Ny roman fra Magne Hovden: «Jeg tror folk er blitt litt avstumpet og late»

Magne Hovden fikk ideen til sin nye roman dagen etter en Cirkus Merano-forestilling i 2009. Ti år senere er «Cirkus» her, og romanen er allerede solgt til flere land.

Portrett av Magne Hovden
«Som guttunge i Ålesund var broren min og jeg inspirert av Jan-Ketil Smørdal, som startet Cirkus Agora,» sier Magne Hovden til Boktips. (Foto: Bernt Otto Moum)

Etter suksessen med Sameland har Magne Hovden skrevet for både barn og voksne, jobbet med radiohørespill og prosjekter for film og TV. Den tidligere gullgraveren ble nominert til Uprisen i 2013 for bøkene i serien om Åndejegerne. Nå er Hovden aktuell med Cirkus, en morsom og original fortelling om et omreisende sirkus og en kvinnes skjebnevalg.

Et fiffig plot

Cirkus er solgt til fire land: Tyskland, Frankrike, Italia og Estland. Gratulerer, Magne. Hvordan føles det?

Det er selvfølgelig stor stas at boka mi når ut til lesere i flere land. Frankrike ble jeg ekstra glad for, siden jeg har reist en god del der med familien og blitt veldig glad i landet.

Artister i fargerike kostymer som sjonglerte, og det var helt magisk for en liten pjokk.

Hovedpersonen Lise arver et sirkus, men hun må være sirkusdirektør i fem forestillinger for at arven skal bli gyldig. Hvordan kom du på ideen?

Jeg fikk ideen til romanen dagen etter en Cirkus Merano-forestilling i Kirkenes i juni 2009. Da skulle hovedpersonen være en tredjedivisjons fotballdommer og kommuneansatt som hadde blakket seg på pyramidespill og var nedtynget i gjeld. Noen dager senere endret jeg hovedpersonen til en arrogant forretningsmann, men ideen ble liggende ubrukt grunnet andre prosjekter. Rundt åtte år senere fant jeg tilbake til historien, men bestemte meg for å ha en kvinne som hovedperson.

Øvde på stram line i hagen

Hva er ditt forhold til sirkus?

Som guttunge i Ålesund var broren min og jeg inspirert av Jan-Ketil Smørdal, som startet Cirkus Agora. Vi festet ei stram line i hagen for å trene, men lina var ikke stram nok, så vi ble aldri artister. Cirkus Arnardo var høydepunktet i 17. mai-toget i Ålesund hvert år, med elefant og artister i fargerike kostymer som sjonglerte, og det var helt magisk for en liten pjokk. Faren min var postmester på et lite postkontor, der sirkusene kom innom med rabattbilletter og reklame som skulle legges i postboksene. Fra Cirkus Arnardo pleide selveste sirkusdirektør Arne Arnardo å komme innom. Han var en trivelig mann som alltid slo av en lang prat med faren min. Det var stort.

Hvorfor tror du ikke folk går på sirkus lenger?

Jeg tror det er fordi tilgangen på underholdning er så massiv i våre dager, med strømmetjenestene og internett, at folk er blitt litt avstumpet og late. Og lite eventyrlystne. Det er synd, for man går glipp av noe tradisjonsrikt og ekte.

Mer karakterdrevet

Hvordan finner du fram til personene i bøkene dine?

De er basert på folk jeg kjenner, som regel. Familie og venner, men også folk jeg ser på butikken eller på puben, eller hvor som helst.

Mange husker romandebuten Sameland fra 2011. Hvordan har du utviklet deg som forfatter?

Jeg har vært heldig å få jobbe med dyktig redaktører i store og små forlag, som har gitt meg bedre og bedre skriveteknisk grunnlag. Det gir bedre selvtillit, og jeg er vel tryggere på skrivinga mi nå enn før. Det frigir pønskevirksomhet til den kreative prosessen. Og jeg har beveget meg fra plotdrevne historier i retning mer karakterdrevne. I alle fall litt.

Sjamaner i vinden

Vi kan røpe at en sjaman er med i den nye romanen din, som skal utgis våren 2020. Men han er ikke inspirert av sjaman Durek?

Sjamanen i den nye boka mi kom til Norge, eller til hodet mitt i alle fall, i desember 2018. Det nye romanen min handler om en kvinne på søken etter mening med livet, som etter en absurd misforståelse tror feilaktig at hun har healer-evner. Så hun drar på gruppereise til Vardø for å høste healing-energi, ledet av en eksentrisk sjaman fra Belgia.