt blikk på verden og vår dialog med den. Blikket har mange funksjoner, hvor dialog er en fellesnevner, som dynamikken er det i bevegelsessymbolikken.

Blikket kan være forførende og inngå i en ordløs kjærlighetsdialog, som i ”Amors lille spøk”:

Men blikket ditt hviler for lenge i mitt til at jeg tror på at du sier nei. (Om igjen for første gang 2007)

Det kan være en oppfordring til å løfte blikket og få øye på livsmulighetene før man når fram til innsikt, som i ”To venner”:

Mismodige venn se deg omkring / En kveld skal vi gå opp på et tenksomt fjell / Og da kan vi sitte og se ned på oss selv / Men nå skal i først se ut og opp / Det er vinter men i de grønne grenene / Slumrer det en knopp. (Om igjen for første gang 2007)

Men mest av alt kretser blikk-symbolikken rundt hvordan vi ser oss selv, hvordan blikket skaper oss ved å vise oss vår egen virkelighet og alle tings iboende mulighet. Gjennom blikket ser jeg min posisjon i verden. Jeget i tekstene til Preus ser seg selv ofte i speilbilder; ser seg selv i et vindu; gjenkjenner seg selv i vrimmelen; er en mosaikk av speilbilder eller ser seg selv i knuste speil:

En sang om når du ser deg selv i knuste speil / Og graver opp terrenget når kartet er feil / Når verden går imot deg / Er allikevel / Ingen så iherdige som /Demonene inni en selv. (Om igjen for første gang 2007)

Selvet speiles i den ytre verden, og gjenkjenner seg selv som en del av den. Blikket fører til kunnskap om meg selv, om verden, og en forståelse av andre. Blikket brukes også som et grep som viser jegets sinnsstemning i teksten og lader teksten med følelse av ro i seg selv, eller et spenningsforhold til verden. Blikket rettet mot en selv setter ofte jeget i spill og starter en indre prosess.

”Lær meg å se” åpner med at en gammel venn smiler mot jeget i sangen midt i gatelivets virvar. Dette møtet fører til et ønske om å lære å se den andre og å forstå det jeget ser. Møtet skaper glede i hverdagenes virvar, men lykken fører til erkjennelsen av at dette ikke fører til en reell forandring, livet er fortsatt det samme, man bærer de samme historiene med seg. I siste strofe er jeget igjen alene:

Under stjernehimmelens virvar / Overveldes jeg en natt av fred / Min egen befriende litenhet / Er roen som senker seg ned / Og livsunderet skinner / I mønsterløs symmetri / Et øyeblikks glimt så slipper jeg alt / Og kjenner meg merkelig fri /Lær meg å se / Lær meg å se / Lær meg å se / Det jeg ser /Lær meg. (Nesten alene 2009)

Blikkbevegelsen i teksten går fra gatelivets virvar gjennom hverdagenes virvar og opp til stjernehimmelens virvar og tilbake til fred når jeget er alene og ser innover i seg selv. Igjen er det når man løfter blikket at erkjennelse kan finne sted. Jeget løsrives fra seg selv når det ser seg selv som en del av universets uendelighet. Samtidig er tryggheten i å være noe lite som en del av noe stort det som gjør at det igjen åpnes opp for roen. Vissheten om at jeg er en del av verdensaltet og samtidig mitt eget verdensalt skaper ro og frihet. Jeg tenker tilbake på ”Månens elev”, og finner gjenklang i tematikken:

Månen svever rund og klok / Sier ingenting /Jeg er månens elev / I mitt lynglimts korte svev / Jeg vil være som den / Jeg er månens elev. (Millimeter 1994)

Når jeg hører ”Lær meg å se”, fascineres jeg av kontrasten mellom virvar og symmetri. Mønsterløs symmetri blir ikke det samme som virvar, men viser kanskje at det er en orden i kaos som vi ikke ser. Og ønsket om evnen til å trenge inn i og forstå virkeligheten gjentas og klinger ut melodisk i det jeget er tilbake i seg selv og sitt inderlige bønn om å åpne seg mot verden, virkelig se den og forstå den og seg selv riktig.  I ”Kom oftere, kom” er bevegelsen motsatt. Låta har et rolig anslag, og forteller om et jeg som er utilfreds og frustrert og føler tap av kontroll:

Noen dager er så små / at de bare har plass til / Det jeg ikke har og ikke kan / ikke rakk og aldri fikk / De lar meg snuble blindt i en tilfeldighet / Og kunne banneord bare sjømenn vet / Lille tilfeldighet. (Når dagen roper 2004)

Men så legges det på en stigning i musikken, rytmikken blir sterkere og understreker bruddet i stemningen:

Så får jeg øye på / Skyene som seiler på himmelen / Ser mitt eget ansikt i vrimmelen /Kjenne befrielse i å være et blad på et tre / Som vinden får leke med.

I andre refreng er teksten endret:

Da får jeg øye på / Stjernene som skinner på himmelen / Ser mitt eget ansikt i vrimmelen / Kjenner befrielse i å være et blad på et tre / Som vinden kan leke med.

I siste refreng endres starten på refrenget til La meg få øye på / skyene som seiler på himmelen /…  Jeget er igjen posisjonert mot uendeligheten, mellom naturen og seg selv. Betydningsinnholdet i teksten beveger seg fra en plutselig endring i hvor blikket er festet: Så får jeg øye på! til å bli til et imperativ: La meg få øye på!, en bønn om ikke å glemme å løfte blikket og se ut over seg selv. Musikalsk er også slutten åpen, sangen avsluttes i en åpen, nesten uavsluttet lang tone som åpner teksttankene mot lytteren. Likheten med tekstinnholdet i ”Se!” er slående: Det er resignasjon, det er tilfeldigheter og uendelige muligheter, det er blikket på himmelen og vinden som viser og skaper forløsning. Men i ”Kom oftere, Kom!” er bladet festet til et tre, i ”Se!” svever jeget i luften uten å være forankret, slik at friheten i ”Se!” blir mer absolutt. Også musikken gir samme signaler og avsluttes i en lang, dvelende, uavsluttet tone, musikklinjen lager en lang glidende tone som speiler det tekstlige svevet. Et blikk kan lede til et øyeblikks forløsning, en plutselig frigjørende tanke: Så får jeg øye på! Dette kommer også til uttrykk gjennom musikken, når vokalen går fra sorg til smil. Refrenget i ”Kom oftere, kom” starter med blikket som er festet på himmelen, før det beveger seg nedover og ser rett fram, for så å beskrive seg selv som et blad i bevegelse, hvor vindens usynlige krefter virker på meg. Gjennom denne zoom-effekten skifter blikkets fokus fra uendelig til lite og konkret i løpet av refrenget. Der hvor bevegelsen i ”Lær meg å se” utvikler seg sakte gjennom hele sangen, er bevegelsen her konsentrert til refrenget, noe som har en forsterkende effekt. Denne bevegelsen i blikk finnes igjen mange steder. Jeget ser opp eller beveger seg oppover (opp opp opp i det høye tårnet!), opp mot himmelen, mot himmelens isblåe gjennomsiktighet. Dette blikket fører jeget tilbake til seg selv. Jeget søker oppover og ut av seg selv, men samtidig skaper bevegelsen en forståelse som føres tilbake til jeget. Dette skaper en indre bevegelse mot innsikt i selvet og av verden. Jeget veksler fokus og ser ofte opp, ofte mot et deg, ofte på seg selv, ofte i samme bevegelse. Bevegelsen finnes i blikket, som er veien inn en selv og til andre mennesker. Og som oftest til det ene andre mennesket.

Det finnes et alfabet i tekstene til Anne Grete Preus. En undertekst, en understrøm, en vev av betydninger som staver tekstene på nytt og på nytt gjennom bilder som sammen med musikken stadig skaper helhet i hele hennes kunstneriske verk. Hjertebank. Og sjelefred. Det er dette som er viktig, det er i dette spenningsfeltet vi lever livene våre. Gjennom hele karrieren har hun holdt fast ved dette tankegodset og utforsker ulike svar i sang etter sang. De tidligere tekstene er mer symboltunge og metaforrike, de nyere tekstene ofte mer episke, dialogbaserte og konkrete. De er også naknere og mørkere både språklig og musikalsk. Men tematikken er den samme; det søkende mennesket som tar verden opp i seg, utforsker, utvikler seg og lever i tråd med sin bestemmelse, som er på vei mot seg selv.

Alle vet det tar en stund å se et helt menneske, sier Anne Grete Preus i ”Gjenkjent (2004)”. Og lar noen av sine sentrale låter komme om igjen for første gang, for andre gang, for tredje gang, på konserter og på plateutgivelser. Allikevel endrer innholdet seg. For henne som synger og for oss som lytter. Fordi vi alle endrer oss etter som erfaringsgrunnlaget vårt utvides, og dermed forskyves ståstedet både for formidlingen og mottakerapparatet vårt.

Alle vet det tar en stund å bli et helt menneske, tenker jeg. Og det som varer aller lengst, er alt vi ikke vet. Legger fra meg hodetelefonene. Ser opp mot himmelen. Ser på skyene som svever langsomt av gårde. Ser speilbildet mitt i vinduet. Ser ned på havet. Og tenker at der, der på bunnen, der ligger det et lite skjell.

Tekstene er gjengitt etter Anne Grete Preus: Sangbok, Gyldendal 2007, http://www.annegretepreus.no og CD-teksthefter.