Line Nyborg skriver om en mors kamp med tenåringssønnen og seg selv

I Line Nyborgs nye roman sliter fraskilte Siv med å komme ordentlig i kontakt med sønnen Adam på 15. «Hund som ser ned» belønnes med terningkast fem av Tønsberg blad.

Portrettfoto av forfatter Line Nyborg
– Jeg tror at når jeg skriver om noe som virkelig betyr noe for meg, så vil andre kjenne seg igjen, sier Line Nyborg, som nå er aktuell med romanen «Hund som ser ned». (Foto: Anna-Julia Granberg/Blunderbuss)

De siste par årene har det vært en liten bølge av bøker om barsel- og småbarnsforeldretid i bokverdenen. Bøker som ofte skildrer den sterke tilknytningen som er mellom spesielt mor og barn de første årene.

I Hund som ser ned skriver Line Nyborg om tenåringsfasen. Om som mor å bli avvist og oppleve en avstand til sitt barn som kan virke nærmest uopprettelig.

Anmelder Finn Stenstad i Tønsbergs Blad gir boka terningkast 5 og skriver bl.a.: «De dypere, eksistensielle spørsmålene som dreier seg om ekthet, dybde i et forhold, å sette grenser er skildret med troverdig realisme og psykologisk innsikt. […] I det hele en roman som avgjort fortjener mange lesere.»

Ingvild Bræin i Dag og Tid roser også romanen, og skriver «Line Nyborg skriv fengslande om det tilsynelatande hendingslause tilværet. […] ho har ein heilt eigen evne – også i denne romanen – til å få det tilsynelatande trivielle til å stå fram som det viktigaste ein nokon gong har lese. Det store i det vesle, heiter det, og har sjølvsagt med den litterære presisjonen å gjere. Dynamikk og driv.»

Tenåringssønnen murer seg inne på rommet

Fraskilte Siv sliter stadig med å komme ordentlig i kontakt med sønnen Adam på 15. Han murer seg inne på rommet sitt og spiller dataspill, faller ut på skolen, unngår moren sin, og er ordknapp og irritabel de gangene de møtes.

– Jeg tror at når jeg skriver om noe som virkelig betyr noe for meg, så vil andre kjenne seg igjen, sier Line Nyborg.

– Jeg opplever at jo ærligere jeg er og jo dypere jeg tør å gå inn i det, jo mer universelt blir det. Den eneste måten jeg kan forklare det på, er at dypest sett må vi alle være like. Vi har de samme lengslene og møter de samme utfordringene. Det er bare på overflaten det ser forskjellig ut.

De nære relasjoner er viktigst

Det som virkelig betyr noe for Line Nyborg er de nære relasjoner. Det er for henne det største og viktigste av alt å forstå mer om – og også det som krever mest mot å fordype seg i.

Jeg kan ikke se at noe er viktigere å skrive om enn det som er oss selv nærmest.

Line Nyborg

– Jeg kan ikke se at noe er viktigere å skrive om enn det som er oss selv nærmest, og aller mest forholdet til en selv. Verden blir jo speilet i oss. Hvordan skal jeg forstå verden om jeg ikke forstår meg selv? spør Line Nyborg retorisk.

Hun har ikke noe til overs for kritikken mot bøkene om foreldreskap som dreier seg om at litteraturen er blitt navlebeskuende og at forfatterne må finne viktigere ting å skrive om.

– Det må være en slags misforståelse at verden er det som skjer der ute, i samfunnet, og at vi skal vite så mye om alt det, mens vi samtidig ikke vet hvordan vi skal håndtere våre egne følelser, hvordan vi skal ta vare på oss selv, eller hvordan vi skal få kontakt med tenåringen som lukker seg inne på rommet for å spille. For det henger jo sammen, ute og inne. Det er akkurat dette som interesserer meg når jeg skriver, forteller Line Nyborg.

Opptatt av morsrollen

Som i Hund som ser ned har morsrollen også i hennes tidligere bøker vært et viktig tema. Hun har bl.a. skildret det å være alenemamma, og det å få en steforelder inn i familien.

Vi går så lett inn i en offerrolle, en morsrolle og i en omsorgsrolle og utsletter i disse rollene vår egen kraft. Med det mener jeg ikke at vi skal slutte å være mor og omsorgsperson, men vi må også stå opp for oss selv, og det vi er, bortenfor disse rollene.

Line Nyborg i et tidligere intervju her på Boktips

– Å være mor tar så mye plass i livet. Det er en av de sterkeste og mest krevende rollene vi kan ha, som forandrer oss, oppsluker oss – og som for noen også kan være helt selvutslettende. Mor har en sterk kollektiv påvirkning. Å se på hva denne rollen innebærer og gjør med oss er en viktig refleksjon som menneske. Barna mine har lært meg det aller viktigste. Av barna lærer vi om oss selv, om verden og om hva som betyr noe. At vi alle er hjelpeløse og avhengige av hverandre. Så flere bøker som gir mer innsikt i morsrollen er det beste som kan skje, sier Line Nyborg.

Hvordan få mot til starte på nytt?

Hovedkarakteren Siv i Hund som ser ned har vært skilt i tre år, men strever med å skulle gå inn i et nytt forhold. Hun frykter for å åpne opp for noe hun ikke vet hva er, som kanskje kan bryte henne mer med. Samtidig har hun lenge ønsket å starte på nytt, men tenker på dette som en umulighet. Fortiden følger henne alltid i hælene.

Er det et slags paradoks i dette tankesettet?

– Ja det er et paradoks. Siv er todelt, det er derfor hun ser seg selv utenfra og noen ganger omtaler seg selv som Siv i tredje person. Jeg syntes hun var veldig skrøpelig til å begynne med, men nå heier jeg på henne, sier Line Nyborg.

– Siv har mot til å se på seg selv, og tar mer og mer ansvar for det hun ser. Det er et sunnhetstegn tenker jeg, at hun ikke bare ureflektert hopper inn i et nytt, kanskje destruktivt forhold. Hun ser at det er noe i henne som gjør at hun havner i situasjoner og forhold som hun ikke ønsker, eller som ikke er bra for henne. Og at det er hos henne forandringa må skje, sier Nyborg.

– Alle har fortiden i hælene

Men den ene siden av Siv er altså fortsatt fanget av fortiden, og det er ikke noe hun kan tenke seg ut av. Fortiden sitter i kroppen, i gamle minner hun ikke engang er klar over. Samtidig begynner den andre siden av henne å våkne til liv og har mot og kraft til å si i fra, til å stå opp, til å leve sitt eget liv, til å være glad, åpen. Men den gamle Siv motarbeider henne.

– Det som er lovende er at hun har denne avstanden til gamle Siv, at hun begynner å se seg selv og ta et skritt til siden for henne, sier Line Nyborg.

– Jeg tror alle har fortiden i hælene på en eller annen måte, mer enn vi er klar over. Et spøkelse, eller “styggen på ryggen”. Selv om vi vil og tenker én ting, drar det ubevisste oss i en annen retning. Jeg tror ikke det er mange som klarer å møte hverandre med nye øyne, enten det er i et nytt forhold eller etter tjue års ekteskap.