Kritikerne hyller Martin Svedman: – Jeg skriver om en person som har en slags rusbegavelse



– En alkoholiker tror at andre liker alkohol like godt som ham; hvis andre avstår fra fylla må det være fordi de er supermennesker. Det blir kjernen i hans selvhat. Hvorfor kan ikke jeg slutte når alle andre kan?

Selvbiografisk stoff

For åtte år siden var Martin Svedman i ferd med å drikke seg ihjel. I vinter debuterer han med poesisamlingen Når jeg drikker, der vi følger dikter-jeget Henrik i en kronologisk utforbakke fra barndom til rehab. Det selvbiografiske stoffet kom da han begynte å eksperimentere med å skrive dikt mens han gikk på Forfatterstudiet i Tromsø.

– Den tidlige greske poesien handlet ganske utelukkende om døden, rus og havet. Jeg går tilbake til røttene i samlingen min. Et lyrisk jeg som drikker er et klassisk utgangspunkt for poesi. Og heldigvis hadde jeg egne erfaringer jeg kunne bruke, jeg trengte ikke gjøre research eller finne på så mye, forteller Svedman, som i dag er edru.

Gir gass


Debutsamlingen består av enkle, versalløse dikt, med stadig tilbakevendende bilder fra havet: «dressen min/er foret med sjøgress/knappene har sugeføtter/som beveger seg under dagen/havfruene sydde den til meg/snittet er ekstravagant».

– Diktene mine har mye å fortelle på kort tid, jeg prøver å gi gass hele veien. Jeg har alltid vært glad i poesi fra det sene 1800-tall: symbolismen, dekadansen, tidlig modernisme. Lautréamonts hyllest til havet. Mallarmés matroser.

Det vondeste et menneske kan oppleve er å bli dratt mellom to motstridende impulser som er like sterke. Henrik vil drikke, men han vil også være normal.

Rusens dobbelhet


I starten av samlingen oppdager det unge dikter-jeget Henrik et slags anlegg for å drikke: «har/en begavelse/for ekstase».

– Jeg skriver om en person som har en slags rusbegavelse, han nyter rusen mer enn andre. I det minste er det slik i starten. Han får ikke nok.

Som voksen er Henrik heller besatt av tanken på å kunne drikke som andre. Likevel hengir han seg grenseløst til alkoholen, igjen og igjen. Hvis du drikker igjen, går jeg fra deg, truer samboeren hans. Likevel drikker han. Svedman ville skrive fram de destruktive sidene av rusen, men også rusen ved å ikke drikke.

Martin Svedman
Både Adresseavisa og Dagbladet trillet terningkast fem for Svedmans diktdebut. «Strålende presise dikt om alkoholisme,» skriver Fartein Horgar i Adresseavisa. Foto: Anna-Julia Granberg.



– Det vondeste et menneske kan oppleve er å bli dratt mellom to motstridende impulser som er like sterke. Henrik vil drikke, men han vil også være normal. Han blir frelst når han drikker fordi han opplever at han har tatt et valg, han lar den ene impulsen seire over den andre. Daniel i boken tar et annet valg. Han sier han kjenner seg lettere etter å vært edru i ett år. Blir frelst på en mindre destruktiv, mindre dramatisk måte.

Les Dagbladets anmeldelse av Når jeg drikker: «Svedman skriver forbløffende enkelt og behersket.»

Misforstått misbruk


Alkoholen er en selvskreven gjest i de fleste sosiale sammenhenger i samfunnet, samtidig som vi helst ikke vil vedkjenne oss dem som tipper over på feil side av rusen. Men det er ikke nødvendigvis drikkekulturen som er problemet, mener Svedman.

– Det er menneskelig å misbruke. Hvis jeg må peke på et problem, så er det kanskje heller at vi ikke har en godt utbygget edruskapskultur. I London eller Los Angeles er det helt normalt å finne en identitet i det å være edru. Det er respektabelt. Folk ljuger på seg alkoholisme for å kunne bygge nettverk blant edru filmprodusenter. I Norge antar vi at de fleste reagerer likt som oss selv når det gjelder alkohol. Alkoholikeren skammer seg og tror at andre har mer viljestyrke, mens ikke-alkoholikeren tror at alkoholikerens drikking må skyldes en skummel psykiatrisk diagnose. Alkoholikerens oppførsel fremstår jo som absurd for en person som selv blir trett etter to glass vin.

Vil skape forståelse


Selv håper Svedman at Når jeg drikker kan bidra til mer åpen og ærlig kommunikasjon rundt rusproblematikk, og hjelpe folk med å leve seg inn i andre menneskers situasjon.

– Hvis man klarer seg gjennom rusmisbruk, har man muligheten til å bli en bedre utgave av seg selv. Hvis jeg aldri hadde drukket, hadde jeg aldri blitt edru.

Les også: Martin Svedman om å bidra i Signaler